fn.no / ILO / Konvensjoner / Alle ILO konvensjoner / Konvensjon nr. 143 om...

Konvensjon nr. 143 om ut- og innvandring under forhold som innebærer misbruk og om fremme av likhet i muligheter og behandling for utenlandske arbeidstakere

Like muligheter og lik behandling og avskaffelse av misbruk.

Generalkonferansen for Den internasjonale arbeidsorganisasjon,

som er blitt kalt sammen i Genève av styret for Det internasjonale arbeidsbyrå, og som trådte sammen til sin 60. sesjon den 4. juni 1975, og

som tar i betraktning at innledningen til Den internasjonale arbeidsorganisasjons konsti­tusjon pålegger organisasjonen «å gi vern for dem som arbeider i utlandet,» og

som tar i betraktning at Philadelphia-erklæ­ringen bekrefter - blant de prinsipper som er lagt til grunn for organisasjonen - at «arbei­det er ingen handelsvare», og at «fattigdom hvor den enn forekommer utgjør en fare for velstand overalt», og som erkjenner ILOs høytidelige forpliktelse til å fremme pro­grammer som særlig tar sikte på full syssel­setting igjennom «overføring av arbeidskraft, også for sysselsetting»,

som tar i betraktning ILOs Verdensomfat­tende sysselsettingsprogram og konvensjo­nen og rekommandasjonen av 1964 om sys­selsettingspolitikk, og som understreker be­hovet for å unngå overhåndtakende og ukon­trollert, eller ustøttet ut- og innvandringsøk­ning på grunn av de negative sosiale og men­neskelige følger av dette, og

som tar i betraktning at regjeringene i mange land, for å overvinne underutvikling og strukturell og kronisk arbeidsløyse, i stadig sterkere grad understreker ønskeligheten av å støtte opp om overføring av kapital og tek­nologi, heller enn å overføre arbeidstakere, i samsvar med disse lands behov og anmod­ning, idet det tas hensyn til opprinnelseslan­dets og sysselsettinglandets gjensidige inter­esser, og

som tar i betraktning ethvert menneskes rett til å forlate et land, innbefattet sitt eget, og til å vende tilbake til sitt land, slik det kommer til uttrykk i Menneskerettighetserklæringen og i Den internasjonale pakt om borgerlige og politiske rettigheter, og

som minner om regler i konvensjonen og rekommandasjonen om arbeidssøkende inn- ­eller utvandrere (revidert) 1949, i rekomman­dasjonen av 1955 om vern for omflyttende ar­beidere i underutviklede land og områder, i konvensjonen og rekommandasjonen av 1964 om sysselsettingspolitikk, i konvensjo­nen og rekommandasjonen av 1948 om ar­beidsformidling, og i konvensjonen om ar­beidskontorer som tar betaling (revidert)

1949, der det behandles slike emner som re­gulering av rekrutteringen, introduksjon og formidling av utenlandske arbeidstakere, framskaffing av nøyaktig informasjon i sam­band med innvandring, minstevilkår som innvandrere skal nyte godt av ved gjennom­reise og ankomst, innføring av en aktiv sys­selsettingspolitikk og internasjonalt samar­beid om disse spørsmål, og

som tar i betraktning at utvandring av ar­beidstakere som følge av vilkår på arbeids­markedene bør finne sted under ansvarlig overvåking av offentlige arbeidskontorer eller i samsvar med to- eller flersidige over­enskomster om disse forhold, særlig over­enskomster som gir adgang til fri bevegelig­het av arbeidere og

som tar i betraktning at den ulovlige og skjulte handel med arbeidskraft som bevislig finner sted, gjør det nødvendig å fastsette ytterligere standarder som uttrykkelig tar sikte på å bringe slik misbruk til opphør,

som minner om reglene i konvensjonen om arbeidssøkende inn- eller utvandrere (revi­dert) 1949, som krever, at de medlemsstater, som ratifiserer konvensjonen, skal behandle innvandrere, som på lovlig måte befinner seg på deres territorium, på en ikke mindre gunstig måte enn sine egne borgere med om­syn til en rekke forhold som er nærmere opp­regnet, i den utstrekning disse forhold er regulert ved lov eller forskifter eller er under­lagt den offentlige forvaltnings kontroll, og

