Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Like muligheter og lik behandling og avskaffelse av misbruk.
Generalkonferansen for Den internasjonale arbeidsorganisasjon,
som er blitt kalt sammen i Genève av styret for Det internasjonale arbeidsbyrå, og som trådte sammen til sin 60. sesjon den 4. juni 1975, og
som tar i betraktning at innledningen til Den internasjonale arbeidsorganisasjons konstitusjon pålegger organisasjonen «å gi vern for dem som arbeider i utlandet,» og
som tar i betraktning at Philadelphia-erklæringen bekrefter - blant de prinsipper som er lagt til grunn for organisasjonen - at «arbeidet er ingen handelsvare», og at «fattigdom hvor den enn forekommer utgjør en fare for velstand overalt», og som erkjenner ILOs høytidelige forpliktelse til å fremme programmer som særlig tar sikte på full sysselsetting igjennom «overføring av arbeidskraft, også for sysselsetting»,
som tar i betraktning ILOs Verdensomfattende sysselsettingsprogram og konvensjonen og rekommandasjonen av 1964 om sysselsettingspolitikk, og som understreker behovet for å unngå overhåndtakende og ukontrollert, eller ustøttet ut- og innvandringsøkning på grunn av de negative sosiale og menneskelige følger av dette, og
som tar i betraktning at regjeringene i mange land, for å overvinne underutvikling og strukturell og kronisk arbeidsløyse, i stadig sterkere grad understreker ønskeligheten av å støtte opp om overføring av kapital og teknologi, heller enn å overføre arbeidstakere, i samsvar med disse lands behov og anmodning, idet det tas hensyn til opprinnelseslandets og sysselsettinglandets gjensidige interesser, og
som tar i betraktning ethvert menneskes rett til å forlate et land, innbefattet sitt eget, og til å vende tilbake til sitt land, slik det kommer til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen og i Den internasjonale pakt om borgerlige og politiske rettigheter, og
som minner om regler i konvensjonen og rekommandasjonen om arbeidssøkende inn- eller utvandrere (revidert) 1949, i rekommandasjonen av 1955 om vern for omflyttende arbeidere i underutviklede land og områder, i konvensjonen og rekommandasjonen av 1964 om sysselsettingspolitikk, i konvensjonen og rekommandasjonen av 1948 om arbeidsformidling, og i konvensjonen om arbeidskontorer som tar betaling (revidert)
1949, der det behandles slike emner som regulering av rekrutteringen, introduksjon og formidling av utenlandske arbeidstakere, framskaffing av nøyaktig informasjon i samband med innvandring, minstevilkår som innvandrere skal nyte godt av ved gjennomreise og ankomst, innføring av en aktiv sysselsettingspolitikk og internasjonalt samarbeid om disse spørsmål, og
som tar i betraktning at utvandring av arbeidstakere som følge av vilkår på arbeidsmarkedene bør finne sted under ansvarlig overvåking av offentlige arbeidskontorer eller i samsvar med to- eller flersidige overenskomster om disse forhold, særlig overenskomster som gir adgang til fri bevegelighet av arbeidere og
som tar i betraktning at den ulovlige og skjulte handel med arbeidskraft som bevislig finner sted, gjør det nødvendig å fastsette ytterligere standarder som uttrykkelig tar sikte på å bringe slik misbruk til opphør,
som minner om reglene i konvensjonen om arbeidssøkende inn- eller utvandrere (revidert) 1949, som krever, at de medlemsstater, som ratifiserer konvensjonen, skal behandle innvandrere, som på lovlig måte befinner seg på deres territorium, på en ikke mindre gunstig måte enn sine egne borgere med omsyn til en rekke forhold som er nærmere oppregnet, i den utstrekning disse forhold er regulert ved lov eller forskifter eller er underlagt den offentlige forvaltnings kontroll, og
