Hopp til innhold
fn.no / FN-informasjon / FN-organisasjoner / Den internasjonale arb...
Den internasjonale arbeidsorganisasjonen
Logo: ILO

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen


Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er FNs organisasjon for arbeidslivet, for arbeidsforhold og muligheter for arbeidstakere verden over. ILO er FNs vaktbikkje i arbeidslivet.
International Labour Organization

Anstendig arbeid for alle er ILOs hovedmålsetning.Med anstendig arbeid menes produktivt arbeid der sosial beskyttelse, dialog mellom partene i arbeidslivet og rettigheter på arbeidsplassen er ivaretatt.

“ILOs hovedmål i dag er å skape muligheter for at menn og kvinner kan skaffe seg et anstendig og produktivt arbeid, under vilkår av frihet, rettferdighet, trygghet og menneskelig verdighet”.  Guy Ryder, generaldirektør i ILO

ILO jobber for å nå målet om anstendig arbeid for alle gjennom fire hovedområder:

Arbeidstakerrettigheter: Fremme og iverksette internasjonale arbeidsstandarder og grunnleggende arbeidstakerrettigheter gjennom ILOs kjernekonvensjoner.

Sysselsetting: Skape muligheter for full sysselsetting slik at alle kvinner og menn kan få anstendig arbeid, som kan gi levebrød, kompetanse og mulighet for investeringer og entreprenørskap.

Sosial beskyttelse: Utvide adgangen til – og effekten av – sosial beskyttelse.

Sosial dialog: Fremme sosial dialog og samarbeid mellom uavhengig fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter.

For å gjennomføre sitt arbeide vedtar ILOs 187 medlemsland internasjonale konvensjoner og anbefalinger.

Norge sitter i styret:

De nordiske landene skifter på å representere myndighetene i styret. I perioden 2014-2017 er det Norge som har denne plassen. 

Les mer om Norge & ILO nederst på denne sida.

Trepartssamarbeidet kjennetegner ILO

ILO er unikt i FN-systemet med sin trepartsstruktur, bestående av fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og medlemslandenes myndigheter. Alle tre parter er fullverdige medlemmer i ILO, alle med beslutningsmyndighet. ILO oppfordrer til trepartssamarbeid innen hvert medlemsland.

Representanter fra arbeidstakere og arbeidsgivere står på lik linje med myndighetene i utformingen av konvensjoner og programmer i ILO. Denne trepartssammensetningen er ILOs styrke og preger styrearbeidet og hele organisasjonens arbeid.

Gjennom sosial dialog inkluderes representanter for arbeidstakere og arbeidsgivere i nasjonal politikk på sosiale og økonomiske områder. Sosial dialog innebærer alle former for forhandling og meningsutveksling mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter.

Konvensjoner og anbefalinger

ILO utvikler, overvåker og håndhever internasjonale arbeidsstandarder gjennom konvensjoner og anbefalinger.

Konvensjonene er bindende, og disse skal inn i lovverket i det enkelte medlemsland. Anbefalingene er ikke bindene, de er bare veiledende. Anbefalingene følger ofte konvensjonene, og de gir medlemslandene politiske retningslinjer. Det finnes flere anbefalinger enn konvensjoner fordi ILO ikke alltid ønsker bindende dokumenter.

ILO driver også et utstrakt globalt utviklingssamarbeid for å sørge for at medlemslandene ratifiserer og håndhever konvensjonene, og at anbefalingene følges. Dette bidrar til styrking av arbeidsrettigheter, sosial rettferdighet, demokratisering, sysselsetting og bekjempelse av fattigdom.

ILOs globale rekkevidde har fått økt relevans som følge av globaliseringen, der liberalisering av handel og investeringsregler skaper økt gjensidig avhengighet mellom nasjonale arbeidsmarkeder.

ILO overvåker hvordan sine 187 medlemsland gjennomfører og overholder konvensjoner og anbefalinger. Overvåkningssystemet har imidlertid begrensede sanksjonsmuligheter. Medlemsland må rapportere jevnlig til ILO om ratifiserte konvensjoner. I tillegg må alle medlemsland rapportere årlig om de åtte kjernekonvensjonene, enten de har ratifisert dem eller ikke.

ILOs styre eller medlemsland kan klage på medlemmer som ikke etterlever sine ratifikasjoner. Det kan da bli etablert en egen «undersøkelseskomité» som leverer en rapport til ILO.

Tredelt organisasjon

Sammensetning av ILO kan også deles i tre. Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået.

