Hopp til innhold
fn.no / Aktuelt / Kronikker / Tiggerne i Markens
Mikhaela Miclescu tilhører en familie som har vært i Kristiansand jevnlig de fire siste årene, og tigger i Markensgate.

Mikhaela Miclescu tilhører en familie som har vært i Kristiansand jevnlig de fire siste årene, og tigger i Markensgate. Fotograf: Kjartan Bjelland

Tiggerne i Markens

Verden er kommet til Kristiansand. Med romfolket kommer også en del av verden som utfordrer, noe debatten de siste ukene i Fædrelandsvennen gjenspeiler.

Fædrelandsvennen

Når verden kommer til Kristiansand kan det hjelpe å se at Kristiansand også er en del av verden. Der ute finnes det verktøy som kan hjelpe oss å håndtere utfordringene romfolket gir. Og det finnes en historie vi kan lære av.

Romfolket har en spesiell plass i europeisk historie. I Romania hvor store deler av befolkningen har bodd svært lenge har de vært en del av føydalsamfunnet, nederst som slaver og føydale håndverkere. De blir oppfattet som vanskelige å leve sammen med og til dels blir hele befolkningen assosiert med alt som er fælt her i verden. De er diskriminert og stigmatisert over alt.

Alle kjenner Holocaust. Men få kjenner Porrajamos, folkemordet mot romfolket under andre verdenskrig. Omfanget av dette folkemordet er fortsatt usikkert, men man regner med at mer enn 500.000 rom mistet livet.

I årene nazistene satt ved makten i Tyskland ble millioner av mennesker, blant annet romfolket forfulgt og drept for noe de var, ikke for noe de hadde gjort. For nazistene hadde et menneske ingen verdi i seg selv. Et menneskes verdi var avhengig av om hun eller han hadde en funksjon i forhold til en større enhet: rasen.

Denne tankegangen dannet grunnlaget for at mennesker som tilhørte feil rase ble utsatt for massedrap og for noen grupper i så stort omfang at det omtales som folkemord.

Med dette som bakteppe da FN ble dannet i 1945 blir det en selvfølge at FN-pakten starter med å stadfeste menneskeverdet: 

Vi de forente nasjoners folk som er bestemt på:

Å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over mennesker 

og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter, på de enkelte menneskes verdighet og verdi, på menns og kvinners og på små og store nasjoners like rett

FN-pakten

Arbeidet med å styrke menneskeverdet ble tillagt stor vekt i FN. Fred var uoppnåelig om ikke statene la til rette for at borgerne kunne leve verdige liv. 

Om ikke mange dager kan vi feire menneskerettighetsdagen. 10. desember 1948 underskrev 48 av FNs 58 land Verdenserklæringen om menneskerettigheter. I dag har alle FNs 193 medlemsland tilsluttet seg denne erklæringens30 punkter, som til sammen utgjør hva et menneske trenger for å kunne leve et verdig liv.

Verdenserklæringen ble født av asken etter krigens grusomheter. Verden hadde lært at du ikke må dømme folk etter rase. Du skal ikke vurdere mennesker utifra en gruppetenkning, du skal se hvert enkelt menneske som en unik skapning, noe som gjenspeiles i den første artikkel i verdenserklæringen som sier at

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter

Dagen før verdenserklæringen ble vedtatt i FNs generalforsamling, vedtok de Folkemordskonvensjonen. Det er i dag underlig å se tilbake på at mordet på de jøder og romfolk som var fratatt statsborgerskapet i Tyskland under andre verdenskrig og som dermed var statsløse, ikke var beskyttet av et lovverk som kunne dømme overgriperne. Fordi det ikke fantes et internasjonalt lovverk som fordømte folkemord.

Verdenskrigen skjedde for lenge siden. Det kan aldri skje igjen. Mon det?

Det kan være betimelig å minne om at under oppbyggingen til folkemord er det viktig å skape skiller mellom oss og dem, og språket brukes for ytterligere å forsterke at de andre nesten ikke er mennesker, de er pakk og møkk. Hatefulle ytringer forsterker tanken om at de andre ikke fortjener livets rett.

Fædrelandsvennens egen Vidar Udjus viser i en kommentar 28. november til at språket kan være et farlig våpen. Han refererer til nettdebatten om tiggerne, der disse omtales som “pakk” og “møkk”. Han refererer også til uttalelser fra politikere i bystyret, som skaper grobunn for tanken om et oss – og et dem.

De, romfolket, som ifølge Frps Tor Utsogn ikke tigger fordi de er fattige. De, som ifølge ordføreren må ut, alle som en.

Gjennom romfolkets inntog i byen blir vi minnet på forskjellene i verden. Det er ikke like behagelig å møte fattigdommen ansikt til ansikt i egen by. Den er lettere å håndtere når den er litt lenger borte.

Noe Grundekjøn bekrefter i sin uttalelse i intervju med NRK 22. november: “Vi må selvfølgelig hjelpe de nødlidende menneskene, men jeg tror det må gjøres primært i deres hjemland”.

Vi bor i det som av FN de siste årene er kåret til verdens beste land å bo i. I tillegg til å få oppfylt vår rett til mat, helse, bolig og utdannelse bor vi i et land med sterke institusjoner. Vi er heldige og kan overlate til det som ifølge Eva Joly er verdens minst korrupte politi å håndtere kriminaliteten som finnes i byen, også den som finnes blant rom.

Når Tor Utsogn fryser på ryggen av tanken om barnetiggerne som snart vil komme hit, gjør han det mot bedre vitende.  I Norge har vi et barnevern som ikke vil tillate det. Det vet romfolket, og barna blir som oftest etterlatt hos slektninger hjemme.

Kristiansand er en del av verden. Gjennom Norges tilslutning til FNs Verdenserklæring og andre menneskerettighetskonvensjoner er vi forpliktet til å arbeide for en by der myndighetene legger til rette for ikke bare at rettigheter oppfylles, men at verdighet ivaretas.

Til det trenger vi gode ledere. Som utøver den politikken staten har tilsluttet seg, og som i tillegg viser vei for oss borgere for hvordan ideen om menneskerettighetene kan fylles med menneskeverd. Vi vil ha en trygg by, men vi vil også ha en by som ser det enkelte menneske.

Vi ser at vi er privilegert. Vi vil være en del av verden. Vi kan ikke velge bort den delen som er ubehagelig. Vi innser at vi da må betale en pris.

Følger vi rådet til Venstres Dag Vige - “Gå bort til en tigger, sett deg på huk og spør hvordan det står til” - kan økt anstendighet og mer menneskelighet bli resultatet, ikke større frykt.