som minner om at definisjonen av begrepet «diskriminering» i konvensjonen av 1958 om diskriminering i sysselsetting og yrke ikke obligatorisk omfatter skille på grunnlag av nasjonalitet, og

som tar i betraktning at ytterligere standar­der som også, omfatter sosialtrygd, er ønske­lige for å fremme likhet i muligheter og be­handling for utenlandske arbeidstakere, og for å sikre dem, for så vidt angår forhold som er regulert ved lov eller forskrifter, eller som er underlagt forvaltningens kontroll, en be­handling som er minst like gunstig som for landets egne borgere, og

som har merket seg at for å sikre at tiltak i samband med de utenlandske arbeidstaker­nes meget mangfoldige problemer skal bli vellykte, er det viktig at det finner sted et nært samarbeid med De Forente Nasjoner og andre særorganisasjoner, og

som har merket seg at det under utformin­gen av de nedenfor nevnte standarder er blitt tatt omsyn til De Forente Nasjoners og andre særorganisasjoners arbeid, og at det med sik­te på å unngå dobbeltarbeid og for å sikre en hensiktsmessig samordning, vil finne sted et fortsatt samarbeid for å fremme og sikre gjennomføringen av disse standarder, og

som har besluttet å vedta under punkt 5 på sesjonens dagsorden visse forslag om uten­landske arbeidstakere, og

som har bestemt at disse forslag skal gis form av en internasjonal konvensjon som ut­fyller konvensjonen om arbeidssøkende inn­- eller utvandrere (revidert 1949) og konvensjo­nen av 1958 om diskriminering i sysselset­ting og yrke, vedtar i dag, 24. juni 1975 føl­gende konvensjon, som kan kalles Konven­sjonen om tilleggsregler angående utenland­ske arbeidstakere, 1975 (the Migrant Workers (Supplementary Provisions) Convention, 1975):

Del I. Ut- og innvandring under forhold som innebærer misbruk.

 

Artikkel 1

Enhver medlemsstat som denne konven­sjon gjelder for, forplikter seg til å respektere alle utenlandske arbeidstakeres grunnleg­gende menneskerettigheter.

Artikkel 2

1. Enhver medlemsstat som denne konven­sjon gjelder for, skal systematisk søke å bringe på det rene om det befinner seg ille­galt sysselsatte utenlandske arbeidstakere på dens territorium eller om det utgår fra, pas­serer gjennom eller kommer til dens territo­rium - forflytninger av arbeidssøkende inn- ­eller utvandrere som under reisen, ved an­komsten eller under bosetting og sysselset­ting, blir utsatt for forhold som er i strid med gjeldende to- eller flersidige internasjonale avtaler eller overenskomster, eller nasjonale lover og forskrifter.

2. Arbeidsgiveres og arbeidstakeres repre­sentative organisasjoner skal rådspørres på fyldestgjørende måte, og gis mulighet for å framkomme med alle opplysninger som de måtte sitte inne med om dette spørsmål.

Artikkel 3

Enhver medlemsstat skal gjennomføre alle nødvendige og passende tiltak, både innen­for sitt jurisdiksjonsområde og i samarbeid med andre medlemsstater

(a) for å bringe til opphør hemmelige forflyt­ninger av arbeidssøkende ut- eller inn­vandrere og illegal sysselsetting av inn­vandrere, og mot personer som organiserer ulovlige eller hemmelige forflytninger av arbeids­søkende ut- eller innvandrere som utgår fra, passerer gjennom eller kommer til dens territorium, og mot personer som sysselsetter arbeidere innvandret under ulovlige forhold, slik at misbruk som nevnt i artikkel 2 i denne konvensjon kan hindres og bringes til opphør.

Artikkel 4

Medlemsstatene skal særlig sette i verk nødvendige tiltak på det nasjonale og inter­nasjonale plan med sikte på systematisk kon­takt og utveksling av opplysninger om dette emne med andre stater, i samråd med arbeidsgivernes og arbeidstakernes represen­tative organisasjoner.

Artikkel 5

Et av formålene med de tiltak som iverk­settes etter artiklene 3 og 4 i denne konven­sjon skal være at opphavsmennene til ulovlig forflytning av arbeidskraft, kan bli straffe­rettslig trukket til ansvar, uansett hvilket land de utøver sin virksomhet fra.

