FNs nye vaktbikkje?

Bachelet og Ban Ki-moon. FN-foto Jean-Marc Ferre

Den nye FN-organisasjonen ”UN Women” er et bevis på at det nytter å jobbe med FN. Men, vil UN Women klare å bli FNs nye vaktbikkje?

Publisert 09.01.2011 i VG
Av Kari Solholm

Det har lenge vært behov for å styrke arbeidet med likestilling i FN som har vært fragmentert og hatt for lite makt og ressurser. Den nyopprettede FN-organisasjonen UN Entity for Gender Equality and the Empowerment of Women (“UN Women”) er en sammenslåing av fire små enheter, og har fått et både normativt og operativt mandat.

Den nye organisasjonen vil effektivisere og styrke likestillingsarbeidet, både på systemnivå og ute i felt. At organisasjonens leder har fått plass i FNs ledergruppe ser vi som en stor seier og gjør mulighetene for maktutøvelse betydelig større. At en så kompetent og innflytelsesrik kvinne som Chiles tidligere president, Michelle Bachelet, er utpekt til første leder, gir et stort løft og skrur opp forventningene til hva organisasjonen kan få til.

Det er på sin plass å berømme Norge og statsminister Stoltenberg for utholdende og hardt arbeid for likestilling internasjonalt. Hans arbeid med FN-reformpakken ”Ett FN” i 2006, har stor del av æren for at det nye organet ser dagens lys. Norge har, som en av de største finansielle bidragsyterne, også fått et styreverv i UN Women.

Det er viktig at Norge tar en aktiv rolle og går foran som et godt eksempel. De må gi finansielle bidrag som ikke øremerkes, for å gi UN Women den fleksibiliteten og styrken organisasjonen trenger. Vi ser med bekymring på den internasjonale trenden at midler til FN i større og større grad øremerkes. Særlig er fenomenet utbredt i likestillingsarbeidet, som jo er kontroversielt i mange land.

Kvinnespørsmål og likestilling har vært tung materie å jobbe med i FN. Det er en utfordring å få til progressive tiltak i en organisasjon der alle land har én stemme. Mangel på menneskelige og finansielle ressurser har preget arbeidet. Ifølge Nupi-forsker Torild Skard har det ofte vært ledernes eventuelle engasjement i likestillingsproblematikk som har vært avgjørende for resultatene. Det finnes ingen systematikk, ingen struktur for innhenting av materiale, ingen prosesser med ansvarliggjorte ledere, ingen rutiner for evaluering. I tillegg kan det se ut som ”mainstreaming” har vært synonymt med ansvarsfraskrivelse i de fleste FN-organer.

Det er derfor avgjørende at UN Women blir en ”vaktbikkje” overfor resten av FN-systemet. FN er en ekstremt mannsdominert organisasjon. Jo høyere opp du kommer i systemet desto verre blir det. Å endre dette vil være UN Womens største og viktigste oppgave, for hvordan kan man få motvillige medlemsland til å fremme likestilling hvis FN ikke en gang klarer det selv?

Menn må med. Likestilling innebærer endringer i relasjonen mellom kjønnene inkludert omfordeling av makt og ressurser. Likestilling kan ikke oppnås gjennom et ensidig fokus på kvinner. Dette er det viktig at UN Women anerkjenner og jobber med på alle nivåer.

Et gjennomgående problem i FN har vært at kvinnene jobber med kvinneting, og mennene tar seg av det ”ordentlige” og ”viktige” arbeidet. UN Women må sørge for at FN inkluderer likestillingsspørsmål i alt sitt arbeid på alle nivåer, og i tillegg arbeider konkret og overordnet i den nye organisasjonen.

Det normative arbeidet blir viktig. FN og verdenssamfunnet trenger sårt en organisasjon som systematisk kan bygge opp en base av empiri knyttet til kvinnespørsmål og likestilling. Vi trenger tall, evalueringer og systematisk analyse knyttet til kvinne- og likestillingsspørsmål for å komme videre mot målet om en endret internasjonal maktbalanse.

Men heller ikke det operative kan glemmes. For det er stort behov for en organisasjon som kan etablere modeller for FNs arbeid med likestilling – til bruk ”på bakken” - av de ulike FN-organene som allerede er der. Det er behov for en sterk organisasjon som tar ansvar for å utvikle konstruktiv politisk dialog med myndigheter, og som kan støtte kvinneorganisasjoner og nettverk i sårbare samfunn der kvinner har liten deltakelse.

Ressurser er avgjørende. Både menneskelige og finansielle. Som det ser ut nå har UN Women begrenset startkapital og det er viktig at Bachelet tørr å gjøre noen tøffe prioriteringer. Slik vil det bli lettere å få positive resultater og på sikt mer ressurser og enda mer innflytelse. Slik kan UN Women bli hele FNs, og kanskje hele verdens, nye vaktbikkje.