Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Svalbard, Mark Korten, UN photo
Melodi Grand Prix kan de ikke, men når det kommer til klimapolitikk er svenskene helt i front.
| Publisert 05.06.2010 i Oppland arbeiderblad |
|---|
| Av Stian Bragtvedt |
Klimaet forandres på hele jorda. Fellesnevneren er at folk og samfunn må tilpasse seg vidt forskjellige utslag av den økte drivhuseffekten. I Arktis smelter isen, i Uganda blir det tørrere, mens bøndene som er avhengig av elvene med smeltevann fra Himalaya går en usikker framtid i møte. I Norge vurderer forsikringsselskapene å øke avgiftene til folk som bor i områder utsatt for klimaendringer.
FNs klimapanel, IPCC, jobber med å oppsummere all forskning i verden på klimafeltet. I den siste rapporten fra panelet fra 2007 konkluderer de med følgende:
En innvending mot IPCC sine studier har blitt reist av klimaforskeren James E. Hansen er at de ikke tar høyde for såkalte tilbakekoblingsmekanismer, og at anslagene til panelet derfor er for forsiktige. Disse mekanismene handler om at effektene av klimaendringene selv skaper nye endringer. Faren er at vi da kan nå et ”tippe-punkt” hvor temperaturøkningene kommer ut av kontroll, og øker uavhengig av om vi kutter våre utslipp av karbondioksid (CO2).
Et eksempel på en slik tilbakekoblingsmekanisme er smeltingen av isen i Arktis. Når sollyset treffer hvit is, reflekteres inntil 90 prosent av varmeenergien ut i verdensrommet. Når sollyset treffer havet, som er langt mørkere, reflekteres bare 10 prosent av energien. Resultatet av mindre isdekke blir dermed at mye mer energi blir igjen på jorda og sørger for ytterligere oppvarming. Om man har på seg en mørk genser en solskinnsdag vil man merke den samme effekten.
Allikevel er det ikke IPCC sine spådommer, eller tilbakekoblingsmekanismer som gir mest grunn til bekymring på klimaets vegne. Det største problemet er fraværet av en ny forpliktende internasjonal klimaavtale. Etter fiaskoen på klimatoppmøtet i København i desember 2009 risikerer verden å stå helt uten et bindende rammeverk for kutt i utslipp, når Kyoto-protokollen går ut på dato etter 2012.
I stedet for en bindende avtale ble verdens ledere enige om en politisk erklæring som mangler internasjonale forpliktelser. Neste sjanse for å rette på dette er toppmøtet i Mexico i november. Men allerede er ledende diplomater og klimaforskere pessimistiske. En av Storbritannias klimaforhandlere uttalte i vinter:
”Det virker som folk glemmer av at en avtale i seg selv ikke kutter CO2 utslipp med et eneste molekyl. Det er det den nasjonale klimapolitikken til landene som gjør.”
I dag 5. juni er det Verdens miljøverndag, og i den sammenheng kan det være fornuftig å stoppe opp og stille oss selv noen grunnleggende spørsmål om Norges rolle i forhold til klimaendringene:
For å få fortgang i de internasjonale klimaforhandlingene trengs det at rike land går i front og demonstrerer vilje til å kutte egne utslipp. Sverige har allerede vist vei ved å sette nasjonale mål som er langt mer ambisiøse enn forpliktelsene de hadde gjennom Kyoto-avtalen. Kan oljenasjonen Norge gjøre det samme?
English