Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Samtlige afrikanske land krever at Norge kutter sine landbrukssubsidier. Kanskje er tiden inne for å lytte, også når det gjelder spørsmålet om våre egne landbrukssubsidier.
| Publisert 02.03.2006 i Klassekampen |
|---|
| Av Magnus Berge, publisert i Klassekampen 1.3.2006 |
De siste 20 årene har verden sett en økonomisk fremgang på alle kontinenter utenom Afrika. Derfor er det nødvendig å ta spesielle hensyn til Afrika i utformingen av verdenshandelen. Afrika består av 53 land med ulike behov og utfordringer. Likevel kom de med en felles plattform før WTO-møtet i Hong Kong, nedfelt i et dokument (“The Arusha development benchmarks for the sixth WTO ministerial conference in Hong Kong, China”) undertegnet av alle landene i Afrika.
Dokumentet levner liten tvil om hvilke krav de afrikanske landene stiller overfor Vesten og Norge: Kutt i landbrukssubsidier og toll. Direktør for landbruk i den Afrikanske Union, Babagana Ahmadu, har tidligere uttalt til FN-sambandet at ”vi kjemper for avskaffelse av vestlige landbrukssubsidier, og vi argumenterer for dette i ulike fora. Vi har gode grunner for å gjøre dette”. Kravet gjelder både eksportsubsidier og innlands produksjonsdrivende subsidier.
De afrikanske landenes krav om kutt i vestlige landbrukssubsidier er ikke ubegrunnet. I de fleste afrikanske land er det landbrukssektoren som ansetter flest mennesker. Det er langt mellom industribedriftene, og manglende infrastruktur og teknologi gjør at dette bildet trolig opprettholdes, i hvert fall på kort sikt. Derfor ønsker de afrikanske landene i første omgang å tjene mer penger på landbruket. Målet er å selge egne varer på et lukrativt verdensmarked.
Et av Afrikas problemer er høye tollmurer og subsidier i vestlige lands landbruk. Tollmurene fører til at afrikanske varer blir kunstig dyre i Vesten. Innlands produksjonsdrivende subsidier fører til at europeiske landbruksvarer har kunstig lave priser i sitt hjemmemarked, og kan derfor utkonkurrere afrikanske varer. Norge kjemper for å opprettholde innlands produksjonsdrivende subsidier som er handelsvridende. Eksportsubsidier er vanlige i flere europeiske land, men er bare i liten grad brukt i Norge. De gjør det mulig for europeiske land å selge landbruksvarer til fattige land, og har derfor en annen virkning enn innlands produksjonsdrivende subsidier. Det er disse to typene av subsidier de afrikanske landene ønsker å bli kvitt.
For afrikanske land er det viktig å kunne opprettholde eget jordbruk. Selv om landene har liten finansiell styrke til å subsidiere, ønsker de å kunne beskytte sine egne bønder på andre måter. Derfor ønsker de et system hvor fattige land skal få særbehandling i internasjonale handelsregler. Det betyr i praksis at fattige land skal kunne beskytte sitt jordbruk, mens rike land ikke skal kunne det. På den måten vil gapet mellom fattige og rike land kunne minskes. Dette er såkalt positiv særbehandling (special and differential treatment). Fattige land skal kunne unntas regler som svekker egen mulighet til positiv økonomisk utvikling. Selv om det kan virke urettferdig at noen land (de fattige) for lov til å beskytte sitt jordbruk, mens andre land (de rike) ikke får det, er summen av et slikt system trolig en mer rettferdig verden.
I Norge kjemper en bred allianse mot Afrikas krav om kutt i norske landbrukssubsidier. Sentralt står både bondeorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, blant de mest lydhøre er Bondelaget og Utviklingsfondet. Selv om argumentene til disse organisasjonene er gode oppstår det et dilemma: Det de afrikanske lederne mener er best for kontinentet, samsvarer ikke med den forskningen og erfaringen norske bonde- og solidaritetsorganisasjoner baserer seg på.
Paradokset ble tydelig da seks norske solidaritetsorganisasjoner fikk penger til å reise til WTO-møtet i Hong Kong. Deres felles politiske plattform er nedfestet i et dokument på tre sider. Der har de ikke funnet plass til å nevne innlands produksjonsdrivende subsidier en eneste gang. I de afrikanske landenes plattform er dette nedfelt i det første punktet. Det som er viktig for Afrika er altså ikke nødvendigvis viktig for de som kjemper for afrikansk utvikling i Norge.
På Bondelagets og Utviklingsfondets nettsider står det at krav om kutt i norske landbrukssubsidier ikke er Afrikas krav. Denne påstanden er uforståelig, all den tid samtlige afrikanske land gjentatte ganger har fremsatt krav om kutt i alle rike lands subsidier. Dette har de afrikanske landene gjort både skriftlig, gjennom offentlige dokumenter, og muntlig.
For afrikanske land er det ikke en spesielt viktig del av handelspolitikken å opprettholde spredte bosetningsmønstre i Norge. Andre prioriteringer fører til andre krav i politikken.
For Afrika er det viktig at innlands produksjonsdrivende og eksportrettede subsidier innen landbrukssektoren fjernes i alle vestlige land. Tilgang til landbruksmarkedene i Vesten kan være en måte å komme ut av fattigdommen på. Det er landbrukssvarer Afrika per i dag ønsker å selge, og det er vestlige land som kan betale mest for dem.
Norge har blant verdens høyeste subsidier.Vårt ønske om å opprettholde disse gir støtte til de som ønsker å opprettholde subsidier i større land, som Frankrike, Japan og USA. Det vil være umulig å få noen land til å oppgi sine støtteordninger mens andre land skal slippe. Med andre ord vil norske krav om å opprettholde egne subsidier, ha konsekvenser for hvordan andre rike land forhandler.
Rike land har de siste 150 år vært overbevist om at vi vet Afrikas beste. I stedet for å lytte har vi tredd våre løsninger på Afrikas fattigdom nedover hodene på dem vi har glemt å lytte til. Kanskje er tiden inne for å lytte, også når det gjelder spørsmålet om våre egne landbrukssubsidier.
English