Norge, FN og menneskerettighetene

Menneskerettighetene er 60 år i år. Hvordan står det egentlig til med disse universelle rettighetene? Hvilken rolle kan og bør FN ha i arbeidet med å følge dem opp? Og hvor går Norge?

Publisert 27.10.2008 i Kronikk i VG 24.10:
Av Kari Solholm

24. oktober er FN-dagen, den ene dagen i året verdensorganisasjonen setter av til å feire seg selv. Etter 63 års eksistens er FN i dag mer til stede i det daglige nyhetsbildet enn noen gang før. FN driver et omfattende arbeid innenfor de fleste viktige samfunnsområder i det internasjonale samfunnet, fra grunnleggende oppgaver som fredsarbeid, bistand og helsetjenester til miljøvern, handel og vitenskap.

Det er ingen tvil om at FN har betydd mye på mange forskjellige arenaer, men den kanskje viktigste av dem alle er og forblir arbeidet for menneskerettighetene. I år er det 60 år siden Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt av FNs tredje generalforsamling.

Vedtaket om erklæringen ble fattet etter harde dragkamper mellom den tids supermakter og deres allierte, og er full av kompromisser og uforpliktende formuleringer. Særlig var forholdet mellom de ”harde” sivile og politiske rettighetene og de ”myke” økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene anspent.

Denne spenningen ser vi fortsatt i dag: Sivile og politiske rettigheter som frihet fra tortur, ytringsfriheten og retten til valgdeltagelse har et sterkt rettslig vern som overvåkes av frivillige organisasjoner og forskningsinstitusjoner over hele verden. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som retten til mat, utdanning og grunnleggende helsetjenester mangler et tilsvarende vern, og har blitt nedprioritert helt siden Verdenserklæringen ble vedtatt.

Som kompensasjon for dette ble de myke rettighetene satt på dagsordenen da FNs toppmøte vedtok Tusenårsmålene i 2000 — åtte mål om fattigdomsbekjempelse, utdanning, helse og bærekraftig utvikling som skal nås innen 2015. Målene forplikter alle verdens land til å foreta konkrete endringer for å sikre at disse grunnleggende rettighetene oppfylles. Tusenårsmålene er målbare og håndfaste, noe som gir dem en helt annen gjennomslagskraft enn tidligere forsøk på å sette denne typen rettigheter på den internasjonale agendaen.

Norge legger ned et stort arbeid for Tusenårsmålene gjennom internasjonale programmer som setter oppfyllelsen av målene på dagsordenen, som den mye omtalte milliarden til vern av regnskogen og deltagelsen i den globale planen for å redde ti millioner mødre og nyfødte før 2015. Undersøkelser viser at nærmere 10 prosent av den norske befolkningen kjenner til Tusenårsmålene og hva de handler om, et tall FN-sambandet arbeider for å øke. Mer enn halvveis til 2015 er oppnåelsen av målene blandet.

Vi ligger an til å nå målet om å halvere ekstrem fattigdom på verdensbasis, men dette dekker over at antallet ekstremt fattige fortsetter å øke i Afrika sør fra Sahara. Målsettingene om sikker tilgang på rent drikkevann og drastisk reduksjon i barnedødelighet vil ikke bli nådd, mens gjeldsslette for de aller fattigste landene kommer til å nå målet med god margin.

Til tross for den viktige rollen Tusenårsmålene spiller i arbeidet for å sikre de myke rettighetene, gjenstår fortsatt store utfordringer på det juridiske området. Overvåkingen av rettighetene som Tusenårsmålene tar opp har ofte kommet i bakgrunnen fordi det ikke har eksistert et regelverk som tillater individuelle klager på brudd på denne typen rettigheter.

Et slikt regelverk har vært på plass for andre rettigheter i flere tiår, men først i 2003 nedsatte FNs menneskerettighetskommisjon en arbeidsgruppe som skulle fremforhandle en tilleggsprotokoll som blant annet skulle åpne for individuelle klager. Norge har vært for den individuelle klageordningen fra begynnelsen av, men gjorde i vår en overraskende og lite heldig helomvending, og ga sin støtte til en ordning der hver enkelt stat vil kunne velge hvilke rettigheter som skal kunne påklages. Det har ikke kommet noen offisiell begrunnelse for dette standpunktet, og FN-sambandet etterlyser en nærmere redegjørelse for hvorfor Norge går med på et forslag som vil svekke tilleggsprotokollens gjennomslagskraft. Norge støttet i 1993 Wien-erklæringen om menneskerettighetene, om at alle menneskerettigheter er gjensidige og udelelige. Den nye ordningen Norge nå har stemt for innebærer i praksis at stater vil kunne velge bort sentrale deler av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene.

Hvordan skal Norge kunne ta opp viktige spørsmål om retten til skolegang, mat og grunnleggende helsetjenester i fattige deler av verden når vi selv vil velge ut hvilke av disse rettighetene som skal være viktigst? En slik ”à la carte”-løsning vil sende et uheldig budskap til resten av verden, og skade vårt internasjonale omdømme som en forkjemper for menneskerettighetene. I lys av dette blir det svært spennende å følge Norges jakt på et sete i det nylig opprettede Menneskerettighetsrådet, som erstattet den mye kritiserte Menneskerettighetskommisjonen i 2006.

Rådet har fått en dårlig start, og ser så langt ut til å gjenta mange av de samme feilene som førte til at kommisjonen ble nedlagt. Enkelte regimer stemmer fram resolusjoner om begrensninger av ulike rettigheter i samlet flokk, mens mer demokratiske stater blir spilt hjelpeløse over sidelinjen. Så langt har rådet avsagt 20 resolusjoner om Israel, fire om Myanmar og én om Nord-Korea, men har oversett grove brudd på menneskerettighetene i krigssoner som Somalia og Sudan. Den siste tiden har Pakistan på vegne av Organization of the Islamic Conference (OIC) gjentatte ganger tatt til orde for å skjerpe lovgivningen i land der religioner kan utsettes for ”utilbørlig” kritikk.

Høyesterett har gjennom flere avgjørelser vist at respekt for menneskerettighetene strekker seg svært langt i norsk rettspraksis, og det er grunn til å tro at denne linjen vil bli videreført om Norge får et sete i Menneskerettighetsrådet ved neste års valg. Det trengs, og vi håper Norge vil være en sterk og ambisiøs deltaker i rådet. Norges posisjon i rådet som en uavhengig forkjemper for alle typer rettigheter har imidlertid fått en ripe i lakken ved avgjørelsen om å svekke tilleggsprotokollen.