Artikkel 6

1. Det skal gis regler i nasjonal lovgivning og nasjonale forskrifter som muliggjør effek­tiv oppsporing av ulovlig sysselsetting av utenlandske arbeidstakere, og som gir regler for utforming og anvendelse av administra­tive, sivilrettslige og strafferettslige reaksjo­ner, herunder fengsling, i samband med ille­gal sysselsetting av utenlandske arbeidsta­kere, ved organisering av forflytninger av arbeidssøkende ut- eller innvandrere, når det dreier seg om slik misbruk som er definert under artikkel 2 i denne konvensjon, og i samband med forsettlig medvirkning til slike forflytninger, hva enten det skjer mot beta­ling eller på annen måte.

2. Når en arbeidsgiver er tiltalt i henhold til bestemmelse gitt i medhold av denne artik­kel, skal han ha rett til å føre bevis for at han har vært i god tro.

Artikkel 7

Arbeidsgiveres og arbeidstakeres represen­tative organisasjoner skal rådspørres når det gjelder lover, forskrifter og andre tiåtak fore­skrevet i denne konvensjon, med sikte på å hindre og bringe til opphør slike misbruk som nevnt ovenfor, og deres mulighet til å ta initiativ for dette formål skal anerkjennes.

Artikkel 8

1. Hvis en utenlandsk arbeidstaker har opp­holdt seg på lovlig måte på territoriet i sysselsettingsøyemed, skal han ikke utelukkende som følge av at han har mistet sitt arbeid, an­ses for å være i en ulovlig eller irregulær stil­ling som i seg selv medfører inndragning av hans oppholds- eller arbeidstillatelse.

2. Som følge av dette skal han bli behandlet likt med landets borgere, særlig når det gjel­der garanti for trygghet i arbeidsforholdet, tilbud om alternativ sysselsetting, arbeid som ledd i spesielle sysselsettingstiltak og omskoling.

Artikkel 9

1. Uten å svekke tiltak med sikte på å kon­trollere forflytninger av arbeidssøkende ut- ­eller innvandrere ved å påse at utenlandske arbeidstakere kommer inn på vedkommende stats territorium og blir sysselsatt der i sam­svar med gjeldende lover og forskrifter, skal den utenlandske arbeidstakeren i de tilfeller der disse lover og forskrifter ikke har vært overholdt - slik at hans situasjon ikke kan bli brakt i orden - nyte godt av likhet i behand­ling for seg selv og sin familie når det gjelder rettigheter som skriver seg fra tidligere sys­selsetting med omsyn til avlønning, sosial­trygd og andre ytelser.

2. Dersom det oppstår tvist om de rettig­heter som er nevnt i foregående punkt, skal arbeidstakeren gis mulighet til selv eller gjennom en representant å framstille sin sak for et kompetent organ.

3. Dersom en arbeider eller hans familie blir utvist, skal utgiftene ikke bæres av dem.­

4.  Ingen regler i denne konvensjon skal være til hinder for at medlemsstater gir per­soner, som oppholder seg eller arbeider ille­galt i landet, rett til å bli boende der og til å ta arbeid på lovlig måte.

Del II. Likhet i muligheter og behandling

Artikkel 10

Enhver medlemsstat som denne konven­sjon gjelder for, forplikter seg til å erklære og følge en landsomfattende politikk som ved tiltak tilpasset landets forhold og praksis, tar sikte på å fremme og garantere likhet i mu­ligheter og behandling med omsyn til syssel­setting og yrke, sosial trygd, fagforeningsret­tigheter og kulturelle rettigheter og indivi­duell og kollektiv frihet for utenlandske ar­beidstakere eller deres familiemedlemmer som befinner seg på medlemsstatens territo­rium på lovlig måte.

Artikkel 11

1. Når det gjelder denne del av konvensjo­nen, betyr uttrykket «utenlandsk arbeidsta­ker» en person som innvandrer eller har inn­vandret fra ett land til et annet i den hensikt å søke annen sysselsetting enn for egen reg­ning, og omfatter enhver person som har fått varlig innreisetillatelse som utenlandsk ar­beidstaker.

