Norge i krig – mer åpenhet og demokrati?

I dag markeres FNs internasjonale fredsdag, og det er snart 10 år siden Norge gikk inn i Afghanistan og i ”krigen mot terror”. Norges deltakelse i krig er preget av en mangel på åpenhet. Dette er det på høy tid å ta tak i.

Publisert 21.09.2011 i Østlandets Blad, Oppland Arbeiderblad, Fredrikstad Blad, Ringerikes Blad, Glåmdalen
Av Victoria Backer-Grøndahl Stadheim

Etter de tragiske hendelsene fredag 22. juli har den norske regjeringen, med Arbeiderpartiet i spissen, sagt at ”svaret på terror er mer demokrati og mer åpenhet”. Et bedre svar kunne man ikke ha håpet på. Et slikt svar representerer den totale motsetningen til svarene på terror 11. september 2001. Men et slikt svar er også en påminnelse om at det er behov for mer åpenhet rundt Norges deltakelse i krig.

Da journalist Anders Sømme Hammer tidligere i år ble tildelt Fritt Ords pris for sin rapportering i Afghanistan, påpekte han hvordan ledere i det Norske Forsvaret har et konstant behov for å fortelle at krigene de deltar i går riktig vei. Dette er en måte å skaffe støtte for krig her hjemme. Det hadde fremstått som meningsløst å sende norske jenter og gutter ut i en krig som verken tjener afghanere, Norge eller internasjonal sikkerhet. Han beskriver en overdreven optimisme på vegne av Afghanistan, som har fortsatt til tross for at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har blitt betydelig forverret. Dette så vi senest i forrige uke da Kabul ble angrepet av opprørere. I tillegg opererer Forsvaret og Forsvarsdepartementet med en stor grad av hemmelighold rundt konkrete kamper og angrep. Dette innebærer at informasjon om hvem som blir drept av nordmenn, hvordan de blir drept, og hvor mange, blir holdt tilbake. Slik tilsløres krigens grusomheter med en idé om at vi bidrar til å bygge demokratiske institusjoner, godt styresett, og respekt for menneskerettighetene i Afghanistan.

Også i Libya-krigen har det vært lite åpenhet om de norske jageflyenes angrep. Stort sett har all annen informasjon enn antall bombeangrep blitt holdt tilbake. Denne tradisjonen er godt innarbeidet i Norge, i motsetning til i Danmark hvor det har vært mye mer åpenhet både om krigen i Afghanistan og i Libya. Den offisielle begrunnelsen har vært ”hensynet til pilotene”. På grunn av at det er et lite arbeidsmiljø i Luftforsvaret har man ikke ønsket å gå ut med mer detaljer, ettersom konkrete mål lettere kan knyttes til enkeltpersoner. Konsekvensen av dette er at det har vært umulig å ha en informert debatt om hvorvidt den norske deltakelsen i Libya har bidratt å beskytte sivile, som var FN-resolusjonens mål, eller om vi tvert imot har forårsaket et større tap av sivile liv enn hva som ellers ville vært tilfellet.

Fra regjeringens side har det vært et stort fokus på effektivitet rundt operasjonen i Libya og på rosen som Norge har høstet hos NATO. Det er ingen tvil om at beslutningen om å delta i krigen var svært effektiv. Dette understreket forsvarsminister Grete Faremo senest 9. september i en tale til det hjemkomne personellet, da hun sa at ”fra beslutningen ble tatt til de norske flyene tok aktivt del i operasjoner over Libya tok det 100 timer”. Problemet med slike særdeles effektive løsninger er at de går på bekostning demokratiet. Beslutningen om å delta i Libya-krigen ble tatt på telefon og uten et eneste formelt møte i hverken regjeringen eller Stortinget. Dette var i strid med Grunnloven paragraf 25 som slår fast at Forsvaret aldri må brukes utenfor landets grenser uten Stortingets samtykke.

Dersom formuleringen ”mer demokrati og mer åpenhet” skal gi mening, må den fylles med innhold. Dette gjelder ikke minst i forhold til norsk deltakelse i krig. Et av grunnprinsippene i den formen for demokrati som vi praktiserer i Norge er at regjeringer skal stå til ansvar overfor egen befolkning. Dette forutsetter at man følger lovfestede beslutningsprosesser og at det er en informasjonsflyt fra regjering til befolkning. Hvis ikke er den politiske debatten, som danner bærebjelken demokratiet, utelukket.