Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Foto: Rusty Stewart / Avaaz.org
Etter tiår med tilsidesettelser og fiaskoer står FN plutselig igjen i sentrum for konflikten mellom Israel og palestinerne.
| Tekst: | Hallvard Kvale Svenbalrud, stipendiat ved Forum for Samtidshistorie (UiO). |
|---|---|
| Publisert: | 14.09.2011 |
I dag åpner FNs 66. generalforsamling i New York. Politiske kommentatorer vier ofte denne hendelsen lite mer enn et dårlig skjult gjesp. I år venter de imidlertid med en blanding av usikkerhet og forventning. Dersom ingen hestehandler blir inngått på bakrommet i siste liten, kommer FNs medlemsland til å stemme over hvorvidt Palestina skal anerkjennes som en selvstendig stat. Få tør spå utfallet sikkert. Konsekvensene kan bli omfattende for det politiske livet i Midtøsten, Europa og USA – samt for FNs rolle i internasjonal politikk.
Hallvard Kvale Svenbalrud. Foto: UiO
Konflikten mellom Israel og palestinerne har vært en kronisk verkebyll for FN siden 1947. I tiårene etter den kalde krigen har USAs bruk av vetoretten for å stanse resolusjoner som kritiserer Israel, vanskeliggjort en aktiv og samlet politikk fra Sikkerhetsrådets side.
I år har imidlertid palestinerne åpnet for å omgå Sikkerhetsrådet, og i stedet søke en mer begrenset anerkjennelse av en palestinsk stat fra Generalforsamlingen, selv om dette kan medføre sanksjoner fra både Israel og USA. Hva kan forklare denne palestinske strategien? Kort sagt en følelse av å sitte igjen med lite eller ingenting fra fredsforhandlingene de siste tiårene.
Etter Oslo-avtalen har det blitt stadig tydeligere at status quo ikke tjener de palestinske myndighetene. Den israelske separasjonsbarrieren og bosetningspolitikken har vist at den palestinske forhandlingsposisjonen blir stadig dårligere, jo lenger konflikten står uløst. Resultatet har blitt en reorientering av palestinsk politikk, som lenge har vært preget av en dyp splittelse mellom Fatah og Hamas.
Nå står disse to gruppene sammen om å ta spørsmålet om en palestinsk stat til FN, selv om USA truer med å kutte den økonomiske støtten til de palestinske myndighetene og Israel varsler en intensivert bosetningspolitikk dersom det gjøres. Logikken er likevel enkel: Slik situasjonen er nå, taper palestinerne uansett. Derfor prøver de å endre dynamikken i konflikten.
Så hva kommer til å skje når palestinerne tar spørsmålet om en palestinsk stat til FN? Én mulighet er at en avtale om fortsatte fredsforhandlinger og stans i de israelske bosetningene gjør at palestinerne trekker saken i siste liten. De palestinske myndighetene vet godt at en varig fred med Israel i siste instans avhenger av forhandlinger med den israelske staten. Derfor har de også understreket av FN-sporet ikke er et alternativ til fredsforhandlingene. Det ene utelukker ikke det andre.
Dersom Israel tilbyr bosetningsfrys og reelle forhandlinger om en tostatsløsning i bytte mot at FN-framstøtet blir lagt på hylla, vil palestinerne trolig akseptere dette. Den opphetede debatten i det israelske samfunnet om den palestinske offensiven i FN gjør imidlertid at en slik løsning ikke er selvsagt.
Dersom en avtale ikke kommer i stand, vil palestinerne sannsynligvis gå til FNs sikkerhetsråd. Her vil de kunne framlegge en søknad om medlemskap i FN med flittige siteringer av tidligere amerikanske uttalelser om at en løsning på konflikten må bygge på en tostatsløsning basert på grensene fra 1967.
Denne søknaden vil USA nedlegge veto mot, selv om dette vil være både belastende og pinlig for den amerikanske regjeringen. Et slikt veto vil utgjøre en propagandaseier for palestinerne, men ikke den politiske framgangen de er avhengige av.
Neste steg for de palestinske myndighetene er å ta saken til Generalforsamlingen. Trolig vil de palestinske myndighetene søke opptak som observatørstat i FN. Dette gir dem ikke FN-medlemskap eller full anerkjennelse som en selvstendig stat, men vil likevel være en viktig delseier. Dersom de framlegger en moderat resolusjonstekst som anerkjenner Israels rett til å eksistere, kan de sannsynligvis samle støtte fra minst 130 av FNs 193 medlemmer.
Norge er blant statene som sympatiserer med palestinerne, men som ikke vil ta en endelig avgjørelse før stemmeteksten foreligger. Lykkes palestinerne med dette framstøtet, vil det være begynnelsen på en intens juridisk debatt. Flere vil hevde at palestinerne dermed har rett til medlemskap i andre internasjonale organisasjoner, og slik gradvis kan bygge opp sin posisjon som selvstendig stat. Enkelte mener også at Palestina som observatørstat i FN kan trekke Israel inn for den internasjonale straffedomstolen i Haag eller invitere fredsbevarende styrker fra FN til Vestbredden og Gaza.
I et langsiktig juridisk perspektiv har palestinerne mye å vinne på å ta saken sin til FN. Stater blir til ved at de blir anerkjent av andre stater. Kanskje er det begynnelsen på en slik prosess vi får se i Generalforsamlingen denne høsten. De umiddelbare politiske implikasjonene er imidlertid uoversiktlige. De palestinske myndighetene står overfor en avgjørende test av hvorvidt Fatah og Hamas kan samarbeide om en fredelig løsning på konflikten med Israel. I Israel har flere israelske politikere allerede truet med å intensivere bosetningsutbyggingen dersom palestinerne tar sin sak til FN.
I Midtøsten, som fortsatt er ustabilt etter vårens demokratiopprør, er den israelsk-palestinske konflikten en potensiell kilde til eksplosiv politisk uro. I USA kommer Palestina-spørsmålet uansett utfall til å smitte over på presidentvalgkampen, og neppe til Obamas fordel. For FN kan et amerikansk veto forsterke debatten om vetosystemet og Sikkerhetsrådets legitimitet i en verden hvor maktforholdene er svært annerledes enn da vetoprivilegiene ble utdelt i 1945.
Optimistene håper at palestinernes avgjørelse om å ta saken sin til FN med fredelige midler kan skape en ny og positiv utvikling i Midtøsten. Pessimistene frykter at dette kan være begynnelsen på en negativ spiral hvor Palestina-spørsmålet blir enda mer betent og omstridt. Det er gode grunner til å følge nøye med på årets generalforsamling.
English