2. Denne del av konvensjonen omfatter ikke

a) arbeidere i grensedistrikter

b) kunstnere og utøvere av de frie yrker som er kommet til landet for et kortere tidsrom,

c) sjømenn,

d) personer som kommer særskilt med sikte på opplæring eller utdanning,

e) arbeidstakere i organisasjoner eller foretak hvis virksomhet foregår innenfor et lands territorium, og som har fått midlertidig adgang til vedkommende land etter anmodning fra arbeidsgiveren for å utføre nærmere bestemte oppgaver eller oppdrag i løpet av et begrenset og nærmere fastsatt tidsrom, og som er forpliktet til å forlate landet når deres oppgaver eller oppdrag er fullført.

Artikkel 12

Enhver medlemsstat skal på en slik måte som er i samsvar med landets forhold og praksis -

a) søke å samarbeide med arbeidsgivernes og arbeidstakernes organisasjoner og andre berørte organer med sikte på å oppnå at de retningslinjer som kommer til uttrykk i denne konvensjon, blir anerkjent og overholdt,

b) vedta lovgivning og fremme opplysningsprogrammer som har til formål å retningslinjene blir anerkjent og overholdt,

c) sette i verk tiltak, stimulere opplysningsprogrammer og utvikle annen virksomhet som tar sikte på at utenlandske arbeidstakere skal bli så utførlig som mulig kjent med retningslinjene, med sine rettigheter og plikter, og med tiltak som er utformet med tanke på å gi effektiv støtte til utenlandske arbeidstakere under utøvelsen av deres rettigheter og forå verne dem,

d) oppheve enhver lovregel og endre enhver administrativ instruks eller praksis som er uforenelig med disse retningslinjene,

e) utføre og gjennomføre, i samråd med representative organisasjoner for arbeidsgivere og arbeidstakere, en sosialpolitikk tilpasset landets forhold og praksis, som setter utenlandske arbeidstakere og deres familier i stand til å få del i goder som landets borgere nyter godt av, samtidig som det skal tas omsyn, uten å komme i strid med prinsippet om like muligheter og lik behandling, til særlige behov som de måtte ha inntil de har tilpasset seg samfunnsforholdene i sysselsettingslandet,

f) ta alle nødvendige skritt for å støtte og oppmuntre de utenlandske arbeidstaker­nes og deres familiemedlemmers innsats for å bevare sin nasjonale og etniske identitet og de kulturelle bånd som knyt­ter dem til hjemlandet, herunder mulig­heter for barna til å få et visst kjennskap til sitt morsmål.

g) garantere likhet i behandling med omsyn til arbeidsvilkår for alle utenlandske ar­beidstakere som utfører samme arbeid, uansett hvilke særlige vilkår de måtte være underlagt i forbindelse med tilset­tingen.

Artikkel 13

1. En medlemsstat kan sette i verk alle nød­vendige tiltak innenfor sitt myndighetsområ­de, og samarbeide med andre medlemsstater, for å. lette gjenforeningen av familiemedlem­mer til alle utenlandske arbeidstakere som er bosatt på dens territorium på lovlig måte.

2. Utenlandske arbeidstakeres familiemed­lemmer som denne artikkel gjelder, er ekte­felle og forsørgede barn, far og mor.

Artikkel 14

En medlemsstat kan

(a) gjøre fritt valg av sysselsetting - samtidig som utenlandske arbeidstakere sikres retten til geografisk mobilitet - betinget av at den utenlandske arbeidstaker har vært bosatt på lovlig måte på dens terri­torium med sikte på sysselsetting i et nærmere fastsatt tidsrom på ikke over to år eller - dersom dens lover og forskrifter gir adgang til å inngå tidsbegrensede ar­beidskontrakter på under to år - betinget av at arbeideren har fullført sin første ar­beidskontrakt,

(b) gi forskrifter etter samråd med de repre­sentative organisasjoner av arbeidsgivere og arbeidstakere om godkjenning av yrkesmessige kvalifikasjoner som er erver­vet utenfor dens territorium, herunder vitnemål og diplomer,

(c) innskrenke adgangen til begrensede kategorier av sysselsetting eller virksom­heter der statens interesser gjør dette nødvendig.

Del III. Sluttregler.

Artikkel 15

Denne konvensjon er ikke til hinder for at medlemsstater slutter flersidige eller tosidige avtaler med sikte på å løse problemer som oppstår ved gjennomføringen av den.

Artikkel 16

1. Enhver medlemsstat som ratifiserer den­ne konvensjon, kan ved en erklæring som følger med dens ratifikasjon, utelukke enten Del I eller Del II fra sin godkjenning av kon­vensjonen.