som minner om at definisjonen av begrepet «diskriminering» i konvensjonen av 1958 om diskriminering i sysselsetting og yrke ikke obligatorisk omfatter skille på grunnlag av nasjonalitet, og
som tar i betraktning at ytterligere standarder som også, omfatter sosialtrygd, er ønskelige for å fremme likhet i muligheter og behandling for utenlandske arbeidstakere, og for å sikre dem, for så vidt angår forhold som er regulert ved lov eller forskrifter, eller som er underlagt forvaltningens kontroll, en behandling som er minst like gunstig som for landets egne borgere, og
som har merket seg at for å sikre at tiltak i samband med de utenlandske arbeidstakernes meget mangfoldige problemer skal bli vellykte, er det viktig at det finner sted et nært samarbeid med De Forente Nasjoner og andre særorganisasjoner, og
som har merket seg at det under utformingen av de nedenfor nevnte standarder er blitt tatt omsyn til De Forente Nasjoners og andre særorganisasjoners arbeid, og at det med sikte på å unngå dobbeltarbeid og for å sikre en hensiktsmessig samordning, vil finne sted et fortsatt samarbeid for å fremme og sikre gjennomføringen av disse standarder, og
som har besluttet å vedta under punkt 5 på sesjonens dagsorden visse forslag om utenlandske arbeidstakere, og
som har bestemt at disse forslag skal gis form av en internasjonal konvensjon som utfyller konvensjonen om arbeidssøkende inn- eller utvandrere (revidert 1949) og konvensjonen av 1958 om diskriminering i sysselsetting og yrke, vedtar i dag, 24. juni 1975 følgende konvensjon, som kan kalles Konvensjonen om tilleggsregler angående utenlandske arbeidstakere, 1975 (the Migrant Workers (Supplementary Provisions) Convention, 1975):
Enhver medlemsstat som denne konvensjon gjelder for, forplikter seg til å respektere alle utenlandske arbeidstakeres grunnleggende menneskerettigheter.
1. Enhver medlemsstat som denne konvensjon gjelder for, skal systematisk søke å bringe på det rene om det befinner seg illegalt sysselsatte utenlandske arbeidstakere på dens territorium eller om det utgår fra, passerer gjennom eller kommer til dens territorium - forflytninger av arbeidssøkende inn- eller utvandrere som under reisen, ved ankomsten eller under bosetting og sysselsetting, blir utsatt for forhold som er i strid med gjeldende to- eller flersidige internasjonale avtaler eller overenskomster, eller nasjonale lover og forskrifter.
2. Arbeidsgiveres og arbeidstakeres representative organisasjoner skal rådspørres på fyldestgjørende måte, og gis mulighet for å framkomme med alle opplysninger som de måtte sitte inne med om dette spørsmål.
Enhver medlemsstat skal gjennomføre alle nødvendige og passende tiltak, både innenfor sitt jurisdiksjonsområde og i samarbeid med andre medlemsstater
(a) for å bringe til opphør hemmelige forflytninger av arbeidssøkende ut- eller innvandrere og illegal sysselsetting av innvandrere, og mot personer som organiserer ulovlige eller hemmelige forflytninger av arbeidssøkende ut- eller innvandrere som utgår fra, passerer gjennom eller kommer til dens territorium, og mot personer som sysselsetter arbeidere innvandret under ulovlige forhold, slik at misbruk som nevnt i artikkel 2 i denne konvensjon kan hindres og bringes til opphør.
Medlemsstatene skal særlig sette i verk nødvendige tiltak på det nasjonale og internasjonale plan med sikte på systematisk kontakt og utveksling av opplysninger om dette emne med andre stater, i samråd med arbeidsgivernes og arbeidstakernes representative organisasjoner.
Et av formålene med de tiltak som iverksettes etter artiklene 3 og 4 i denne konvensjon skal være at opphavsmennene til ulovlig forflytning av arbeidskraft, kan bli strafferettslig trukket til ansvar, uansett hvilket land de utøver sin virksomhet fra.
