Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Her kan du lese om noen av de viktigste nye begrepene som har blitt lansert i forbindelse med å reformere FN.
På starten av 1990-tallet, etter den kalde krigen, var det en utbredt tanke at man kunne gjøre noe med strukturene som gjorde verden utrygg. Med kommunismens fall mente mange at ideologiene var utryddet. Dette skulle gjøre internasjonalt samarbeid lettere, fordi det ikke var så store politiske motsetninger lenger.
Det ble viktig at sikkerhetspolitikk skulle ha et såkalt ’menneskelig ansikt’. I motsetning til tidligere hvor sikkerhetspolitikk tradisjonelt hadde fokusert på nasjonal sikkerhet og beskytte staten mot angrep fra andre stater. Det nye nå var at sikkerhetspolitikk også handlet om å sikre mennesker deres basis behov. Det ble altså et sikkerhetsbegrep som ser sikkerhet som en sammensatt tilstand hvor økonomi, miljø, menneskerettigheter og utvikling er viktige ingredienser.
Det store spørsmålet for FN ble hvordan organisasjonen kunne ta dette nye sikkerhetsbegrepet inn i sitt arbeid og sitt mandat. På slutten av 1990-tallet ble det utviklet et nytt begrep i FN-systemet, nemlig ’Human Security’. Her var to kjernebegrep viktig. For det første var læren om frihet fra nød (freedom from want) og det andre var frihet fra frykt (freedom from fear).
Disse to begrepene beskriver en sikkerhetstilstand hvor individets sikkerhet er en forutsetning for statens sikkerhet. ’Human Security’ begrepet innebærer at alle mennesker må være sikret en viss minste inntekt, de må ha tilgang på mat og unngå sykdommer. Det er også nødvendig å ta vare på miljøet, slik at mennesker kan ha tilgang på rent vann og sanitærtjenester. Andre forhold som å hindre vold mot mennesker, i varetakelse av urfolks rettigheter og menneskerettigheter er også sentralt.
’Human Security’ har blitt kritisert fordi mange mener at begrepet er for vagt definert. I tillegg innebærer det større ansvar for innbyggernes livssituasjon enn hva tradisjonell sikkerhetspolitikk gjør. FN tar kritikken alvorlig og jobber videre med å definere innholdet i begrepet.
I forlengelsen av begrepet ’Human Security’, hvor sikkerhetspolitikk ble tolket som individets sikkerhet, utvikles tesen ’Responsibility to Protect’. Kort sagt er dette en etisk begrunnelse for humanitær intervensjon (invasjon). Statens oppgave er utvidet til å skulle beskytte individer mot vold. Dette gjelder alle former for vold, seksualisert vold, vold mot barn, barnesoldater, tvunget fraflytting og tortur.
Det nye begrepet representerer et skifte. Statssuvereniteten er ikke lenger absolutt. Det vil si at de kun kan regnes som suverene stater om de beskytter sin befolkning og ikke tillater vold mot innbyggerne. Skillet er da et suverenitetsprinsipp som kun krever at en stat kontrollerer sine borgere, til at statssuverenitet heretter innebærer et ansvar for å beskytte sine borgere mot overgrep.
FNs Generalforsamling vedtok i 2005 prinsippet om ’Responsibility to Protect’. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2006 resolusjon 1674 om beskyttelse av sivile i væpnete konflikter, som er i tråd med prinsippet ’Responsibility to Protect’.
Hva skjer hvis staten ikke ivaretar sine innbyggeres sikkerhet og i verste fall øver vold mot deler av befolkningen? Da kan det internasjonale samfunnet gripe inn i form av en humanitær intervensjon som betyr å gå militært inn i et land for å opprette fred. Dette er et veldig omstridt virkemiddel og i følge ’Responsibility to Protect’- doktrinen kan dette bare skje når følgende seks kriterier er tilstede.
1. Det forekommer alvorlig skade på mennesker. Det er tap av menneskeliv som er et resultat av en bevisst statshandling.
2. FN ønsker å stoppe eller avverge menneskelig lidelse
3. Dette er siste utvei: alle andre ikke-militære tiltak må være forsøkt
4. Omfanget av den militære intervensjonen bør være minst mulig
5. Det skal være en rimelig sannsynlighet for å kunne stoppe lidelsene ved intervensjonen
6. FNs sikkerhetsråd er den eneste myndighet som kan godkjenne (autorisere) en militær intervensjon
Det er klart at ’Responsibility to Protect’- doktrinen og militær intervensjon er begreper som lett kan bli politisert. Derfor er FN veldig forsiktig med å benytte intervensjon som virkemiddel i internasjonal politikk. Mange har kritisert organisasjonen, fordi den ikke bruker intervensjon når situasjonen i for eksempel Tibet, Tsjetsjenia og Sudan klart oppfyller ett av de seks kriteriene for intervensjon.
FN har flere ganger understreket at det er viktig at det legges til grunn felles standarder for når organisasjonen kan gripe inn. Dette for å unngå at intervensjon ikke blir politisert og blir brukt når det kun tjener stormaktenes interesser. Det må også være redelige grunner for intervensjonen og militærbruken skal ikke dekke over andre interesser som land har i det aktuelle landet.
Et annet viktig spørsmål i forbindelse med intervensjon er hvordan verden bør forholde seg til situasjoner hvor FNs sikkerhetsråd ikke klarer å bli enige om å vedta intervensjon. Bør da andre regionale organisasjoner som EU eller NATO gripe inn? Det sist nevnte var tilfelle i Kosovo i 1999. Der godkjente ikke FN en militær intervensjon, men NATO valgte å se bort fra dette og organiserte sin egen militære intervensjon.
English