1. Den internasjonale arbeidskonferansen

Den internasjonale arbeidskonferansen (The International Labour Conference) er ILO generalforsamling og holdes hvert år tre uker i juni i Genève. Arbeidskonferansen velger styre, vedtar ILOs budsjett som er finansiert av ILOs medlemsland (hvert 2. år), vedtar internasjonale arbeidsstandarder (konvensjoner og anbefalinger) og fungerer som et internasjonalt forum for arbeids- og sosiale spørsmål.

Hvert medlemsland sender fire delegater til konferansen, to representanter fra myndighetssiden, en fra arbeidstakersiden og en fra arbeidsgiversiden. Alle i følge med flere rådgivere. De tre partene uttaler seg og stemmer uavhengig av hverandre. I tillegg pleier ministrene for arbeidsdepartementene, og enkelte ganger statsledere å stille opp.

2. ILOs styre

Mellom arbeidskonferansene er det ILOs styre (The Governing body) i Genève som holder ILO på rett kjøl. Styret møtes tre ganger i året, mars, juni og november. Et av styrets hovedoppgaver er å trekke retningslinjer for virksomheten i Sekretariatet eller Det internasjonale arbeidsbyrået. Styret utarbeider ILOs årlige budsjett og legger dette frem for arbeidskonferansen for endelig godkjenning. Styret velger og utformer instrukser for generaldirektøren, fastsetter møtedatoer, dagsorden og sammensettingen av disse møtene, samt oppnevner komiteer som bestemmer hvilke medlemsland som skal delta i ulike utvalg.

Styret har en trepartsstruktur med totalt 56 medlemmer, 28 representanter fra myndighetene, 14 fra arbeidsgiverne og 14 fra arbeidstakerne. Ti av styreplassene for myndighetene er faste, og innehas av Brasil, Frankrike, Kina, India, USA, Storbritannia, Tyskland, Russland, Italia og Japan. De øvrige representantene velges for tre år av gangen av arbeidskonferansen.

3. Det internasjonale arbeidsbyrået

Det internasjonale arbeidsbyrået (The International Labour Office) ligger i Genève, og er ILOs sekretariat og operasjonelle hovedkvarter. Arbeidsbyrået tar seg av den daglige driften av hovedkvarteret i Genève.

ILOs sekretariat sysselsetter om lag 2700 fra over 150 nasjoner ved hovedkvarteret, samt ved 40 kontorer rundt om i verden. Av disse jobber 900 eksperter med utviklingsprogrammer i ulike land. I tillegg til daglige operativ virksomhet, så driver Arbeidsbyrået med forskning, kontrolloppgaver og utarbeidelse av rapporter om arbeids- og sosiale spørsmål. Det internasjonale arbeidsbyrået ledes av generaldirektøren.

Historien om ILO

ILO ble etablert i 1919 som en del av fredsslutningen etter første verdenskrig. Etablering var basert på forståelsen om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet.

Working for social justice is our assessment of the past and our mandate for the future.

Guy Ryder, ILOs generaldirektør

ILO er en verdensomspennende organisasjon men har sine røtter i 1800-tallet i Europa og USA. Det var her den industrielle revolusjonen først fant sted, og skapte en enorm økonomisk utvikling, ofte med store menneskelige lidelser for arbeiderne og sosial uro. Mot slutten av århundret vokste fagforeninger frem i de industrialiserte landene. Disse krevde demokratiske rettigheter og anstendige arbeids- og levevilkår for arbeidere.

På bakgrunn av disse forholdene vokste ideen om internasjonale lover og regler for arbeidslivet frem. Argumentene var sosiale, politiske og økonomiske. Først og fremst var det nødvendig å forbedre de sosiale forholdene for arbeiderklassen. Og det var viktig å unngå opprør og mulige revolusjoner.

Økonomisk samarbeid og et forpliktende internasjonalt lovverk var også viktig for å regulere den internasjonale konkurransen.

Disse tankene ble nedfelt i ILOs konstitusjon i 1919 som også var en del av fredsprosessen etter første verdenskrig, signert i Paris i 1919 – Versaillestraktaten.

ILOs Philadelphia-erklæring fra 1944 ble en naturlig oppfølger. Deltakerne møttes på ILO-konferansen i Philadelphia og redefinerte målene for organisasjonen i etterkrigstiden. ILO har overlevd både depresjonen i 1930-årene, den andre verdenskrig og den kalde krigen.

