FN og fattigdom – en ny og bedre økonomisk politikk?

Slumområder ved skyskrapere i Cochin i India. Foto: Wikipedia.

FN-dagen 24. oktober gir oss en glimrende mulighet til å tenke nytt i kampen mot fattigdom og global ulikhet.

Publisert 24.10.2011 i Østlands-Posten, Østlandets Blad, Hamar Arbeiderblad, Røyken og Hurums Avis
Av Victoria Backer-Grøndahl Stadheim

FN-rapporter utfordrer dagens rådende økonomiske tankesett. FN-dagen 24. oktober gir oss en glimrende mulighet til å tenke nytt i kampen mot fattigdom og global ulikhet.

Siden 1980-tallet har et nyliberalt økonomisk paradigme fått fotfeste i utviklingslandene. Washington Consensus vokste frem som en reaksjon mot den statlig ledede utviklingsstrategien som var utbredt i etterkrigstida.

Som betingelse for lån og bistand stilte Verdensbanken og IMF krav om at utviklingsland måtte godta handels- og finansliberalisering, kutt i statlige subsidier, privatisering og nedbygging av statens rolle i økonomien. Dette gikk hånd i hånd med et fokus på makroøkonomisk stabilitet og lavest mulig inflasjon.

Det var de frie markedskreftene som skulle sørge for utvikling, da ”markedets usynlige hånd” ville styre til alles beste. Heller ikke fattigdomsbekjempelse krevde noen spesiell innsats fra statens side. Tvert imot ville rikdommen automatisk dryppe ned til de fattige.

På 1990-tallet ble det større og større enighet om at denne strategien ikke hadde kommet de fattigste til gode. Verdensbanken ble kritisert for å implementere den samme politikken i alle land uten hensyn til politisk, økonomisk eller kulturell kontekst. Mens rike land industrialiserte gjennom å beskytte egne markeder, ble utviklingsland hindret i å gjøre det samme. De hadde liten mulighet til å definere sin egen økonomiske politikk.

Som resultat av kritikken gikk man over til Poverty Reduction Strategy Papers som skulle fokusere mer på fattigdomsreduksjon og ”eierskap” til utvikling. Dette skulle innebære mer nasjonal deltakelse i utformingen av egen politikk. Men kravene om en konservativ makroøkonomisk politikk forble de samme, og paradoksalt nok har antall betingelser forbundet med lån økt til tross for fokuset på eierskap.

Flere av de nye rapportene fra FN-systemet tar eksplisitt avstand fra den nyliberale politikken. Med et fokus på menneskelig utvikling, og ikke bare økonomisk vekst, har FN lenge stått for noe annet enn Verdensbanken og IMF. FNs tusenårsmål satte fattigdom på den internasjonale agendaen. Men en del av de nye rapportene går enda lenger.

Tusenårsmålene identifiserer konkrete mål for fattigdomsbekjempelse, men angriper ikke fattigdommens årsaker. Det gjør mange av de nye rapportene. Dette gjelder blant annet UNRISDs Combating Poverty and Inequality (2010), UNDESAs The Global Social Crisis (2011) og UNCTADs Trade and Development Report (2011). De ser det økonomiske systemet som arena for fattigdomsbekjempelse, og argumenterer for at staten må ha en større rolle.

UNRISD (2010) slår fast at ”vedvarende fattigdom i enkelte regioner og økende ulikhet i verden, er en påminnelse om at økonomisk globalisering og liberalisering ikke har skapt et klima for bærekraftig og egalitær utvikling”. Rapporten påpeker behovet for strukturell endring og en ny retning innen makroøkonomisk politikk.

I stedet tar rapporten til orde for en helhetlig politikk som setter kampen mot fattigdom og ulikhet i sentrum. I motsetning til nyliberale tilnærminger, anbefaler UNRISD en aktiv politikk fra statens side som innebærer en mer ekspansiv makroøkonomisk politikk i krisetid, en strategisk kopling mellom jordbruk og industri, og stimulering av etterspørselen etter nasjonale produkter. Det legges særlig vekt på at staten skal føre en aktiv politikk for å skape arbeidsplasser og på at velferdsordninger må være universelle.

Det er på tide å tenke nytt i kampen mot fattigdom. Som UNRISD skriver, gir det lite mening å skille fattigdom fra utvikling i land hvor en betydelig del av befolkningen er fattig. FNs rapporter gir et konkret alternativ til Verdensbanken og IMFs anbefalinger. Dette er en mulighet til å ta et oppgjør med den økonomiske politikken som fortsetter å dominere i bistandsavhengige land.