Si i fra! Gjør ord til handling

Kvinner i demonstrasjonstog markerer en av FN-dagene. UN Photo/Albert Gonzalez Farran

I dag 10. desember, markeres den internasjonale menneskerettighetsdagen verden over.

Publisert 10.12.2010 i Nordlys
Av Ronja Trolie

Ronja Trolie, FN-sambandet Nord. Foto: FN-sambandet

Det er på dagen 62 år siden FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter ble vedtatt. Kampen for å sikre like rettigheter for alle mennesker i verden er vel så aktuell nå som den var i 1948.

FNs menneskerettighetserklæring er det mest oversatte dokumentet i verden, og er kommet ut på hele 375 språk.. Verdenserklæringen er utgangspunkt for utviklingen av internasjonalt menneskerettighetsvern. Målet er et fungerende verdensomspennende lovverk som sørger for at alle mennesker har like rettigheter.

Likevel er sitasjonen slik at menneskerettigheter blir brutt hver eneste dag - verden over. Hvorfor er det slik?

Alle stater har hovedansvar for at rettighetene til sine borgere blir overholdt. I situasjoner der staten ikke vil - eller av ulike grunner ikke kan - ta ansvar for menneskerettigheter, tar ofte organisasjoner eller individer på seg oppgaven som ”vakthunder”. Det vil si at de belyser brudd som blir begått.

Menneskene som jobber med å belyse brudd på menneskerettighetene, kalles for menneskerettighetsforkjempere. De finnes i et stort antall over hele verden, og gjør hver dag en utrolig viktig jobb. Da jeg i vår jobbet som observatør i Israel og Palestina, møtte jeg en rekke menneskerettighetsforkjempere fra begge land. De jobber i en av de mest langvarige konflikter i verden, ofte med fare for egen sikkerhet. Jeg møtte dem både på kontrollposter og i demonstrasjoner. Det kunne være palestinske journalister som jobbet med å kartlegge brudd på menneskerettighetene eller israelske bestemødre som jobbet for å få en slutt på okkupasjonen.

Men det er ikke bare i konfliktområder menneskerettighetsforkjempere finnes. Selv om jeg ofte får følelsen av at menneskerettigheter er noe som kun gjelder ”de andre”, de som bor i fattige land langt borte, er det viktig å huske på at vi fortsatt har en rekke utfordringer når det gjelder rettigheter her på hjemmebane. Disse utfordringene gjelder både generelt i Norge og her i Troms og gjelder etnisk diskriminering, vold i hjemmet, hatefulle ytringer og vold mot kvinner, for å nevne noen.

Internasjonale konvensjoner er ryggmargen i arbeidet med menneskerettigheter. De er viktige fordi de gir oss en global standard på hvordan vi ønsker at mennesker skal ha det. Men utfordringene er lokale – det være seg utfordringer i Johannesburg i Sør-Afrika eller i Troms i Norge, og vi trenger lokale tiltak til å møte dem. Derfor var det med stor glede jeg nylig overvar årets Sjumilsstegkonferanse i Tromsø om barnets rettigheter.

Som fylkesmann Svein Ludvigsen sa det så enkelt under åpningen: ”Konvensjoner må gjøres om til handling”. Sjumilssteget er Fylkesmannens program for å sikre at kommunene i Troms i sin daglige praksis arbeider i samsvar med FNs konvensjon om barnets rettigheter. Som Ludvigsen påpekte: ”Ungene bor i kommunene” og det er derfor naturlig at slikt arbeid foregår det. Konferansen er et uttrykk for et arbeid med FNs barnekonvensjon som pågår i hele Troms fylke kontinuerlig, og er et veldig bra eksempel på hvordan internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter kan arbeides med lokalt i samarbeid med lokale aktører.

For ganske nøyaktig ett år siden presenterte Norge sin aller første rapport til FNs menneskerettighetsråd. Rapporten var et ledd i en helt ny FN-ordning (Universal Periodic Review) hvor alle medlemsland i FN periodisk går gjennom det nasjonale arbeidet for å respektere og opprettholde menneskerettighetene. Norge oppfordret de andre landene til å være aktive i debatten, og totalt 54 land kom med kritikk, spørsmål og anbefalninger til Norges rapport.

Norge fikk – som vi ofte gjør når det er snakk om menneskerettigheter - mye skryt fra de andre landene, men som utenriksminister Jonas Gahr Støre selv så riktig påpekte etter høringen i FN: ”Menneskerettighetene er ikke oppnådd en gang for alle”. Arbeid med menneskerettighetene er et kontinuerlig arbeid som alle land må prioritere. Med Fylkesmannens ord: konvensjonene må bli til handling. Utfordringene er mange, men det skjer også positive ting hver dag: gjennom fylkenes og kommunenes arbeid, i skolen, gjennom organisasjoner – og ikke minst gjennom alle medmenneskene som finnes rundt om i landet.

Med Støres oppmuntrende ord fra i fjor frisk i minne, er det trist å høre at regjeringen i år stiller seg skeptiske til innføringen av en klageordning i FNs Barnekonvensjon. I dag er Barnekonvensjonen den eneste av alle konvensjonene som ikke har noe klageordning, og det ønsker FN å gjøre noe med. En klageordning ville sørget for at barn har rett til å klage direkte til FN dersom de opplever brudd på deres rettigheter.

I dag - på menneskerettighetsdagen - deles Nobels Fredspris ut i Oslo. Prisen går i år til en kinesisk menneskerettighetsforkjemper; Liu Xiaobo. Han er en av mange som sitter i fengsel på grunn av sitt viktige arbeid med menneskerettigheter.

La denne dagen være en hyllest til alle de som arbeider med menneskerettigheter hver dag; journalisten i Palestina, bestemoren i Israel, kommunearbeideren i Midt-Troms, Liu Xiaobo og mange flere over hele verden sammen med dem. Til lykke med dagen!