Strid om råd

FNs menneskerettighetsråd ble opprettet i 2006, men har allerede måttet tåle kraftig kritikk. Spesielt har en resolusjon om ærekrenkelser mot religioner vakt oppmerksomhet i vestlige land.

Publisert 06.03.2009 i Verdensmagasinet X
Av Helge Årsheim, Line Begby

Vern av menneskerettighetene (MR) står sentralt i FNs mandat, og i løpet av de seksti årene som har gått siden Verdenserklæringen for menneskerettigheter trådde i kraft har arbeidet for å styrke rettighetene pågått kontinuerlig. I 2006 ble FNs menneskerettighetsråd (MR-rådet) opprettet for å ta over etter Menneskerettighetskommisjonen, som hadde vist seg å være lite effektiv og handlekraftig, og det var store forventninger til at rådet skulle styrke FNs MR-arbeid.

Til tross for en del endringer i mandat og struktur, har rådet i all hovedsak videreført praksisen fra kommisjonen, med mindre justeringer på enkelte punkter. Den mest sentrale nyvinningen er de periodiske menneskerettighetsrapportene - Universal Periodic Review (UPR) - som alle FNs medlemsland skal levere til rådet hvert fjerde år. I motsetning til de eksisterende evalueringene i konvensjonskomiteene, hvor land jevnlig må levere rapporter for hver spesifikk konvensjon de har bundet seg til, skal UPR-rapportene ta for seg alle statenes menneskerettslige forpliktelser i ett jafs. Alle land og NGO-er får delta under hvert skritt i prosessen, fra utformingen av rapportene til krysseksaminasjonen i rådet under evalueringen.

Et sentralt poeng i opprettelsen av et nytt organ var å bedre den geografiske representasjonen i FNs menneskerettighetsarbeid - den nå nedlagte kommisjonen hadde 53 medlemmer, med en unaturlig overvekt av land fra Vest-Europa. Det nye rådet består av 47 av FNs medlemsland, og disse velges blant alle medlemmene av Generalforsamlingen for tre år av gangen. Rådet skal gjenspeile den geografiske fordelingen av verdens land, noe som gir tretten seter til afrikanske land, tretten seter til asiatiske, seks seter til østeuropeiske land, åtte til latinamerikanske og karibiske stater, og syv til vesteuropeiske land og USA. Blant rådets medlemmer finner man i dag land som Kina, Egypt, Nigeria, Russland og Saudi-Arabia. Dette er land som gjentatte ganger har blitt kritisert av Amnesty International for å slå hardt ned på politiske og religiøse dissidenter, og som er kjent for å bryte menneskerettighetene. Tretten av landene i rådet er også med i Organisasjonen av islamske stater (OIC), som setter muslimsk sharia-lov over Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Sammensetningen av rådet pr i dag gjør det enkelt for stater som ikke respekterer menneskerettighetene både å bli medlem av rådet, og å støtte opp om hverandre i kontroversielle saker.

Resolusjonen mot ærekrenkelser av religioner

27. mars 2008 gikk MR-rådet inn for en resolusjon som uttrykker bekymring for økende hets mot islam og muslimer, og forbyr ytringer som krenker religioner (A/HRC/RES/7/19). EU-landene i rådet hadde tidligere påpekt at menneskerettigheter skal beskytte mennesker som sådan, ikke religioner, men ble effektivt nedstemt i voteringene. Resolusjonsteksten har ført til kritikk og engstelse verden over fra dem som mener at den vil hindre både ytringsfrihet, religionsfrihet og demokrati. Rådet har også vedtatt en resolusjon som begrenser uavhengigheten til Spesialrapportøren for ytringsfrihet. Resolusjonene har ført til at det nå settes spørsmålstegn ved MR-rådets effektivitet og vilje til å fremme menneskerettighetene.

Resolusjonen mot ærekrenkelse av religioner er ikke i seg selv en nyskapning. Ordlyden er nærmest identisk med en rekke foregående resolusjoner stemt gjennom både i Generalforsamlingen og Menneskerettighetskommisjonen. Resolusjonene har ingen umiddelbar betydning for menneskerettighetsarbeidet, men er et ledd i OICs arbeid for å få på plass en internasjonal avtale som forbyr ærekrenkelser av islam. Dersom OIC skulle lykkes i dette arbeidet, vil det snu det internasjonale vernet av menneskerettighetene på hodet, ved å vri fokus fra enkeltmenneskers rettigheter og over til ideer og tankesystemers frihet. Dette ville bety en dramatisk kursendring, og i praksis innskrenke andre rettigheter.

Det er liten grunn til å tro at OIC vil lykkes i dette arbeidet med det første - til det har ikke organisasjonen stor nok majoritet i rådet. Embedsverket i FN-systemet har også utvist sterk motstand mot denne utviklingen, og Høykommissæren har gjentatte ganger påpekt det eksisterende vernet mot hatefulle ytringer i 20 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Spesialrapportørene for ytringsfrihet og religionsfrihet, Amyebi Ligabo og Asma Jahangir, har begge uttrykt bekymring for hvilke konsekvenser et forbud mot ærekrenkelser mot religion kan få for religions- og ytringsfriheten.

OICs viktigste støttespiller har så langt vært Doudou Diéne, som satt som Spesialrapportør for rasisme inntil høsten 2008. Diéne avga jevnlig rapporter til kommisjonen og rådet der han tok til orde for et skjerpet vern mot ærekrenkelser rettet mot religion. Det er ikke tilfeldig at det er spesialrapportøren for rasisme som har vært OICs viktigste støtte. Et sentralt mål for organisasjonen har hele tiden vært å sidestille kritikk av religion og religiøsitet med rasisme, noe det også finnes et visst belegg for i flere internasjonale menneskerettighetsavtaler.

