Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Barn henter vann i Aweil, Sudan. FN-foto: Tim McKulka
Utgangspunktet er enkelt nok: Fram mot 2050 vil verdens befolkning stige til rundt 9 milliarder mennesker. Mengden vann derimot, vil holde seg relativt konstant.
| Publisert 22.03.2009 i Moss avis, Østlendingen, Tønsbergs blad |
|---|
| Av Stian Bragtvedt |
I motsetning til andre nødvendige ressurser som olje eller mineraler kan vi ikke oppdage mer vann. Vannet vi drikker, vanner åkre eller vasker biler med inngår i et globalt sirkulasjonssystem. Dette betyr at vi heller ikke bruker opp vannet, men at det forflytter seg videre i systemet før det til slutt fordamper og igjen kommer ned som nedbør. Det er altså ikke fordelingen av vann som er hovedproblemet, men infrastrukturen og ressursene som trengs for å få tilgang til det.
Denne tilgangen er ekstremt skjevt fordelt globalt sett. I følge FN mangler en sjettedel av jordas befolkning (1,1 milliarder) tilgang til rent drikkevann eller tilstrekkelige sanitærforhold. Hvert år dør over to millioner mennesker som en følge av sykdommer knyttet til dette, de fleste barn. Enkelte steder må man gå i timevis for å hente en dags forbruk av vann, mens man andre steder kan tappe det rett fra springen.
Løsningen på disse forskjellene som presenteres av enkelte politikere og multinasjonale selskaper er å gjøre vann om til en vare for kjøp og salg. Vann vil være en ekstremt lukrativ vare siden markedet vil være permanent – vann går ikke plutselig av moten. I tillegg vil økningen i jordas befolkning gjøre at etterspørselen etter vann øker, både til privat forbruk og til produksjon av mat i jordbruket. En kommersialisering av vann vil imidlertid føre til at de aller fattigste ikke får tilgang, fordi de ikke kan betale prisen som markedet og de private aktørene setter. Noen vil ha råd til å bade i flaskevann fra Voss, mens andre vil tørste.
I år 2000 ble FNs 192 medlemsland enige om åtte konkrete mål i kampen mot fattigdom og for utvikling. Disse målene skulle oppnås innen 15 år. Tusenårsmål nummer syv har som et delmål å halvere andelen av verdens befolkning som ikke har tilgang til rent vann og skikkelige sanitærforhold. Med seks år igjen til 2015 begynner det å haste om disse målene skal nås. Riktignok går det framover i alle verdensdeler i forhold til statusen i år 2000, men det er fortsatt en lang vei å gå. Derfor er det i dag på høy tid å gjøre vann til en menneskerett, slik røster både innad i og utenfor FN-systemet tar til orde for. Vann nevnes ikke med et ord i den opprinnelige menneskerettighetserklæringen fra 1948, selv om nettopp vann er en forutsetning for det å være menneske i det hele tatt.
Anerkjennelsen av vann som en menneskerett vil ikke isolert sett gjøre at alle får tilgang til rent vann. Men det vil skape rom og rammeverk for konkrete handlinger. Politikere under press fra storselskaper vil kunne støtte seg på menneskerettighetene i kampen for vann til alle. Samtidig vil en lovfesting av retten til vann gi større legitimitet og handlingsrom til grasrotaksjoner og folkelige bevegelser som sloss for tilgang til rent vann.
Et eksempel på dette finner vi i Sør-Afrika, hvor de fattige i Soweto organiserte seg og protesterte mot privatiseringen av vannforsyningen. Etter at det franske vannselskapet Suez fikk rettighetene til å drive vannforsyningen gikk prisene opp, og vannet måtte forhåndsbetales. Ingen penger, ikke noe vann i springen. Etter press fra fagbevegelse og grasrotorganisasjoner kom saken opp for Sør-Afrikas høyesterett, hvor det ble fastslått at forhåndsbetaling for vann brøt med grunnloven.
Sør-Afrikas grunnlov garanterer i dag rett til tilstrekkelig mat og vann for å leve. Husholdninger har rett til 6 000 liter gratis vann i måneden som en følge av dette. Eksempelet fra Sør-Afrika viser nødvendigheten av folkelig mobilisering i kombinasjon med forandringer i rammeverket. Å slå fast gjennom menneskerettighetserklæringen at vann er en fundamental rettighet for alle vil være et stort skritt framover i kampen for rent vann til alle.
English