Faglig samarbeid og fredsvisjon - blott til besvær?

Norge diskuterer for tiden en mulig omlegging av sitt samarbeid med UNESCO. Dette kan innebære en videre svekkelse av kontakten ut til relevante norske fagmiljøer og en ytterligere byråkratisering av arbeidet inn mot UNESCO sentralt.

Publisert 24.06.2008 i UNESCO i Norge — Norge i UNESCO
Av Ingeborg Breines, tidligere direktør for UNESCO og tidligere generalsekretær for Den norske UNESCO komité

Det er derfor viktig å spørre hva slags samspill Norge ønsker med UNESCO og hva slags rolle vi ønsker at UNESCO skal ha innen FN familien.

Da UNESCO, FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon, ble dannet rett etter 2.verdenskrig var hensikten å bidra til fred og sikkerhet gjennom internasjonalt samarbeid og solidaritet. Folk var trette av krig og hadde forstått at “siden krigen har sitt utgangspunkt i menneskets sinn, er det i menneskets sinn at forsvaret for fred må bygges”.

Lederen for arbeidet med å lage UNESCOs konstitusjon var den britisk utdanningsminister Ellen Wilkinson. Hun ga uttrykk for den entusiasme og de forhåpninger som knyttet seg til den nye organisasjonen som skulle bli et "verdensparlament for intellektuelle". Ved avslutningen av arbeidet i 1945 sa hun: “Vi som er samlet her, arbeider innenfor utdanning, forskning og ulike kulturområder. Vi representerer de som underviser, oppdager, skriver og uttrykker seg gjennom musikk og kunst. Vi har et stort ansvar. Vi skal skape en del - og ikke den minst viktige delen - av FN-strukturen som representerer håpet for menneskehetens fremtid. Vi må skape åpningene slik at kunnskap og tanker, sannhet og skjønnhet kan strømme fra nasjon til nasjon og legge grunnlaget for en sann sivilisasjon”.

Verden strever fortsatt med å bygge grunnlaget for en "sann sivilisasjon". Eller slik det ble formulert av UNESCO på 1980-90-tallet: å styrke visjonen om en mulig fredskultur og gjøre den til virkelighet. Utfordringen er (dessverre) høyst aktuell også i dag. Fortsatt stjeler militære investeringer ressurser fra fredsbyggende arbeid (ca.1.200 milliarder US dollars pr. år brukes til militære formål, mens ca. 121 milliarder dollars pr år trengs for å nå de tusenårsmålene FNs medlemsland er enige om). Når folks grunnleggende behov og interesser ikke blir ivaretatt, får volden nye aktører. Naturgrunnlaget vårt er i ferd med å bli dramatisk forringet. Kulturarven forvitrer mange steder og kreativitet er understimulert. Verdens nesten 800 millioner (fattige) analfabeter har liten nytte av det moderne kunnskapssamfunnet. Samtidig har vi ikke lært oss å lytte til urfolks tradisjonelle visdom. Ytringsfriheten er ofte kneblet og informasjonsstrømmen går for det meste en vei. Store menneskegrupper diskrimineres fortsatt grovt, ikke minst jenter og kvinner.

Siden UNESCOs mandat spenner bredt, gir det mulighet for en helhetlig tilnærming til sentrale utviklingsspørsmål. UNESCO oppfatter seg også som et "kulturenes hus" i vid forstand og organisasjonen har vært og er i fremste rekke når det gjelder å fremheve kulturens betydning for utvikling og identitet og verne om kunstnernes og lærernes status og rolle. Organisasjonen har kontinuerlig understreket betydningen av kunnskap og forskning også som grunnlag for politisk planlegging for en bærekraftig utvikling, samt nødvendigheten av å ha fokus på utdanningens kvalitet og relevans.

