Skal vi vente på Sikkerhetsrådet?

I kampen for å avskaffe apartheid i Sør-Afrika, hadde sanksjoner og boikott fra omverdenen spilt en uvurderlig rolle. Boikottaksjoner i FN-regi var med på å tvinge rasistregimet i kne, men historia om disse sanksjonene er mer kompleks enn som så. Med tanke på dagens boikottdebatt kan det være nyttig å se litt nærmere på hva som faktisk skjedde.

Publisert 17.01.2006 i Klassekampen 14.01.06
Av Jon Børge Hansen

”Verre enn apartheid” er Nelson Mandelas karakteristikk av staten Israel. Han ga uttrykk for en dirrende indignasjon over at det internasjonale samfunnet forholder seg så passivt til det han oppfattet som institusjonalisert og strukturell rasisme rettet mot den palestinske befolkninga.

Mandela brukte Sør-Afrika som eksempel. I kampen for å avskaffe apartheidstaten hadde sanksjoner og boikott fra omverdenen spilt en uvurderlig rolle. I dag er dette historiepensum i skolene: boikottaksjoner i FN-regi var med på å tvinge rasistregimet i kne.

Men historia om disse sanksjonene er mer kompleks enn som så. Med tanke på dagens boikottdebatt kan det være nyttig å se litt nærmere på hva som faktisk skjedde.

Jon Børge Hansen er ansatt ved FN-sambandets distriktskontor i Nord. Foto: FN-sambandet.

Hva var for eksempel FNs rolle? Stortingspresident Thorbjørn Jagland skriver i Dagbladet lørdag - i en polemikk mot SVs oppfordring om forbrukerboikott av Israel — at når det gjelder ”økonomiske tvangstiltak er det i henhold til FN-pakten Sikkerhetsrådet som bestemmer. Når Sikkerhetsrådet har iverksatt slike tiltak, har Norge fulgt opp, i motsatt fall ikke.” Og, skriver Jagland, ”i tilfellet Israel foreligger det ikke noe vedtak i Sikkerhetsrådet om boikott for å få landet til å etterleve FN-resolusjoner.” Er den norske diskusjonen om boikott dermed avblåst?

I tilfellet apartheid satt verken den norske opinionen eller norske politikere rolig og pent og venta for å se hva Sikkerhetsrådet fant for godt å ville gjøre. Tvert i mot, det tok det nærmere 25 år med konstant press og mobilisering og kamp før Sikkerhetsrådet vedtok oppfordring om visse økonomiske sanksjoner mot regimet i Pretoria. Og mange i Norge bidro aktivt for å få til dette.

Det tok 23 år fra FNs Generalforsamling første gang fattet vedtak som gikk inn for økonomisk og diplomatisk boikott av Sør-Afrika til Sikkerhetsrådet omsider samlet seg om en slik resolusjon. 6. November 1962 vedtok Generalforsamlinga med stort flertall resolusjon 1761, og opprettet samtidig FNs Spesialkomite mot Apartheid. 7. november blei Nelson Mandela dømt til livstids fengsel for å ha organisert den væpnede motstandskampen mot rasistregimet i Sør-Afrika. Mandela satt som vi vet innesperret i nesten 28 år.

FN-vedtaket fra 1962 blei fulgt opp av en rekke land, men ikke av de viktigste handelspartnerne til Sør-Afrika. USA, Storbritannia og Frankrike, tre av de permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, ignorerte vedtaket fullstendig. Heller ikke Norge la umiddelbart om kursen.

I 1963 vedtok Sikkerhetsrådet en — ikke bindende — oppfordring til våpenembargo mot Sør-Afrika. Men de tre vestlige stormaktene fortsatte likevel våpensalget som før. Fjorten år tok det før et bindende vedtak kom, med resolusjon 418 i 1977. Apartheidstaten kunne likevel ruste
videre opp, først og fremst gjennom et tett militært samarbeid med Israel, som også forsynte Sør-Afrika teknologi for atomvåpen.

Generalforsamlinga vedtok å ekskludere Sør-Afrika fra alle FNs organer i 1975. Og boikottkampanjer på en rekke områder blei intensivert. Kulturboikott hadde starta i det små i 1968, i 1983 blei det innført effektiv registrering og svartelisting av artister som brøt blokaden. Idrettsboikott førte til at apartheidstaten blei utestengt fra OL i Tokyo i 1964, og fra IOC, den olympiske komiteen, i 1970. Oljeboikott var et viktig virkemiddel for å presse regimet i kne. Arabiske land gikk i spissen med sanksjoner, og Iran fulgte opp etter shaens fall i 1979. Olje blei fortsatt levert, ikke minst tjente norske redere grovt på tankfart til Sør-Afrika, men nå begynte det å røyne på for den sør-afrikanske økonomien.

Sikkerhetsrådets tre sammensvorne, USA Storbritannia og Frankrike, fortsatte imidlertid i praksis å støtte opp om regimet. Men presset fra opinionen hjemme, framgang for motstandskampen i det sørlige Afrika, og stigende nervøsitet i de viktigste finansinstitusjonene fikk dem omsider til å skifte kurs. 26. juli 1985 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 569 som påla FNs medlemsland restriksjoner på det økonomiske og militæresamarbeidet med apartheidstaten Sør-Afrika.

Norge og andre nordiske land hadde i perioder — særlig etter Soweto-massakren i 1976 - vært pådrivere for å få til et vedtak av denne typen. Norge og Sverige satte blant annet i verk forbud mot nye investeringer i Sør-Afrika. Men det var først i 1986 den norske regjeringa, leda av DNAs Gro Harlem Brundtland, gikk inn for full økonomisk boikott — det vil si full boikott, med unntak for import av mangam til norske smelteverk. Mangam utgjorde da 80 prosent av all norsk import fra Sør-Afrika.

I 1993 begynte FNs organer å trappe ned sanksjonene. Nelson Mandela var blitt løslatt et par år før, og prosessen for å avskaffe det rasistiske apartheidregimet var i gang.

Gjennom mer enn 30 år hadde grasrotaksjoner av alle slag vært uhyre viktige for å drive fram sanksjonspolitikken. Fagforeninger, kirkesamfunn, idrettsorganisasjoner, kulturarbeidere, universiteter, politiske partier og ungdomsorganisasjoner — og forbrukeraksjoner for boikott av Sør-Afrikanske varer — var med på å bygge opp et stadig sterkere press på politikerne. I Norge så vel som i Storbritannia og i USA. Her hjemme var ikke minst boikotten av Shell, oljeselskapet som lengst forsynte Sør-Afrika med drivstoff, en omfattende og vellykka aksjon.

Les lederen av Stortingets utenrikskomite, Thorbjørn Jaglands relaterte innlegg i Aftenposten 18.01.06

Og lærdommene vi kan trekke, med tanke på dagens boikottdebatt? I alle fall ikke at de som mener boikott er et moralsk og politisk riktig virkemiddel bør vente på bindende vedtak i FNs Sikkerhetsråd før de setter seg i bevegelse. FN er en av mange arenaer for politisk kamp, og det som skjer innafor veggene på den litt slitne bygning øst på Manhattan gjenspeiler det som rører seg utafor, på statsplan og på gateplan. Å drive fram politiske endringer har aldri vært en oppgave diplomater og profesjonelle politikere har hatt monopol på.