Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
I år er det tretti år siden konvensjonen for kvinners rettigheter ble vedtatt i FN. Likevel hindres fremdeles kvinner verden over fra å oppnå like rettigheter som menn. Motstand mot forandringer får dramatiske følger, både for økonomi, liv og død.
| Publisert 08.03.2009 i Fredrikstad Blad og Drammens Tidende |
|---|
| Av Line Begby |
I 1979 ble FNs konvensjon for kvinners rettigheter vedtatt. Da hadde de første internasjonale konvensjonene for menneskerettigheter allerede vært vedtatt i tretten år, men forståelsen for at disse også skulle gjelde for kvinner var ikke god nok. Derfor måtte kvinner få en egen konvensjon. I dag, tretti år senere, blir kvinner fremdeles diskriminert.
De største hindrene for utvikling i fattige land er mangel på utdanning, helsetjenester og økonomisk selvstendighet for kvinner. Cirka to millioner kvinner og barn dør hvert år i forbindelse med fødsel. Analfabetisme og økonomisk avhengighet av ektemannen hindrer halvparten av befolkningen i arbeidsfør alder fra å bli kvalifisert arbeidskraft og i å iverksette forretningsidéer. Av all inntekt i verden tjener kvinner en tiendedel, og kvinner eier kun én prosent av all eiendom. Denne systematiske diskrimineringen i samfunnet utgjør grove brudd på kvinners menneskerettigheter. Men hvem er de ansvarlige?
Det er FNs medlemsland som har ansvaret for å skrive under på konvensjonene og iverksette nødvendige tiltak i praksis. Selv om de fleste av verdens land har skrevet under på kvinnekonvensjonen er det likevel mange som ikke følger den. Den vanligste årsaken er at land kun ønsker å oppfylle de rettighetene som ikke strider mot tradisjonell tolkning av religion og kulturell praksis. Når det er familiestrukturen og kvinners posisjon i samfunnet som i størst grad rammes av nettopp disse forholdene er det som oftest kvinners rettigheter som lider i motsetningen mellom kultur og menneskerettigheter.
Det har lenge vært en pågående diskusjon om hvorvidt menneskerettigheter, og spesielt kvinners rettigheter, egentlig er en vestlig oppfinnelse som ikke passer inn i andre kulturer. Men det finnes ingen fasit på hvordan en religion eller kultur skal forstås. Religiøs og kulturell praksis er alltid i endring, både gjennom møter med andre grupper og gjennom påtrykk innenfra. Det er opp til de som tilhører en religiøs eller kulturell gruppe å fortolke skrifter og tradisjoner på en meningsfull måte. Fortolkningen vil avhenge av hvor i verden man bor, hvor gammel man er, hvor høy utdanning man har, hvilken sosial klasse man kommer fra og hvilket kjønn man har. I dag er det primært konservative menn som sitter med makten til å definere vekk kvinners rettigheter. Ikke fordi de ikke kjenner til at de finnes, men fordi de ikke ønsker å miste sine privilegier ved å åpne for forandringer. Konsekvensen er at de gruppene som mener at religionen eller kulturen kan forenes med kvinners rettigheter blir ignorert.
Det finnes flere eksempler på at stemmer innenfor kvinnediskriminerende samfunn omdefinerer kulturelle prinsipper til å tale for økte rettigheter for kvinner. Den afrikanske union vedtok i 2003 en protokoll som gir kvinner flere rettigheter enn FN-konvensjonen gjør. Protokollen er skrevet av afrikanere, for afrikanere, og viser at kvinners rettigheter like godt kan passe inn i en afrikansk som i en vestlig kontekst. Det er også flere eksempler på at flere akademikere og kvinner innenfor islam fortolker religiøse skrifter på en måte som åpner for sterkere rettigheter for kvinner. Det samme skjer også innen andre religioner, på samme måte som det er en pågående prosess innenfor ulike kirkesamfunn.
De som er uenige i at menneskerettigheter lar seg overføre til andre religioner og kulturer bør ta en nærmere kikk på menneskene det er snakk om. Innenfor alle religioner og kulturer finnes grupper som ønsker større respekt for kvinners rettigheter. Som medlemmer av sin religion eller kultur må disse gruppene kreve å bli hørt i sitt ønske om endringer. Respekterte ledere innenfor religiøse og kulturelle samfunn har også en særlig plikt til å gå foran og mane til holdningsendringer da de utgjør en sterk drivkraft for å endre diskriminerende praksis. Men inntil endringer presses frem vil kvinner fortsette å diskrimineres og dø unødvendig.
English