Det er en spenning i UNESCO mellom de som ønsker en organisasjon med hovedvekt på det langsiktige etiske, fredsbyggende, intellektuelle og humanistiske mandatet, og de som vil ha en snevrere, mer praktisk orientert virksomhet rettet inn mot utvikling og bistand. I den senere tid har særlig toneangivende vestlige land søkt å redusere UNESCO til å bli et teknisk, operativt organ spesielt for å sikre grunnutdanning for alle. Å realisere retten til utdanning er utvilsomt en velfundert prioritert oppgave og det er også den mest betydningsfulle enkeltfaktor for å kunne nå øvrige menneskerettighetsmål. Organisasjonen vil imidlertid være mer effektiv på lang sikt og også mer troverdig om arbeidet med å sikre relevant kvalitetsutdanning for alle skjer innenfor rammen av en bredere innsats for fred, internasjonal og interkulturell forståelse, miljøhensyn, toleranse, solidaritet og respekt for menneskeverd.

Forsøkene på en "teknifisering" av organisasjonen er blitt særlig merkbare etter at UNESCOs konstitusjon ble endret for 15 år siden. Som følge av et japansk initiativ ble det besluttet at UNESCOs styre ikke lenger skulle bestå av framstående fagfolk innenfor UNESCOs saksfelt, men diplomater, slik det er vanlig i resten av FN-systemet. Norden fikk vedtatt et modifiserende forslag som innebærer at medlemslandene skal presentere sine kandidaturer med en person som har faglig bakgrunn innen ett av UNESCOs kompetanseområder. I praksis domineres styrearbeidet likevel av permanente utsendinger/UNESCO-ambassadører i Paris. Dette har gjort styret mer politisk og mindre faglig orientert. Rollen til de nasjonale UNESCO-kommisjonene og fagmiljøene i medlemslandene er blitt redusert. Med den nåværende generaldirektøren, en japansk yrkesdiplomat, har UNESCO også for første gang en leder som ikke selv har faglig bakgrunn fra organisasjonens saksfelt.

Det er ingen enhetlig mal for hvordan UNESCO-arbeid organiseres rundt om i de 193 medlemslandene. I noen land er UNESCO kommisjonene sterke og uavhengige aktører innenfor UNESCOs fagfelt. Andre steder ivaretar de på et minimumsnivå konstitusjonens oppfordring til å opprette nasjonale kommisjoner som blant annet skal rådgi Regjeringen og bidra til å gjøre UNESCOs mål og arbeid kjent i de ulike land. Ideen med nasjonalkommisjoner er en arv fra UNESCOs forløper, Organisasjonen for Intellektuelt Samarbeid under Folkeforbundet. For å nå bredt ut med nye ideer, og fange opp nytenkning lokalt, ble det sett som vesentlig å ha direkte, usensurert kontakt med intellektuelle og vitenskapsfolk i medlemslandene.

Norge deltok aktivt i opprettelsen av UNESCO og har vært, og er stadig, en viktig støttespiller så vel faglig og moralsk som økonomisk. UNESCOs ideologiske plattform er i godt samsvar med norske og nordiske verdier. Vi har også hatt en betydelig innflytelse i UNESCO, spesielt på grunn av det nære og solide nordiske fagligpolitiske samarbeidet. De nordiske land har som gruppe ofte kunnet spille en brobyggerrolle mellom de store vestlige land og utviklingslandene, til nytte for de som trenger organisasjonen mest.

Norske fagfolk og fagmiljø har gjennom årene vært sterkt engasjert i UNESCOs virksomhet. Spesielt kan fremheves områder som alfabetisering og utdanning for alle; fjernundervisning; menneskerettighets-, freds- og miljøundervisning; bevaring av verdens natur- og kulturarv; vektlegging av kultur som utviklingsfaktor; styrking av kvinners status og likestilling; ytringsfrihet og medieutvikling; utbygging av naturvitenskaper som oseanografi og hydrologi; bruk av samfunnsforskningen i sosial omforming; demokratibygging; etikk og fredskultur.

Som andre FN-organisasjoner er UNESCO en mellomstatlig organisasjon. Det er likevel den sterke tilknytning til utdannings-, vitenskaps-, kultur- og kommunikasjonsmiljøene i de enkelte medlemsland og nettverksbyggingen mellom dem, som gir organisasjonen dens særpreg og komparative fortrinn.

