Konvensjoner og erklæringer

I menyen til venstre finner du et utvalg av FNs viktigste konvensjoner og erklæringer på norsk. Her kan du lese mer om hvem som har ratifisert de forskjellige avtalene.

Begrepsavklaring

Hva er forskjellen på en konvensjon og en erklæring? Og hva vil det egentlig si å ratifisere en avtale?

Internasjonale avtaler kan være svært forskjellige, men har to fellestrekk. De innebærer en viss grad av forpliktelse fra de som skriver under, og det er folkeretten som bestemmer hvilke forpliktelser avtalene kan inneholde. Folkeretten er en form for ”grunnlov” for de internasjonale avtalene, i den forstand at alle avtalene tar utgangspunkt i forholdene som reguleres av folkeretten. På samme måte som stater reguleres av forskjellige rettssystemer, reguleres forholdet mellom stater av folkeretten. I motsetning til de statlige rettssystemene har ikke folkeretten et enhetlig, sammenhengende system som overvåker og håndhever disse reguleringene. Dette skyldes i hovedsak statenes selvstendighet – deres anledning til å råde over egne forhold.

Frem til 1800-tallet besto folkeretten hovedsakelig av prinsipper og regler i avtaler inngått mellom mindre grupper av selvstendige stater, særlig i form av fastleggelse av grenser og inngåelse av fredsavtaler. På 1800-tallet begynte man å utarbeide større avtaler mellom flere land, og fredskongressen i Paris (1856) og den første Genéve-konvensjonen om beskyttelse av sårede og syke i felt (1864) var viktige steg mot etableringen av internasjonale spilleregler.

FNs rolleUtviklingen av folkeretten skjøt fart etter de to verdenskrigene, og særlig opprettelsen av De forente nasjoner (FN) i 1945 har vært avgjørende for hvordan folkeretten ser ut i dag. FN-paktens artikkel 102 krever at alle medlemsstater rapporterer til sekretariatet hvilke internasjonale avtaler de inngår, slik at FN kan holde oppsyn med hvilke land som inngår de forskjellige avtalene.

I tillegg til denne fortløpende registreringen utviklet FN i 1969 en egen avtale som regulerer hvilke forhold andre avtaler kan inneholde, Wien-konvensjonen om traktatretten. Denne konvensjonen var et forsøk på å systematisere etablerte internasjonale spilleregler, både i form av eksisterende avtaler og vanlige måter å tolke avtalene på. Til tross for at bare 108 stater har bundet seg til vilkårene i Wien-konvensjonen, anses den i dag som det viktigste regelverket for internasjonale avtaler. Dette skyldes at de viktigste punktene i avtalen bekreftet eksisterende oppfatninger om hva folkeretten skal inneholde.

Norge er et av landene som ikke har bundet seg til Wien-konvensjonen. Hovedårsaken til dette er at vilkårene i avtalen kan være i konflikt med Grunnlovens § 26, som sier at Stortinget må godkjenne alle avtaler Norge skriver under på. Norges syn på Wien-konvensjonen viser hvor vanskelig det kan være å lage internasjonale avtaler som tar hensyn både til avtalens krav og rettssystemene i de enkelte landene: På den ene siden kan en avtale med krav som er i konflikt med for mange lands etablerte rettssystemer føre til at så få land skriver under at avtalen ikke får noen faktisk betydning. På den andre siden kan en avtale med for generelle krav risikere å få liten betydning til tross for mange underskrifter.

Forskjellige typer avtaler

De internasjonale avtalene kan deles inn i noen hovedtyper:

Chartere/pakter er grunnleggende dokumenter som beskriver både generelle og spesifikke rettigheter og plikter. Chartere benyttes i dag svært sjelden, og da som oftest som symbolske erklæringer om verdigrunnlag og prinsipielle standpunkt.

Eksempler: FN-pakten, The Earth Charter

Erklæringer er beslektet med chartere, men er vanligvis mer spesifikke. De fleste erklæringer kan betraktes som ikke-bindende løfter om konkrete tiltak. Erklæringer kan også være bindende etter folkeretten, men dette er svært sjelden.

Eksempler: FNs menneskerettighetserklæring, EUs erklæring om grunnleggende rettigheter

Traktater og konvensjoner er den vanligste betegnelsen på avtaler mellom stater. Ifølge Wien-konvensjonen må en avtale fylle fire kriterier for å være en traktat/konvensjon: Den må være juridisk bindende, den må inngås mellom stater eller organisasjoner, den må reguleres av internasjonal rett, og den må være skriftlig.

Eksempler: FNs konvensjon om barnets rettigheter, Traktat om ikke-spredning av kjernefysiske våpen.

En avtale kan være to forskjellige ting. Det kan dreie seg om en samlebetegnelse på alle former for overenskomster mellom stater, slik ordet er brukt i denne teksten så langt. En avtale kan imidlertid også være en mindre omfattende form for traktat/konvensjon, gjerne i tilknytning til et avgrenset tema.

Eksempler: Avtale om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon, Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde

Protokoller og tillegg er deler av større avtaler. Protokoller og tillegg kan enten være en del av avtalen når den undertegnes, eller de kan legges til på et senere tidspunkt. Fordelen med protokoller er at de åpner for at stater kan velge hvilke deler av de større avtalene de aksepterer, samt at de gjør det mulig å nyansere de ofte vage løftene i store avtaler på et senere tidspunkt.

Eksempler: Kyoto-protokollen, Tilleggsprotokoll til Konvensjonen om forbud mot eller restriksjoner på bruk av visse konvensjonelle våpen som kan skade i utrengsmål eller som kan ramme vilkårlig.