Selv om ILO ble unnfanget av og for de industrialiserte landene, handlet organisasjonen raskt for å innlemme et stort antall nye medlemsland i de to tiårene som fulgte etter andre verdenskrig. I 1946 ble ILO FN første særorganisasjon i det da nyetablerte Forente Nasjoner, med ansvar for arbeidslivsspørsmål. ILO er dermed den eldste av FN-organisasjonene.

ILOs Philadelphia erklæring og flere konvensjoner vedtatt i 1919 er gjeldene den dag i dag. Men økende globalisering tvinger organisasjonen stadig til å revurdere sine strategier, oppgaver, programmer og arbeidsmetoder.

Guy Ryder har vært ILOs generaldirektør siden 2012. Foto: ILO/M. Crozet

Guy Ryder har vært ILOs generaldirektør siden 2012. Foto: ILO/M. Crozet

Siden 1919 har ILO blitt ledet av:

  • Albert Thomas, Frankrike (1919-1932)
  • Harold Butler, Storbritannia (1932-1938)
  • John Winant, USA (1939-1941)
  • Edward Phelan, Ireland (1941-1948)
  • David Morse, USA (1948-1970)
  • Wilfred Jenks, Storbritannia (1970-1973)
  • Francis Blanchard, Frankrike (1973-1989)
  • Michel Hansenne, Belgia (1989-1999)
  • Juan Somavia, Chile (1999-2012)
  • Guy Ryder, Storbritannia (2012 -til dags dato)

Les mer om ILOs historie på ILOs hjemmeside.

Norge, ILO og Den norske ILO-komiteen

Norge har deltatt i ILO siden organisasjonen ble grunnlagt i 1919. Norge deltatt aktivt både ved den internasjonale arbeidskonferansen i Genève og i styrearbeidet i ILO.

I Norge ble det i 1947 opprettet en egen trepartssammensatt norsk ILO-komité. Den norske ILO-komiteen består av representanter fra myndighetene, arbeidstakerne og arbeidsgiverne.

Komiteen er et rådgivende og konsultativt organ for regjeringen, og skal høres og tas med på drøfting av alle forhold som følger av vårt medlemskap i ILO, slik det fremgår av ILOs konstitusjon og konvensjon nr. 144 om trepartssamarbeid.

Komiteen ledes av Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) som samtidig er sekretariat. Dette innebærer at alle ILO-dokumenter blir sendt ASD, som så har en rolle i å koordinere fagsaker mot øvrige departementer og å gi svar tilbake til ILO. Det er også ASD som har ansvaret for å rapportere til ILO på de ulike ILO-konvensjonene som er ratifisert av Norge. Utenriksdepartementet deltar også på regjeringssiden.

Fra partene i arbeidslivet er følgende fagorganisasjoner representert i Den norske ILO-komiteen: Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Virke, Spekter, Kommunenes Sentralforbund (KS), Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Akademikerne. I saker som omhandler skipsfart deltar Norges Rederiforbund og Norsk Sjømannsforbund.

FN-sambandet har status som observatør på møtene i ILO-komiteen og ved arbeidskonferansen i Genève.

Ett nordisk land er representert i ILO-styret hver periode. Det er en uformell rotasjonsordning mellom de nordiske landene. I perioden 2014-2017 er det Norge som har denne plassen på regjeringssiden. Delegasjonen deltar med både arbeidsråden og FN-ambassadøren i Genève.

Til den årlige arbeidskonferansen sender Norge en trepartsdelegasjon, bestående av myndigheter, representanter fra arbeidsgivere og arbeidstakere.

Les mer

1) Vi har egne temasider om arbeidsliv

2) Spørsmål? Kontakt vår kommunikasjonsrådgiver på internasjonalt arbeidsliv, Jonas Iversen, e-post: jonas.iversen@fn.no

Attribute Type Value
0 string 'or'
1 string 'temapage/topic:"Arbeidsliv"'
2 string 'new_temapage/topic:"Arbeidsliv"'
Attribute Type Value
0 string 'or'
1 string 'news_article/topic:"Arbeidsliv"'
Attribute Type Value
0 string 'or'
1 string 'press_clip/topic:"Arbeidsliv"'
Attribute Type Value
0 string 'or'
1 string 'exercise/topic:"Arbeidsliv"'
2 string 'new_education_folder/topic:"Arbeidsliv"'
Attribute Type Value
0 string 'or'
1 string 'cronicle/topic:"Arbeidsliv"'
Attribute Type Value
0 string 'or'
1 string 'fn_day/topic:"Arbeidsliv"'