2. Enhver medlemsstat som har avgitt en slik erklæring, kan når som helst tilbakekalle erklæringen gjennom en senere erklæring.

3. Enhver medlemsstat som en erklæring avgitt etter punkt 1 i denne artikkel gjelder for, skal i sine rapporter om gjennomførin­gen av denne konvensjon angi lovgivning og praksis med hensyn til, reglene i den del som er utelukket fra dens godkjenning, og angi i hvilken utstrekning de nevnte regler er iverksatt eller er foreslått iverksatt, sammen med grunnene til at reglene ennå ikke omfat­tes av dens godkjenning av konvensjonen.

Artikkel 17

De formelle ratifikasjoner av denne kon­vensjon skal oversendes Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå til regis­trering.

Artikkel 18

1. Denne konvensjon skal være bindende bare for de medlemsstater i Den internasjo­nale arbeidsorganisasjon som har fått re­gistrert sine ratifikasjoner hos Generaldirek­tøren.

2. Den skal tre i kraft 12 måneder etter den dag da to medlemsstaters ratifikasjoner er blitt registrert hos Generaldirektøren.

3. Deretter skal denne konvensjon tre i kraft for enhver medlemsstat 12 måneder et­ter den dag da dens ratifikasjon er blitt regi­strert.

Artikkel 19

1. En medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon, kan når 10 år er gått fra den dag da konvensjonen trådte i kraft oppsi den, ved å sende melding om dette til Generaldirektø­ren for Det internasjonale arbeidsbyrå til re­gistrering. Slik oppsiing trer ikke i kraft før ett år etter at den er blitt registrert.

2. Enhver medlemsstat som har ratifisert denne konvensjon, og som ikke innen et år etter utgangen av den 10-årsperiode som er nevnt i foregående punkt, gjør bruk av den oppsiingsrett som er fastsatt i denne artikkel, er bundet for ytterligere 10 år, og kan deret­ter oppsi denne konvensjon ved utgangen av hver 10-års-periode på de vilkår som er fast­satt i denne artikkel.

Artikkel 20

1. Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal underrette alle medlemssta­ter av Den internasjonale. arbeidsorganisa­sjon om registreringen av alle ratifikasjoner og oppsiinger som er sendt ham av Organisa­sjonens medlemsstater.

2. Når Generaldirektøren underretter med­lemsstatene i Organisasjonen om registrerin­gen av den annen ratifikasjon som er sendt ham, skal han henlede medlemsstatenes opp­merksomhet på den dag da konvensjonen vil tre i kraft.

Artikkel 21

Generaldirektøren for Det internasjonale arbeidsbyrå skal sende Generalsekretæren for De forente nasjoner fullstendige opplys­ninger om alle ratifikasjoner og oppsiinger som registreres av ham etter reglene i de foregående artikler, for at de kan bli registrert i samsvar med artikkel 102 i De forente na­sjoners pakt.

Artikkel 22

Styret for Det internasjonale arbeidsbyrå skal når det finner det nødvendig, legge fram for Arbeidskonferansen en melding om hvor­dan denne konvensjon har virket og under­søke om det er ønskelig å sette på Konferan­sens dagsorden spørsmålet om hel eller del­vis revisjon.

Artikkel 23

1. Dersom Konferansen vedtar en ny kon­vensjon som endrer denne konvensjon helt eller delvis, og intet annet er bestemt i den nye konvensjon, skal -

(a) en medlemsstats ratifikasjon av den nye reviderende konvensjon ipso jure inne­bære en øyeblikkelig oppsiing av denne konvensjon uten omsyn til reglene i ar­tikkel 19 ovenfor, forutsatt at den nye re­viderende konvensjon er trådt i kraft,

(b) denne konvensjon ikke lenger kunne ratifiseres av medlemsstatene fra den dag da den nye reviderende konvensjon trer i kraft,

2. Denne konvensjon skal i alle tilfelle ved­bli å være i kraft i sin nåværende form og med sitt nåværende innhold for de medlems­stater som har ratifisert den, men som ikke har ratifisert den reviderende konvensjon.

Artikkel 24

De engelske og franske versjoner av denne konvensjonens tekst har samme gyldighet.

ILO - FN Sambandet