Hushjelper nederst på rangstigen

Rapporten er den første forskningen av sitt slag på området. Antallet hushjelper i verden vokser kraftig. Nesten halvparten har ingen rett til fridager eller ferie. Trolig er jobben som hushjelp eller tjener i private husholdninger et av verdens dårligst betalte yrker, med lange arbeidsdager og minimalt med regulert fritid, går det frem av den ferske ILO-rapporten «Domestic workers across the world: Global and regional statistics and the extent of legal protection».

Manglende rettigheter

Rapporten viser at bare 10 prosent av alle arbeidstakere i private hjem er dekket av generell arbeidsrettslig lovgivning i samme grad som andre arbeidstakere.

- Mangel på rettigheter kombinert med ekstrem avhengighet til arbeidsgiver og den isolerte og usikre natur arbeid som hushjelp medfører - gjør dem sårbare for utnyttelse og overgrep, sier Sandra Polaski, assisterende generaldirektør i ILO.

Som et resultat, har de ofte lengre arbeidsdager og dårligere betalt enn arbeidstakere i sammenlignbare yrker, heter det i rapporten.

Det er anslått at mer enn halvparten av alle arbeidstakere i private hjem ikke har noen begrensning på deres ukentlige normale arbeidstid i henhold til nasjonal lovgivning, og rundt 45 prosent har ingen klausuler om hviletid i løpet av en arbeidsuke.

Litt over 50 prosent av alle hushjelper har krav på en minstelønn som tilsvarer andre arbeidstakere.

Hushjelper som har migrert over landegrenser er spesielt sårbare for utnyttelse, det være seg fysisk og seksuell vold, psykisk mishandling, manglende betaling av lønn osv. Hovedsakelig skyldes dette deres usikre rettslige status og mangel på kunnskap om lokalt språket og lover, heter det i rapporten.

Polaski understreker at tiltak på nasjonalt nivå fra myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere må til for å forbedre arbeidsforholdene for de sårbare men hardt arbeidende hushjelpene.

Sterk vekst

Ifølge ILO-rapporten har antallet hushjelper i verden økt med nærmere 50 prosent siden en lignende undersøkelse på midten av 90-tallet. Ut fra offisielle tall er det minst 52 millioner hushjelper i verden i dag, men det reelle tallet ligger trolig flere titalls millioner høyere. Bare i India varierer anslagene fra noen få millioner til opp mot 90 millioner hushjelper. 
 
Selv om også mange menn kommer inn under kategorien «arbeidstakere i private hjem», oftest som gartnere, sjåfører eller sikkerhetsvakter, er dette i hovedsak et kvinnedominert yrke. Mer enn åtte av ti ansatte hjelpere i private husholdninger er kvinner, og mer enn en tredjedel av dem har ingen rettigheter dersom de skulle bli gravide. I Latin-Amerika er hver fjerde kvinnelige arbeidstaker hushjelp, og i Midtøsten gjelder det så mange som hver tredje kvinnelige arbeidstaker. 
 
Lange arbeidsdager er spesielt vanlig blant hushjelper som bor hos familien de jobber for, hvorav mange er innvandrere, og de forventes i stor grad å være tilgjengelig til alle døgnets tider, ifølge ILO-rapporten. 
 
Mange arbeidsinnvandrere mangler dessuten kunnskap om det lokale språket og lovverket, noe som gjør dem spesielt sårbare overfor krenkende tilnærmelser som fysisk og seksuell vold, psykisk mishandling, manglende betaling av lønn, gjeldsslaveri og nedverdigende leve- og arbeidsvilkår. 

Ny ILO-konvensjon

Rapporten følger opp etableringa av en ny ILO-konvensjon og rekommandasjon om anstendig arbeid for arbeidstakere i private hjem som kom i juni 2011.

ILO-konvensjon nr. 189 skal gi beskyttelse til arbeidstakere i hjemmet og fastsetter grunnleggende rettigheter. Konvensjonen er først og fremst en erkjennelse av prinsippet om at hushjelper skal behandles likt med andre arbeidstakere. Den bidrar også til økt respekt for et arbeid som stort sett utføres av underbetalte kvinner.

De fleste hushjelper arbeider i den uformelle økonomien. Etter hvert som stater ratifiserer konvensjonen og følger opp med kontroller, vil millioner av arbeidstakere kunne komme ut av denne ”skyggeøkonomien” og inn i et mer regulert arbeids- og ansettelsesforhold.

Konvensjonen er så langt kun ratifisert av tre land (Mauritius, Filippinene og Uruguay). Tre andre land har gjennomført nasjonale ratifiseringsprosedyrer og mange andre har initiert dem.