1. Det skal gis regler i nasjonal lovgivning og nasjonale forskrifter som muliggjør effektiv oppsporing av ulovlig sysselsetting av utenlandske arbeidstakere, og som gir regler for utforming og anvendelse av administrative, sivilrettslige og strafferettslige reaksjoner, herunder fengsling, i samband med illegal sysselsetting av utenlandske arbeidstakere, ved organisering av forflytninger av arbeidssøkende ut- eller innvandrere, når det dreier seg om slik misbruk som er definert under artikkel 2 i denne konvensjon, og i samband med forsettlig medvirkning til slike forflytninger, hva enten det skjer mot betaling eller på annen måte.
2. Når en arbeidsgiver er tiltalt i henhold til bestemmelse gitt i medhold av denne artikkel, skal han ha rett til å føre bevis for at han har vært i god tro.
Arbeidsgiveres og arbeidstakeres representative organisasjoner skal rådspørres når det gjelder lover, forskrifter og andre tiåtak foreskrevet i denne konvensjon, med sikte på å hindre og bringe til opphør slike misbruk som nevnt ovenfor, og deres mulighet til å ta initiativ for dette formål skal anerkjennes.
1. Hvis en utenlandsk arbeidstaker har oppholdt seg på lovlig måte på territoriet i sysselsettingsøyemed, skal han ikke utelukkende som følge av at han har mistet sitt arbeid, anses for å være i en ulovlig eller irregulær stilling som i seg selv medfører inndragning av hans oppholds- eller arbeidstillatelse.
2. Som følge av dette skal han bli behandlet likt med landets borgere, særlig når det gjelder garanti for trygghet i arbeidsforholdet, tilbud om alternativ sysselsetting, arbeid som ledd i spesielle sysselsettingstiltak og omskoling.
1. Uten å svekke tiltak med sikte på å kontrollere forflytninger av arbeidssøkende ut- eller innvandrere ved å påse at utenlandske arbeidstakere kommer inn på vedkommende stats territorium og blir sysselsatt der i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, skal den utenlandske arbeidstakeren i de tilfeller der disse lover og forskrifter ikke har vært overholdt - slik at hans situasjon ikke kan bli brakt i orden - nyte godt av likhet i behandling for seg selv og sin familie når det gjelder rettigheter som skriver seg fra tidligere sysselsetting med omsyn til avlønning, sosialtrygd og andre ytelser.
2. Dersom det oppstår tvist om de rettigheter som er nevnt i foregående punkt, skal arbeidstakeren gis mulighet til selv eller gjennom en representant å framstille sin sak for et kompetent organ.
3. Dersom en arbeider eller hans familie blir utvist, skal utgiftene ikke bæres av dem.
4. Ingen regler i denne konvensjon skal være til hinder for at medlemsstater gir personer, som oppholder seg eller arbeider illegalt i landet, rett til å bli boende der og til å ta arbeid på lovlig måte.
Enhver medlemsstat som denne konvensjon gjelder for, forplikter seg til å erklære og følge en landsomfattende politikk som ved tiltak tilpasset landets forhold og praksis, tar sikte på å fremme og garantere likhet i muligheter og behandling med omsyn til sysselsetting og yrke, sosial trygd, fagforeningsrettigheter og kulturelle rettigheter og individuell og kollektiv frihet for utenlandske arbeidstakere eller deres familiemedlemmer som befinner seg på medlemsstatens territorium på lovlig måte.
1. Når det gjelder denne del av konvensjonen, betyr uttrykket «utenlandsk arbeidstaker» en person som innvandrer eller har innvandret fra ett land til et annet i den hensikt å søke annen sysselsetting enn for egen regning, og omfatter enhver person som har fått varlig innreisetillatelse som utenlandsk arbeidstaker.
