Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
English
Mens FN forsøker å mobilisere verden til kamp for å halvere verdens fattigdom innen år 2015, har President Bush helt andre planer for året. Han vil at folk skal bo på månen. Derfor kommer han på TV, mens FN-sjef Kofi Annan må vente til neste gang det handler om krig i Irak for å slippe til i ruta.
| Publisert 26.01.2004 i Debattinnlegg Dagbladet 24.1.2004: |
|---|
| Av Kari Solholm, Anne-Merethe Pedersen |
For de aller fleste som jobber med fattigdom og utviklingssamarbeid har årstallet 2015 en helt spesiell klang. FNs ambisiøse og noe omstridte Tusenårsmål skal etter planen være innfridd det året, og dersom alt går som FN ønsker skal verdens fattigdom da være halvert, alle barn skal gå på skole, spredningen av AIDS skal være reversert og barnedødeligheten i verden skal være redusert med to tredjedeler — for å nevne noe.
Forrige uke ble årstallet 2015 nevnt i beste sendetid på NRK, noe som hadde vært et kjærkomment og sårt tiltrengt fokus på kampen mot sult, fattigdom, AIDS og barnedødelighet - dersom det var dette saken gjaldt. Men så måtte det altså en amerikansk månedrøm til for at året skulle vies oppmerksomhet i norske nyhetsmedier.
Medieoppmerksomhet rundt kompliserte internasjonale utviklingsspørsmål er ikke hverdagskost, for å si det forsiktig. Når folk får høre om 2015 i forbindelse med amerikanernes måneferd og ikke i forbindelse med FNs tusenårsmål, er ikke det særlig overraskende. Det at FN vil redde verden er ikke noe nytt, og de kompliserte mekanismene rundt utviklingssamarbeid og fattigdomsbekjempelse passer uansett ikke inn i en ett og et halvt minutts reportasje på Dagsrevyen.
Slik er det bare.
I redaksjonene er det visse kriterier som avgjør om en sak blir en sak. Medieforskerne påpeker at det er vi som leser, hører og ser disse nyhetene som i stor grad bestemmer hva nyhetene handler om, noe som er like skremmende som det er sant. Men det bør ikke bli en fullgod unnskyldning for at mange viktige internasjonale spørsmål er underrepresentert i det norske offentlige rom. Man trenger ikke være medieforsker for å forstå at pressen bør være sitt samfunnssansvar bevisst. Når 30 000 barn under fem år dør hver eneste dag, de fleste av fullt kurerbare sykdommer som diaré og malaria, burde jo det kunne anses som like avgjørende for verdenssamfunnet som George juniors koloni på månen?
Noen synes kanskje dette er en traurig debatt. ”Tenk på barna i Afrika” er ikke en banebrytende frase, de fleste av oss har hørt den siden vi satt rundt middagsbordet som barn. Man føler seg litt kjedelig — nesten på grensen til ubetydelig — når man tar den frem. Og nettopp det er det mest skremmende av alt.