Hopp til innhold
fn.no / FN-informasjon / Avtaler / Menneskerettigheter / FNs konvensjon om økon...
Avtale

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights

Formålet med konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) er at medlemslandene skal sørge for at innbyggerne har tilgang på blant annet mat, vann, bolig, utdannelse og grunnleggende helsetjenester.

Land som har skrevet under avtalen, forplikter seg til å gi alle innbyggerne et minimum av utdannelse, tilgang på grunnleggende helsetjenester, anstendige boforhold og rent vann.

FN har en egen komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR), som overvåker at land oppfyller det de har skrevet under på. Komiteen går igjennom og vurderer rapporter fra medlemslandene hvert femte år. Kommisjonen kommer så med anbefalinger, kritikk og kommentarer til hva landene skal gjøre  

 

Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som ofte forkortes ØSK har ofte kommet i bakgrunnen i forhold til konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP). Blant annet var det ikke før i 1985 at det ble oppnevnt en permanent komité for å overvåke gjennomføringen av konvensjonen, mens SP har hatt en egen komité helt siden konvensjonen ble vedtatt.

Rettighetene i ØSK-konvensjonen ble preget av det politiske skillet mellom de vestlige landene og kommunismen etter andre verdenskrig. De kommunistiske landene ville ha en egen konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Kommunistene mente at SP-konvensjonen ga alt for mange rettigheter til individet, og ønsket heller å fokusere på kollektivets rettigheter.

Hovedpoenget i ØSK er derfor landenes plikter overfor sine innbyggere, og ikke enkeltindividets rettigheter. ØSK-konvensjonen er ikke like forpliktende som i SP, og rettighetene i konvensjonen er derfor vanskeligere å gjennomføre.

Det er flere årsaker til at de to konvensjonene har blitt behandlet ulikt: Internasjonale menneskerettighetsgrupper og vestlige ledere hevder ofte at sivile og politiske rettigheter som retten til ytringsfrihet og valgfrihet er en nødvendighet for å kunne etablere et velfungerende samfunn.

Flere og flere motstandere argumenterer imidlertid for at sivile og politiske rettigheter ikke kan oppnås før innbyggerne også sikres helt grunnleggende økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som retten til rent vann, helsestell og helt grunnleggende utdannelse.