2. Denne del av konvensjonen omfatter ikke
a) arbeidere i grensedistrikter
b) kunstnere og utøvere av de frie yrker som er kommet til landet for et kortere tidsrom,
c) sjømenn,
d) personer som kommer særskilt med sikte på opplæring eller utdanning,
e) arbeidstakere i organisasjoner eller foretak hvis virksomhet foregår innenfor et lands territorium, og som har fått midlertidig adgang til vedkommende land etter anmodning fra arbeidsgiveren for å utføre nærmere bestemte oppgaver eller oppdrag i løpet av et begrenset og nærmere fastsatt tidsrom, og som er forpliktet til å forlate landet når deres oppgaver eller oppdrag er fullført.
Enhver medlemsstat skal på en slik måte som er i samsvar med landets forhold og praksis -
a) søke å samarbeide med arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner og andre berørte organer med sikte på å oppnå at de retningslinjer som kommer til uttrykk i denne konvensjon, blir anerkjent og overholdt,
b) vedta lovgivning og fremme opplysningsprogrammer som har til formål å retningslinjene blir anerkjent og overholdt,
c) sette i verk tiltak, stimulere opplysningsprogrammer og utvikle annen virksomhet som tar sikte på at utenlandske arbeidstakere skal bli så utførlig som mulig kjent med retningslinjene, med sine rettigheter og plikter, og med tiltak som er utformet med tanke på å gi effektiv støtte til utenlandske arbeidstakere under utøvelsen av deres rettigheter og forå verne dem,
d) oppheve enhver lovregel og endre enhver administrativ instruks eller praksis som er uforenelig med disse retningslinjene,
e) utføre og gjennomføre, i samråd med representative organisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere, en sosialpolitikk tilpasset landets forhold og praksis, som setter utenlandske arbeidstakere og deres familier i stand til å få del i goder som landets borgere nyter godt av, samtidig som det skal tas omsyn, uten å komme i strid med prinsippet om like muligheter og lik behandling, til særlige behov som de måtte ha inntil de har tilpasset seg samfunnsforholdene i sysselsettingslandet,
f) ta alle nødvendige skritt for å støtte og oppmuntre de utenlandske arbeidstakernes og deres familiemedlemmers innsats for å bevare sin nasjonale og etniske identitet og de kulturelle bånd som knytter dem til hjemlandet, herunder muligheter for barna til å få et visst kjennskap til sitt morsmål.
g) garantere likhet i behandling med omsyn til arbeidsvilkår for alle utenlandske arbeidstakere som utfører samme arbeid, uansett hvilke særlige vilkår de måtte være underlagt i forbindelse med tilsettingen.
1. En medlemsstat kan sette i verk alle nødvendige tiltak innenfor sitt myndighetsområde, og samarbeide med andre medlemsstater, for å. lette gjenforeningen av familiemedlemmer til alle utenlandske arbeidstakere som er bosatt på dens territorium på lovlig måte.
2. Utenlandske arbeidstakeres familiemedlemmer som denne artikkel gjelder, er ektefelle og forsørgede barn, far og mor.
En medlemsstat kan
(a) gjøre fritt valg av sysselsetting - samtidig som utenlandske arbeidstakere sikres retten til geografisk mobilitet - betinget av at den utenlandske arbeidstaker har vært bosatt på lovlig måte på dens territorium med sikte på sysselsetting i et nærmere fastsatt tidsrom på ikke over to år eller - dersom dens lover og forskrifter gir adgang til å inngå tidsbegrensede arbeidskontrakter på under to år - betinget av at arbeideren har fullført sin første arbeidskontrakt,
(b) gi forskrifter etter samråd med de representative organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidstakere om godkjenning av yrkesmessige kvalifikasjoner som er ervervet utenfor dens territorium, herunder vitnemål og diplomer,
(c) innskrenke adgangen til begrensede kategorier av sysselsetting eller virksomheter der statens interesser gjør dette nødvendig.
Denne konvensjon er ikke til hinder for at medlemsstater slutter flersidige eller tosidige avtaler med sikte på å løse problemer som oppstår ved gjennomføringen av den.
