Hvem sin fred?

FN-rapport understreker behovet for på nytt å tenke gjennom strategiene for fattigdomsreduksjon og utfordrer det underliggende utviklingsparadigmet.

Publisert 21.09.2010 i Nordlys
Av Unni Sørensen

I dag markerer FN den internasjonale fredsdagen. Hvilke tanker gjør vi oss på denne dagen?

Vi ser tegn til at mennesker bryr seg. Det kjempes mot fredens motsats – vold – på mange fronter. Den direkte volden, som vi oftest kaller krig eller væpnet konflikt, vil få minst plass her i dag. I stedet vil det fokuseres på to mindre synlige former for vold. Her snakker vi om strukturell og kulturell vold, fenomener som den norske fredsforskeren Johan Galtung tidlig satte navn på som fredens motsatser, og som i stadig større grad opptar FN i arbeidet med å nå Tusenårsmålene innen 2015.

Tusenårsmålene er åtte konkrete mål for bekjempelse av fattigdom. De åtte Tusenårsmålene sier helt konkret hva som må til for å oppnå den ambisiøse målsettingen. Tusenårsmålene sikter mot positivfred; rettferdige strukturer og kulturer som gjør det mulig for alle mennesker å leve og vokse i frihet. Det introduserer et alternativ til begrepet negativ fred, som er fravær av krig og væpnet konflikt, men hvor maktstrukturer fortsatt holder mange mennesker utenfor velstandsutviklingen. FNs søker gjennom arbeidet med tusenårsmålene å skape langsiktig positiv fred.

Tusenårserklæringen ble laget av FNs toppmøte i 2000 som et slags veikart inn i det nye årtusenet, og omfatter mange sider ved FNs virksomhet; fra fred, sikkerhet og nedrustning, til fattigdom og menneskerettigheter. I erklæringen kommer det fram at de 192 landene som utgjør FN er fast bestemt på å «gjøre retten til utvikling til en realitet for alle og befri hele menneskeheten fra nød». Kritikerne har kalt dette ”verdens største løfte”, mens mer positive røster har kalt tusenårsmålene et viktig felles grunnlag for det videre arbeidet for global fattigdomsbekjempelse, både politisk og praktisk.

Det overordnede målet er å utrydde ekstrem fattigdom. Tusenårsmålene omfatter mange ulike sider ved fattigdom, som helse, utdanning, miljø, likestilling og fordelingspolitikk. Fremdriften i dette arbeidet har vært kritisert, og for å få fart på fattigdomsbekjempelsen tar årets FN-rapport om verdens sosiale situasjon (”Rethinking Poverty”) til orde for at det er ”nødvendig med snarlig strategisk endring bort fra markedstenkningen som har preget politikk og handel i de siste tiårene, til mer bærekraftige og rettferdige former for handel som er tilpasset ulike nasjonale betingelser og situasjoner”. Rapporten, som kom ut i forkant av årets FN-toppmøte om Tusenårsmålene, har skjerpet retorikken og formidler en omfattende nytenkning etter at flere har stilt spørsmål ved bærekraften i den globale fattigdomsreduksjonen.

Hva har så fattigdom med vold å gjøre? Galtungs begreper kulturell og strukturell vold kan hjelpe oss å forstå dette. Strukturell vold viser til de strukturer og institusjoner som holder noen innenfor og andre utenfor muligheten til velstand og utvikling. Med kulturell vold menes de verdier og ideologier som legitimerer den strukturelle volden. Markedstenkningen som har tillatt noen å berike seg på bekostning av andre menneskers og lands ressurser, er en slik ideologi. Hvor ofte tenker vi over at vår vestlige velstand holder mange mennesker fast i urettferdige strukturer og fattigdom?

Det fins tegn til endring av gamle mønstre. Vi ser globale næringsprosjekter som pløyer overskuddet tilbake til region og lokalmiljø. Et eksempel er suksessen til det danske sosialøkonomiske tiltaket Baisikeli, som gjennom resirkulering og reparasjon av danske sykler i flere afrikanske land har bidratt til at fattige blir mer mobile og får lettere tilgang til helsetjenester, utdanning og næringsvirksomhet. Kombinert med mikrokredittordninger bidrar dette til å legge til rette for utvikling gjennom lokal næringsvirksomhet.

Verden opplever nå tre kriser samtidig; finanskrise, utviklingskrise og miljøkrise. Dette stiller oss overfor nye utfordringer. Debattforumet ”Triple Crisis Blog” er et eksempel på et tverrfaglig samarbeidsprosjekt som retter fokus på hvordan tusenårsmålene kan nås. De presenterer prosjektet sitt slik: ”Et stort antall økonomer stiller spørsmål ved rådende forståelser og analyser av disse krisene. Noen av oss har slått oss sammen for å etablere Triple Crisis Blog for å bidra til en mer åpen og global dialog runde disse tre krisene: om hvordan de henger sammen og hvordan de kollektivt kan løses." Tverrfaglig samarbeid over landegrensene gir håp om alternative økonomiske modeller for samfunnsutviklingen framover. Også FN fornyer seg.

Nye sosiale media gjør verden mer tilgjengelig for oss. Flere ønsker å utvide rammen for egen lykke til også å inkludere andres mulighet for å oppnå vekst og lykke. Verdens ledere må gå foran, men hver og en av oss kan bidra. I stedet for å la oss overvelde av kompleksiteten i utfordringene ser det ut til at mennesker allierer seg med hverandre for å stille spørsmål ved og skape alternativer til urettferdige strukturer. Fred skapes også ved at små endringer gjentas og spres.

Spre den positive freden videre. Til lykke med markeringen av fredsarbeidet der du er!