Ære? Hvem sin ære?

Publisert 18.01.2006 i Aftenposten
Av Line Begby for Amnesty International Norge. Publisert i Aftenposten 18.01.2006

Det skrives stadig om vold som motiveres av at mennesker har oppført seg på en måte som kaster skam over andre. Ulike normer resulterer i to ulike forståelser av ”ære”. Den ene setter æren og kollektiv identitet høyere enn menneskeliv, mens den andre respekterer enkeltmenneskers frihet og rett til liv. Dette fører til to diametralt forskjellige syn på æresdrap.

Line Begby jobber i FN-sambandets Østlandsavdeling. Foto: FN

I kulturer hvor kvinner systematisk diskrimineres er spesielt reglene rundt ekteskap og reproduksjon strenge, og innenfor en ramme hvor mennesker bindes sammen gjennom blodsbånd eller andre kriterier kan et menneskes handlinger sverte de andre. Kontroll over kvinners seksualitet og avkom forstås som grunnlaget for det ordnede samfunn, og i tillegg er ære og anseelse et viktigere element i menneskenes selvforståelse enn det vi er vant til i Norge. Innenfor en slik verdensforståelse er det derfor også mer legitimt å angripe personen som har svekket den kollektive æren. Det gir et signal til omverdenen om at man selv ikke er i besittelse av lav moral, selv om andre i ens nærhet er det.

På grunnlag av FNs menneskerettighetskonvensjoner har individet ukrenkelige rettigheter som heves over kollektive rettigheter. Enkeltmennesker har rett til liv, frihet og til å inngå ekteskap etter egen vilje, og FNs kvinnekonvensjoner uttrykker kjønnenes like rettigheter. Kvinner har rett til kontroll over egen kropp og seksualitet, og har samme rett til å leve et uavhengig liv som det enhver mann har. I kulturer som anerkjenner disse rettighetene settes enkeltmenneskets frihet høyere enn lydighet til familien, og skamløs opptreden gjør ikke skam på hele slekten eller den sosiale gruppen i den grad at vold aksepteres som straff.

En lang rekke land unnskylder sine menneskerettighetsbrudd ut i fra kultur og religion. Spørsmålet man må stille er: Hvem sin kultur? Hvem sin religion? De som oftest setter normen for kultur og religion er menn som vil opprettholde status quo. Men kulturer og religioner er foranderlige og forenelige med menneskerettighetene. Det er kun et spørsmål om tolkning. I alle kulturer og religioner viser teologisk og akademisk utdannede mennesker at tradisjoner og tekster inneholder elementer som støtter opp under menneskerettighetene. Disse stemmene må få større autoritet og oppslutning innenfor de samfunnene de tilhører.

Når man hører om mennesker som drepes for at æren skal gjenopprettes må man spørre seg hvem sin ære? I dagens internasjonale samfunn kan ikke drap aksepteres. Resultatet blir tvert i mot at de som støtter æresdrap mister sin ære i andres øyne.