Afrikas horn: 12 millioner rammet av sult

Foto: UN Photo

Om vi spør oss selv: Vi som har verdens gods, og som ser vår bror og søster som lider nød på Afrikas horn, hva kan vi gjøre for å hjelpe?

Publisert 12.09.2011 i Samhold
Av Gunvor Andresen, avdelingsleder FN-sambandet Sør

12 millioner mennesker er rammet av sult på Afrikas horn. Somalia, Etiopia og Kenya er landene som er hardest rammet, men også nabolandene Djibouti, Sudan, Sør-Sudan og deler av Uganda er rammet.

Tusenvis av mennesker er på flukt fra de tørkerammede områdene. De må forlate hjemmene sine. Barna forlater skolene, i Somalia så mange som 200.000, nesten 50 % av alle elever som går på grunnskolen, mistet muligheten til undervisning. De strømmer til flyktningleire i Kenya og i Etiopia, og til nyetablerte leire inne i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Dadaab som i utgangspunktet er en landsby øst i Kenya, omlag 10 mil vest for grensen til Somalia, har vokst til å bli verdens største flyktningleir.

Hver eneste dag ankommer 1.500 flyktninger Dadaab, og det er en kjempeutfordring å møte flyktningenes behov for mat, vann, medisiner og tak over hodet. Leiren, som ble opprettet i 1991 er laget for å huse 90.000 flyktninger. I dag er det over 440.000 mennesker i området.

Om vi spør oss selv: Vi som har verdens gods, og som ser vår bror og søster som lider nød på Afrikas horn, hva kan vi gjøre for å hjelpe?

For å ta det enkle først, vi kan gi penger. I den nødhjelpssituasjonen vi er inne i nå, er det et enormt behov for mat og medisiner, for telt, for utstyr til å skaffe rent vann og for logistikk. Og det er behov for penger til å lønne alle de som har nødhjelpsarbeid som sitt inntektsgivende arbeid.

Ett eksempel: FNs barnefond, UNICEF, sender hver uke 400 tonn nødhjelpsutstyr fra sitt hovedlager i København til katastrofeområdet. 3 fly letter hver dag med utstyr, og selv om KLM, Lufthansa og British Airways gir reduserte priser på frakten så koster det. Det koster å drive nødhjelpslageret, og det koster å kjøpe inn varene som sendes.

FN har flere organisasjoner som driver nødhjelpsarbeid. Foruten OCHA, som er FNs organisasjon for koordinering av nødhjelpsarbeid, vil det hovedsakelig være Verdens matvareprogram, UNICEF og FNs høykommisær for flyktninger som setter i verk tiltak for å hjelpe folk med mat, vann, skole, helse og nødhjelp. Norske organisasjoner som Flyktningehjelpen, Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Leger uten grenser, Strømmestiftelsen og andre, har alle aktiviteter i de berørte områder.

Hvem en måtte ønske å gi penger til vil være opptil den enkelte å vurdere. Alle de nevnte er seriøse aktører med et fokus på å la så mye som mulig av innsamlede midler nå ut i felten. Men operasjonen, særlig i Somalia, er komplisert og farlig. Bare i 2011 mistet FN 14 av sine nødhjelpsmedarbeidere mens de var på jobb i landet. At mat forsvinner og at det er lokale aktører som er korrupte, er dessverre en del av bildet.

Å gi penger er enkelt. Men situasjonen på Afrikas horn løses ikke med pengeoverføringer alene. Sultkatastrofen handler om mer enn tørke. Selv om uteblivelse av regn og klimaendringer er viktige faktorer, er det andre aspekter som er de mest utslagsgivende for at tørken resulterer i en sultkatastrofe, nemlig økonomisk sammenbrudd, politisk vanstyre, etnisk undertrykkelse, krig og konflikt. Somalia ble i 2011, for fjerde år på rad, kåret til verdens dårligst fungerende stat. Og det er i Somalia situasjonen er aller mest dramatisk.

Som enkeltperson kan det være vanskelig å gjøre annet enn å gi penger til en av de organisasjonene som opererer på Afrikas horn. Men som en aktiv borger i Norge gjør vi mer. Vi har en ledelse i landet som i sin regjeringserklæring har sagt at Norge vil arbeide for en bedre verden gjennom FN. I utgangspunktet er det hvert enkelt lands ansvar å sikre egne borgere verdige liv, men når det enkelte land ikke evner, eller har vilje, så er det verdenssamfunnet, gjennom FN, som har det ansvaret. Norge er en av pådriverne i FN i arbeidet med å sikre at alle mennesker skal leve verdige liv, og dermed sikre at ansvaret vi gjennom FN-pakten har påtatt oss, skal oppfylles.

Den 22. juli ble Norges historie forandret. Hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya påvirket hele nasjonen. Vi fikk på en smertelig måte innsikt i en virkelighet vi har vært forskånet fra i dette landet. Selv om hverdagen melder seg for de av oss som ikke var direkte berørt, er dette noe vi bærer med oss i minnet.

Det er å håpe at vi bruker historien om 22.07 på en forpliktende måte. Forpliktelsen kan blant annet ligge i en erkjennelse av at begreper som demokrati og menneskeverd, verdier som ble angrepet denne julidagen handler om mer enn at vi selv har bruk for dem. Det er å håpe at minnet får oss til å vende blikket utover landets grenser og engasjere oss andre steder der det ikke er demokrati, der mennesker ikke lever verdige liv.

Når vi ser vår bror og søster lider nød, handler hjelpen om mer enn penger. Det handler om mer enn nødhjelp. Det handler om å være villig til et langsiktig arbeid. Et arbeid vi og vårt land er med på. Så er det å håpe at erkjennelsen 22. juli har gitt oss, kan være det som skal til for å holde engasjementet oppe, også når mediene har forlatt Afrikas horn.