Norges UNESCO-engasjement koordineres for tiden av Kunnskapsdepartmentet, mens Utenriksdepartementet har det overordnede politiske ansvar. Kultur- og kirkedepartementet og Miljøverndepartementet har UNESCO ansvar innen sine fagfelt. Tidligere hadde den norske nasjonalkommisjon for UNESCO en relativt selvstendig stilling med bred kontakt til interesserte organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner. Dette er blitt snevret sterkt inn, og kommisjonen er redusert fra ca 30 til 16 medlemmer. Samtidig er Kommisjonens sekretariat integrert i Kunnskapsdepartementet.

Nå er det foreslått en ytterligere reduksjon både av kommisjonens størrelse og sekretariat og en enda sterkere integrering i Kunnskapsdepartementet. Står vi i fare for å kutte kontakten med de mange lærere, studenter, kunstnere, forskere, journalister og humanistisk orienterte internasjonalister som tradisjonelt har sett organisasjonen som "sin"? Risikerer vi en innsnevring av saksfeltet og et svekket engasjement for den overordnede fredsvisjonen? Hvilke konsekvenser vil det i så fall kunne få ikke bare i Norge, men også i UNESCOs hovedkontor og i andre medlemsland?

Mange fattige land trenger praktisk og økonomisk bistand til utvikling. Men for å kunne bygge en fredelig verden er det vesentlig at en organisasjon som UNESCO holder det idealistiske og humanistiske flagget høyt så vel internasjonalt som lokalt - også når det provoserer.

UNESCO, med sitt brede mandat, er et av de få steder der en kan få en virkelig internasjonal dialog på likeverdig basis, med drøfting av nye ideer og visjoner, med forståelse for andre kulturer og sivilisasjoner, med vekt på sammenhengen mellom overordnede mål og praktisk politikk, med demping av motsetninger og konflikter på ikke-voldelig vis, og hvor håpet opprettholdes — og fornyes om at det en gang skal bli mulig med en rettferdig og fredelig verden. Men skal det være kraft i UNESCOs innsats, må frittstående fagmiljø i ulike deler av verden bidra aktivt på bred basis i tillegg til, og sammen med, regjeringene.

FN-systemet er i reformprosess, og ønsket er at de ulike organisasjonene skal "levere som en", som det heter. Særorganisasjoner, fond og program skal samarbeide bedre for å unngå sløsing, skape synergi og få en mer effektiv bruk av ressursene. Spesielt er dette viktig for organisasjoner med beslektede oppgaver. Samtidig er det viktig å hegne om den spesielle kompetansen til særorganisasjonene, som for eksempel UNESCO, Verdens Helseorganisasjon (WHO) og den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO). Den administrative reformiveren må ikke tillate en overforenkling, forflating og forringing.

UNESCO har vært sultefôret finansielt gjennom årene. Nå er det viktig å styrke dens muligheter og evne til å gi nyttige faglige råd, styrke nettverkene og bidra til å fremme en helhetlig utvikling som ikke bare kommer ressurssterke grupper til gode, men især har forståelse for og ivaretar de sårbare: urfolk og minoriteter, fattige og forfulgte, folk i krigs- og konfliktområder og herunder spesielt jenter og kvinner. UNESCO trengs for å fremme andre og mer humanistiske perspektiver på utviklingsprosesser enn Verdensbankens mer snevre økonomiske målsetting.

UNESCO-kommisjonene har med sine faglige nettverk en viktig rolle å spille både i planleggingen og gjennomføringen av UNESCOs program og aktiviteter. Fra norsk og nordisk side er det viktig å opprettholde og utdype UNESCOs fredsbyggende oppgave i vid forstand og sikre bredde og kvalitet i den nødvendige internasjonale dialogen og i det konkrete faglige samarbeidet. Norge og Norden har vært vitale og inspirerende i denne sammenheng før - og bør fortsette å være det. Kanskje tiden er moden for en ny UNESCO-høring hvor sentrale UNESCO-eksperter og alle berørte miljøer møtes til en skikkelig drøfting av våre internasjonale engasjement gjennom UNESCOs kanaler?

Ingeborg Breines, tidligere direktør i UNESCO og tidligere generalsekretær for Den norske UNESCO-kommisjonen.