1. Enhver medlemsstat som ratifiserer denne konvensjon, kan ved en erklæring som følger med dens ratifikasjon, utelukke enten Del I eller Del II fra sin godkjenning av konvensjonen.
2. Enhver medlemsstat som har avgitt en slik erklæring, kan når som helst tilbakekalle erklæringen gjennom en senere erklæring.
3. Enhver medlemsstat som en erklæring avgitt etter punkt 1 i denne artikkel gjelder for, skal i sine rapporter om gjennomføringen av denne konvensjon angi lovgivning og praksis med hensyn til, reglene i den del som er utelukket fra dens godkjenning, og angi i hvilken utstrekning de nevnte regler er iverksatt eller er foreslått iverksatt, sammen med grunnene til at reglene ennå ikke omfattes av dens godkjenning av konvensjonen.
De formelle ratifikasjoner av denne konvensjon skal oversendes Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering.
1. Denne konvensjon skal være bindende bare for de medlemsstater i Den internasjonale arbeidsorganisasjon som har fått registrert sine ratifikasjoner hos Generaldirektøren.
2. Den skal tre i kraft 12 måneder etter den dag da to medlemsstaters ratifikasjoner er blitt registrert hos Generaldirektøren.
3. Deretter skal denne konvensjon tre i kraft for enhver medlemsstat 12 måneder etter den dag da dens ratifikasjon er blitt registrert.
1. En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon, kan når 10 år er gått fra den dag da konvensjonen trådte i kraft oppsi den, ved å sende melding om dette til Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til registrering. Slik oppsiing trer ikke i kraft før ett år etter at den er blitt registrert.
2. Enhver medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon, og som ikke innen et år etter utgangen av den 10-årsperiode som er nevnt i foregående punkt, gjør bruk av den oppsiingsrett som er fastsatt i denne artikkel, er bundet for ytterligere 10 år, og kan deretter oppsi denne konvensjon ved utgangen av hver 10-års-periode på de vilkår som er fastsatt i denne artikkel.
1. Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal underrette alle medlemsstater av Den internasjonale. arbeidsorganisasjon om registreringen av alle ratifikasjoner og oppsiinger som er sendt ham av Organisasjonens medlemsstater.
2. Når Generaldirektøren underretter medlemsstatene i Organisasjonen om registreringen av den annen ratifikasjon som er sendt ham, skal han henlede medlemsstatenes oppmerksomhet på den dag da konvensjonen vil tre i kraft.
Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal sende Generalsekretæren for De forente nasjoner fullstendige opplysninger om alle ratifikasjoner og oppsiinger som registreres av ham etter reglene i de foregående artikler, for at de kan bli registrert i samsvar med artikkel 102 i De forente nasjoners pakt.
Styret for Det internasjonale arbeidsbyrå skal når det finner det nødvendig, legge fram for Arbeidskonferansen en melding om hvordan denne konvensjon har virket og undersøke om det er ønskelig å sette på Konferansens dagsorden spørsmålet om hel eller delvis revisjon.
1. Dersom Konferansen vedtar en ny konvensjon som endrer denne konvensjon helt eller delvis, og intet annet er bestemt i den nye konvensjon, skal -
(a) en medlemsstats ratifikasjon av den nye reviderende konvensjon ipso jure innebære en øyeblikkelig oppsiing av denne konvensjon uten omsyn til reglene i artikkel 19 ovenfor, forutsatt at den nye reviderende konvensjon er trådt i kraft,
(b) denne konvensjon ikke lenger kunne ratifiseres av medlemsstatene fra den dag da den nye reviderende konvensjon trer i kraft,
2. Denne konvensjon skal i alle tilfelle vedbli å være i kraft i sin nåværende form og med sitt nåværende innhold for de medlemsstater som har ratifisert den, men som ikke har ratifisert den reviderende konvensjon.
De engelske og franske versjoner av denne konvensjonens tekst har samme gyldighet.
English