Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Budskapet på 1980 og 90-tallet om at politikerne skal ”holde hendene fra fatet” og la markedet styre, er feil i følge den siste rapporten fra UNCTAD, FNs handelsorganisasjon. U-landene må sikres politisk handlingsrom.
Internasjonale handelsregler og regionale avtaler reduserer det politiske handlingsrommet for utviklingsland. Økonomene i FNs handelsorganisasjon advarer nå mot å fjerne styringsinstrumentene de rike landene har brukt for å komme dit de er i dag. I Trade and Development Report 2006 argumenteres det for at staten må ha en aktiv rolle i å styrke det innenlandske næringslivet
Mange utviklingsland har opplevd økonomisk framgang de siste årene, ikke minst på grunn av økt etterspørsel etter varene deres fra Kina og USA. Men denne veksten kan bare opprettholdes hvis myndighetene legger til rette for kapitalakkumulasjon og strukturelle endringer. Disse endringene kan ikke overlates til markedet alene.
U-land bør i følge TDR 2006 verne ny industri og andre bedrifter, også gjennom subsidier og tollskjerming, inntil de er i stand til å konkurrere på verdensmarkedet.
Rapporten Global partnership and national policies for development kan du lese mer om på UNCTADs nettsted.
Problemet, i følge økonomene i UNCTAD, er at internasjonale handelsregler og andre avtaler legger sterke begrensinger på hvilke virkemidler u-landene kan bruke. I tillegg gjør økonomisk integrasjon at tradisjonelle tiltak som devaluering og politisk bestemt rentenivå er mindre virksomme enn før.
U-landene må derfor sikres rom for egne politiske veivalg, det finnes ingen ”one-size-fits-all”-løsning for økonomisk utvikling. Samtidig trengs det felles regler i verdenshandelen. Men de rike landene må i følge UNCTAD godta en avtale i Verdens handelsorganisasjon (WTO) som gir reelle fordeler til de fattige landene, uten å kreve at disse skal åpne markedene sine fullstendig. Med full stopp i forhandlingene, er det nå ingen ting som tyder på at dette vil skje.
UNCTAD-rapporten argumenterer ikke for permanent proteksjonisme. Støtte til næringsvirksomhet bør bare gis på bakgrunn av klart definerte mål og for begrensa perioder. I WTO bør grensene for subsidier settes generelt, og så er det opp til hvert enkelt land hvordan pengene skal fordeles på ulike sektorer og produkter.
Trade and Development Report 2006 handler ikke bare om utviklingsland. Mest oppsikt internasjonalt vekker advarslene om en kommende krise i verdensøkonomien. Økonomene i UNCTAD mener USA er overbelastet i rollen som storkonsument og lokomotiv for den globale økonomiske veksten. Landet kan rett og slett ikke fortsette å gå med så store underskudd. Uten raske internasjonale tiltak vil finanskriser på grunn av fall i dollarkursen true veksten i verdensøkonomien. Løsningen er i følge UNCTAD å øke den innenlandske etterspørselen i andre i-land, i første rekke Tyskland og Japan, som nå går med store overskudd på handelsbalansen.
Spørsmålet man lett stiller seg, er hvordan dette økte forbruket i de rikeste landene lar seg kombinere med FNs mange målsettinger om bærekraftig utvikling. Må virkelig de rike bruke mer for at u-landene skal komme seg ut av fattigdommen?
Tradisjonelt er UNCTAD blitt sett som u-landenes stemme i handelsspørsmål. På 1990-tallet forsvant gradvis kritikken mot urettferdige internasjonale strukturer i organisasjonens rapporter, og vekten ble lagt på rådgiving om hvordan hvert enkelt u-land best kunne tilpasse seg den rådende økonomiske virkeligheten.
Noe fullstendig brudd med denne nye tradisjonen er Trade and Development Report 2006 kanskje ikke. Men rapporten sier mye om hvilke internasjonal rammebetingelser som må endres for at u-land skal kunne gjøre selvstendige og fornuftige økonomiske valg.
| Forfatter: | UNCTAD |
|---|---|
| Utgiver: | UNCTAD |
| ISBN: | ISBN 978-92-1-112698-3 |
English