Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Russias representant Vitaly I. Churkin la lørdag ned veto mot en Syria-resolusjon i Sikkerhetsrådet
Russland og Kinas veto mot Syria-resolusjonen reflekterer diskusjonen rundt Sikkerhetsrådets mandat til å gripe inn i lands interne konflikter.
| Tekst: | Ida Jørgensen Thinn , Jon Reinholdt |
|---|---|
| Publisert: | 06.02.2012 |
Lørdag la Russland og Kina ned veto mot et resolusjonsforslag om Syria i FNs Sikkerhetsråd. Hovedargumentet var at Sikkerhetsrådet ikke skal bidra til å endre den politiske ledelsen i et land.
Situasjonen i Syria har vekket liv i debatten om når Sikkerhetsrådet skal kunne blande seg inn i lands interne anliggender.
Macheter og ammunisjon brukt under folkemordet i Rwanda
Ved etableringen av FN ble det vedtatt at Sikkerhetsrådets oppgave skulle være å iverksette tiltak i situasjoner som truet internasjonal fred og sikkerhet.
Forutsetningen var at et lands indre anliggender ikke kom inn under dette mandatet.
Etter hvert ble det tydelig for mange at det var nødvendig å åpne for at Sikkerhetsrådet også skulle kunne gripe inn når menneskerettighetene i et land ble krenket på det groveste og sivile ble massakrert.
Folkemordet i Rwanda i 1994, massakren i Srebenica i 1995 og situasjonen i Kosovo på slutten av 1990-tallet ble stående som groteske eksempler på et behov Sikkerhetsrådet ikke kunne dekke.
På midten av 2000-tallet vedtok derfor FNs medlemsstater et nytt prinsipp kalt "Responsibility to protect (R2P)". Hovedbudskapet var at statssuverenitet ikke er en rettighet, men et ansvar, og at det internasjonale samfunnet fra nå av skulle gripe inn hvis en stat ikke beskyttet sin egen sivilbefolkning.
R2Ps hovedprinsipper1. En stat har ansvar for å beskytte sin befolkning mot overgrep
2. Det internasjonale samfunnet har ansvar for å assistere stater som ikke makter å beskytte sin egen befolkning på egen hånd.
3. Hvis en stat ikke beskytter sin befolkning mot overgrep og fredlige midler har slått feil har det internasjonale samfunnet ansvar for å intervenere gjennom metoder som økonomiske sanksjoner. Militær intervensjon betraktes som siste utvei.
Dermed var det åpnet for resolusjoner som griper inn mot et lands myndigheters behandling av sivilbefolkningen.
Da Gadhafis regime i Libya brukte massiv vold for å slå ned på fredlige demonstrasjoner i 2011 vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som opprettet en flyforbudssone, og som ga NATO-styrker mandat til å ”benytte nødvendige midler for å beskytte sivile.”
Etter hvert som kampene utviklet seg ble NATO beskyldt for å delta i en borgerkrig, og for å ha bidratt til å styrte sittende politiske myndighet. Dette var i følge kritikerne ikke en del av mandatet fra Sikkerhetsrådet.
Operasjonen i Libya og dens konsekvenser var bakteppet for Kina og Russlands veto mot resolusjonsforslaget på lørdag.
Flyktninger rømmer Kosovo i 1999. Også da la Russland og Kina ned veto mot internasjonal innblandelse.
Russland hevder i tillegg at fredlige løsninger ikke er prøvd ut godt nok, at resolusjonen kan bli bedre, og at kravene som stilles til syriske myndigheter også må stilles til opposisjonen.
Kina poengterer på sin side at erfaringene fra Irak, Afghanistan – i tillegg til Libya – tydelig viser at maktovertakelse utenfra ikke er noen suksess.
At Kina og Russland er motstandere av at Sikkerhetsrådet skal gripe inn i lands interne anliggender har imidlertid aldri vært noen hemmelighet. NATO og vestlige land intervenerte for eksempel i Kosovo uten vedtak i Sikkerhetsrådet – fordi dette hadde blitt blokkert av Russland og Kina.
Fra flere hold uttrykkes det nå bekymring over at lørdagens veto har gitt prinsippet om Responsibility to Protect et alvorlig skudd for baugen.
Frykten er at prinsippet ikke vil kunne brukes igjen skulle folkemord og andre overgrep mot sivilbefolkningen oppstå.
English