Klima for handling?

Ban Ki-moon på Svalbard. Un Photo: Mark Garten.

I fjor satte verden rekord i utslipp av CO2. Disse må kuttes med 80 prosenter innen 2050, ifølge FN. Skal Norge vise verden hvordan det skal gjøres, eller er det vi som skal skru den globale termostaten på full guffe?

Publisert 05.06.2011 i FN.no
Av Stian Bragtvedt

Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at CO2- utslippene i verden aldri før har økt så mye som de gjør nå. Mesteparten av økningen kommer fra fossilt brennstoff. Ifølge spådommene fra FNs klimapanel vil fortsatt økning i utslipp, business as usual-scenarioet, bety 50 prosent sjanse for en temperaturøkning på 4 grader i dette århundret. Det kan bety flere badedager i fellesferien. Men det vil også bety økt fare for katastrofale temperaturendringer.

Mellom 20 og 50 prosent av verdens dyre- og plantearter kan dø ut, ifølge Stern-rapporten fra 2006, som ser nærmere på økonomiske konsekvenser av varmere klima.
Isbreene i Himalaya og Andes-fjellene, som forsyner titalls millioner mennesker med drikkevann, vil smelte. Folkevandringene som følger når mennesker mister livsgrunnlaget sitt, vil få uante politiske konsekvenser.
Ørkenspredning vil øke drastisk, med muligheter for at Saharas nordre grense krysser Middelhavet og inntar Sør-Europa.
Sannsynlige endringer i Golf-strømmen vil endre klimaet i Europa drastisk.
Fall i verdens matvareproduksjon vil føre til hungersnød i fattige land. De som har råd til å betale vil fortsatt kunne spise godt, samtidig som andelen som ikke kan betale raskt vil bli større.

Klima ute av kontroll?

Vi vet altså en god del om konsekvensene av et varmere klima. Allikevel er det det vi vet at vi ikke vet om framtidens klima som bør volde størst bekymring. Vi vet at den smeltende isen i Arktis vil føre til økt temperatur, fordi det mørke havet tar opp langt mer varme fra sola enn den blanke isen. Det vi ikke vet er hvor mye is som kan smelte før prosessen kommer ut av kontroll og sørger for videre oppvarming uavhengig av hva vi gjør med utslippene våre.

Vi vet også at metan er en fire ganger mer effektiv klimagass enn CO2. I tundraen, landskapet rundt den polare tregrensen, ligger store mengder metan lagret i jorda på grunn av permafrost. Økt temperatur gjør at jorda tiner, og slipper ut stadig større mengder metan. Vi vet heller ikke hvor stor innvirkning dette vil ha på klimaet vårt, bortsett fra at det vil framskynde oppvarming. 2010 ble sammen med 1998 det varmeste året verden har sett siden vi startet målingene i 1880.

Spørsmålet er; når vil effekter som issmelting og metanutslipp fra tundraen gjøre at oppvarmingen går av seg selv?

Klimaavtale er løsningen

Skal vi komme ut av sporet verden er inne på nå, trenger vi en global og forpliktende klimaavtale. Etter at verdens topp-politikere kastet bort sjansen på FN-toppmøtene i København 2009 og Cancún 2010, er nå årets klimatoppmøte i Durban i Sør-Afrika neste mulighet. Men det haster.

Kyoto-protokollen, som er klimaavtalen som gjelder i dag, går ut etter 2012. Står verden uten en internasjonal avtale, begynner oddsene virkelig å bli dårlige for unngå katastrofale klimaendringer. Søndag 5. juni er Verdens miljøverndag. Det gir en mulighet for å stoppe opp og reflektere rundt noen grunnleggende spørsmål:

Verdens utslipp av CO2 må i følge FN ned med 80 prosent innen 2050. Hvis Norge stadig skal åpne opp nye felt for oljeleting, hvor skal disse kuttene komme fra?
Statoil, med staten og dermed oss som eiere, er i full gang med å bygge ut det ekstremt forurensende tjæresand-prosjektet i Canada. Hvilken rolle skal Statoil spille i en verden som unngår katastrofale klimaendringer?
Hvor lenge skal Norge vente med å gripe sjansen til å bli en foregangsnasjon innen grønn teknologi, et mulig nytt industrieventyr i Norge?
Skal vi fortelle til barnebarna våre at det var takket være vår generasjon at vi fortsatt har snø og kan arrangere VM på ski, eller skal vi fortelle at vi valgte å hente ut de siste dråpene med olje?

For å få fortgang i de internasjonale klimaforhandlingene trengs det at rike land går i front og demonstrerer vilje til å kutte egne utslipp. Skal Norge være lokomotivet som drar FN og verden mot en bærekraftig framtid, eller skal vi være de som motvillig blir dradd?