Å se religion og rase i sammenheng er i utgangspunktet ukontroversielt - få vil protestere mot at det ofte kan være uklare grenser mellom religiøst og rasistisk motivert diskriminering. Noe ganske annet blir det å slå sammen ærekrenkelser rettet mot religioner og raser - her finnes det en vesensforskjell i forhold til kriteriet for ærekrenkelser. For at en ytring skal kunne karakteriseres som ærekrenkende, må den som regel være påviselig feilaktig; den må ytre noe som kan motbevises. Ytringer mot rase lar seg motbevise og diskutere, i motsetning til ytringer om religion, som ikke rettes mot et faktisk forhold, men mot et verdivalg. Et forbud mot ærekrenkelser mot religion vil i sin ytterste konsekvens kunne føre til at stater som ønsker det kan nedlegge forbud mot enhver ytring som omtaler religionen det er snakk om. Forbudet vil også kunne brukes for å slå ned på opposisjonelle grupper som truer den sittende styresmakten.

Nødvendig troverdighet

Resolusjonen mot ærekrenkelse av religioner er et godt eksempel på den uheldige trenden man har sett i Menneskerettighetsrådet frem til i dag. Da rådet ble opprettet vedtok FNs generalforsamling at alle medlemsland kan velges inn, noe som åpner for at "MR-verstinger" kan sitte i rådet og vedta resolusjoner som legitimerer de rettighetsbruddene de selv begår. Selv om OIC-landene er i mindretall ser man at de lett kan alliere seg med land som Kina, Russland og Cuba. Dessverre ser man også at flere latinamerikanske og asiatiske land, som India, Japan og Sør-Korea, sitter på gjerdet eller stemmer på samme side som land som bryter menneskerettighetene på grunn av lojalitet til regionale grupper eller politiske allianser. Det er likevel viktig å huske at medlemmene som nå har sete i rådet er de første som har blitt valgt inn, og at arbeidet med UPR ikke har kommet så langt enda. For første gang skal alle FNs medlemslands menneskerettighetssituasjon systematisk bli evaluert, og rådets medlemmer skal evalueres i løpet av de tre årene de sitter i rådet. Det betyr at land i rådet som tidligere har sluppet unna FNs kontrollorganer fordi de ikke har ratifisert sentrale internasjonale konvensjoner, som Saudi Arabia, Kina, Malaysia og Qatar, nå selv kommer under lupen.

Det er Generalforsamlingens oppgave å velge ansvarlige medlemsland inn i MR-rådet, og det har også mulighet til å suspendere land som sitter i rådet hvis de begår grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Det skal i sannhet sies at mye skal til før FNs medlemsland går til et slikt drastisk skritt. Likevel, når man ser på hvilke overgrep noen av de sittende medlemmene i Menneskerettighetsrådet begår på daglig basis er det grunn til å håpe at evalueringene får følger for disse. Dette vil i så fall gi et sterkt signal om hvilken standard man krever av de land som skal fremme menneskerettighetene. Det er nødvendig for rådets kredibilitet at de landene som sitter der fremstår som troverdige og ryddige. Uheldige resolusjoner som svekker menneskerettigheters status og FNs mandat kan i verste fall føre til store tilbakeskritt for arbeidet for menneskerettighetene verden over.

Norge som kandidat

Norge stiller som kandidat til MR-rådet for perioden 2009-2012 og vil etter alle solemerker være en god representant i rådet. Norge har gjennom en årrekke vært sterkt engasjert i menneskerettighetsarbeidet internasjonalt, og har også gitt menneskerettighetene et bredt vern i nasjonal lovgivning. Den siste tidens debatt knyttet til utvidelsen av rasismeparagrafen til også å gjelde ytringer som er sterkt krenkende mot religion, vitner imidlertid om at spørsmål om menneskerettighetene langt ifra er avklarte og enkle her hjemme, heller. Debatten som har gått viser fremfor alt at spørsmålet om grenseoppgangene mellom ulike rettigheter ikke er statiske, men endrer seg i takt med samfunnet. Med økte folkeforflytninger mellom landegrensene oppstår nye og uvante problemstillinger for myndighetene i en rekke land verden over, problemstillinger som møtes på vidt forskjellig vis.

Regjeringens beslutning om å trekke forslaget om utvidelsen av rasismeparagrafen og samtidig slette den såkalte blasfemiparagrafen vitner om vilje til å legge til rette for et likestilt og flerkulturelt samfunn, hvor ingen spesialgrupper skal nyte særlige privilegier basert på trosoppfatninger. Dette er et viktig signal til omverdenen om at Norges posisjon på dette feltet er at menneskerettighetene først og fremst er individuelle, knyttet til enkeltmenneskers forhold til staten, og ikke privilegier som hele grupper kan påberope seg i kraft av bestemte trosoppfatninger. Norge må våge å fronte denne linjen også internasjonalt, og være en tydelig stemme mot den ødeleggende utviklingen i FNs menneskerettighetsorganer. Dette blir særlig viktig i de nærmeste månedene, under forberedende møter til Durban II-konferansen om rasisme, som avholdes 20.-24. april. Frontene fram mot denne konferansen har allerede hardnet til, og formuleringer i utkastet til slutterklæring har fått flere stater til å uttale at de vurderer å trekke seg fra arrangementet dersom ordlyden ikke endres. Heller enn å true med boikott, bør Norge stille opp, delta og legge til rette for den viktige prinsipielle debatten om grensedragningene mellom rasisme og hets mot religioner, som ligger an til å bli det viktigste temaet under konferansen.