Sterkt vitnesbyrd fra iransk menneskerettighetsadvokat

Evin fengslet i Teheran har plass til 1500 fanger. Innenfor murene finner du en henrettelsesgård, rettslokaler og forskjellige blokker, hvor fangene blir fordelt etter hvilken forbrytelse de har begått. Foto: wikicommons

Parakand har bodd i Norge i 17 måneder, og lærer nå norsk i rekordfart gjennom introduksjonsprogrammet for flyktninger. Som en del av programmet har hun praksisplass hos FN-sambandet i Trøndelag, og på torsdag var hun hovedinnleder på et seminar om menneskerettigheter og Iran, på NTNU Dragvoll.

Seminaret ble arrangert av Studentenes fredspris og FN-sambandet i fellesskap, og var en markering av både Studentenes dag i Iran (6/12) og FNs menneskerettighetsdag (10/12).

Torturert

Parakand ble arrestert under en studentdemonstrasjon for 31 år siden, da hun var 22 år gammel. Hun ble fraktet til det beryktede Evin-fengslet i Teheran.

- I det samme jeg ble arrestert begynte jeg å forberede meg på mye smerte og lidelse, fortalte Parakand.

Med god grunn. Under sitt første foredrag på norsk, fortalte Parakand ca. 40 rystede tilhørere hvordan hun ble behandlet under de timevis lange

Mahnaz Parakand forteller om menneskerettighetssituasjonen i Iran. Foto: Bertine Tønseth.

avhørene som foregikk tre ganger i uken.

 - Jeg ble slått med batonger og andre slagvåpen, pisket under føttene med elektriske strømkabler, hodet ble slått som en ball mot murvegger og murgulv, jeg måtte stå på ett bein med hendene over hodet utover natten. Slik tvang de meg til å tyste på vennene mine.

Dødsdømt

Torturen var så grusom at da Parakand etter tre måneder i fengsel, ble dømt til døden i et rettslokale i fengselet, under en rettssak som tok fem minutter, uten forsvarer, og uten mulighet til å anke, var hun lettet. Marerittet skulle omsider ta slutt. Men slik gikk det ikke. Dødsdommen ble gjort om til en livstidsdom, og etter fem år ble Mahnaz satt fri. 

Men frihet betød ikke slutten på problemene hennes. Det tok to år med kamp før hun fikk lov til å begynne på jusstudiene igjen, og deretter ni år før hun fikk praktisere som advokat.

- Da jeg endelig kunne begynne å jobbe som advokat brukte jeg all min tid på å forsvare samvittighetsfanger, fordi jeg visste at det er disse fangene som får den verste behandlingen.

Rørende gjenforening 

Pakand har forsvart studentaktivister, mange av lederne til Bahai’ samfunnet, og mange menneskrettighetsadvokater, som for eksempel Nasrin Sotoudeh, årets vinner av Sakharov-prisen, og Shirin Ebadi, vinneren av Nobels fredspris 2003.

Peyman Piran ble dømt til ti års fengsel i 2006. Mahnaz Parakand var hans forsvarer. Foto: Javad Montazeri.

En av studentene Mahnaz Parakand har forsvart er Peyman Piran. Peyman ble dømt til 10 år i fengsel i 2006. Parakand klarte å redusere straffen til to år og to måneder. I går ble seminardeltakerne vitne til et rørende gjensyn mellom de to, som bare et par dager tidligere hadde oppdaget at de bodde i samme by.

- Peyman ble torturert på det verste. Det var så ille at de fangene som hadde sett ham gråt hver gang de snakket om ham. De brakk så å si alle bein i kroppen hans, fortalte Parakand.

Peyman ble torturert åtte timer hver dag, og forstår ikke hvordan han kunne overlevd fengselsoppholdet uten sin forsvarer. Familien hans hadde besøksforbud.

- Fru Parakand var den eneste som turte å besøke meg. Omsorgen fra henne var grenseløs, hun var som en mor for meg, smuglet inn mat og medisiner. Jeg så ansiktet hennes for meg hele tiden, og det hjalp til å holde meg oppe, fortalte Piran fra salen.

FN og Iran 

Representanter fra Studentenes fredspris fortalte tilhørerne om Majid Tavakoli, neste års vinner av prisen. Han er Iransk studentaktivist og soner for tiden en dom på åtte år i Evin-fengslet, det samme fengslet som Parakand sonet i.

Vinner av Studentenes fredspris 2013, Majid Tavakoli. Foto: Iran human rights.

FN-sambadet fortalte om hvordan FN på ulike måter arbeider med å få slutt på massive og grove brudd på menneskrettigheter i Iran, gjennom blant annet resolusjoner, rapporter, møter og spesialrapportører.

Men arbeidet er vanskelig, da det Iranske regiment konsekvent benekter en hver form for menneskerettighetsbrudd, og nekter representanter fra FNs menneskerettighetsmekanismer adgang til landet.

• Les mer om Iran på Globalis.

Internasjonalt press hjelper

Likevel mener Mahnaz Parakand og Peyman Piran at internasjonalt press hjelper. Et eksempel er saken til menneskerettighetsadvokat Nasrin Sotoudeh, vinner av EUs Sakharov-pris for 2012. Hun avsluttet i går en 49-dagers lang sultestreik i Evin-fengslet. Hun har sultestreiket fordi hun ikke fikk se familien sin, og fordi datteren hennes på 12 år har fått forbud mot å reise til utlandet. Til slutt ble kravene hennes ettergitt.

- Vi var redde for at hun kom til å dø. Uten et internasjonalt press ville myndighetene aldri gitt etter, mener Mahnaz.

Mahnaz mener utverden må presse mye hardere på for å stanse bruddene på menneskrettigheter i Iran. Hun er redd for at fokuset på Irans atomprogram og sanskjoner forbudet med dette, tar oppmerksomheten bort fra regimets behandling av landets innbyggere.