fn.no / ILO / Om ILO / Historien om ILO
Delegates in a plenary sitting of the First Session of the International Labour Conference. Washington DC, USA, 1919
Foto: ILO

Historien om ILO

Siste oppdatert: 18.05.2012
ILO ble etablert i 1919 som en del av fredsslutningen etter første verdenskrig. Etablering var basert på forståelsen om at varig fred bare kunne sikres gjennom sosial rettferdighet.

“Working for social justice is our assessment of the past and our mandate for the future".

  Juan Somavia, ILOs generaldirektør

ILO er en verdensomspennende organisasjon, men har sine røtter i den sosiale strukturen i det nittende århundrets Europa og USA. Det var i disse områdene den industrielle revolusjonen fant sted og der den skapte en enorm økonomisk utvikling, ofte med store menneskelige lidelser for arbeiderne og sosial uro. Mot slutten av attenhundretallet vokste fagforeninger frem som en ny kraft i de industrialiserte landene, og de krevde demokratiske rettigheter og anstendige arbeids- og levevilkår for arbeidere. På bakgrunn av disse forholdene vokste ideen om internasjonale lover og regler for arbeidslivet frem.

Det fantes tre hovedargumenter for dette, ett sosialt, ett politisk og ett økonomisk. Først og fremst var det nødvendig å forbedre de sosiale forholdene for arbeiderklassen, og det var viktig å unngå opprør og mulige revolusjoner. Økonomisk samarbeid og et forpliktende internasjonalt lovverk var viktig for å regulere den internasjonale konkurransen.

 

Grunnlov

Disse tankene ble nedfelt i ILOs konstitusjon i 1919 som også var en del av fredsprosessen etter første verdenskrig, signert i Paris i 1919 – Versaillestraktaten. ILOs Philadelphia erklæring fra 1944 ble en naturlig oppfølger. Deltakerne møttes på ILO konferansen i Philadelphia og redefinerte målene for organisasjonen i etterkrigstiden.

ILO ble skapt i et flyktig øyeblikk av håp, og har overlevde både depresjonen i 1930-årene og den andre verdenskrig. Gjennom den kalde krigen opprettholdt organisasjonen sin universelle karakter mens den kompromissløst holdt fast på sine grunnleggende verdier. Selv om ILO ble unnfanget av og for de industrialiserte landene, handlet organisasjonen raskt og kreativt for å innlemme et stort antall nye medlemsland i sine rekker i de to tiårene som fulgte etter andre verdenskrig. I 1946 ble ILO den første særorganisasjonen for arbeidslivsspørsmål i det da nyetablerte FN. ILO er dermed den eldste av FN-organisasjonene.

ILO er blant de multilaterale organisasjonene som har vært mest fremgangsrike i å oppfylle sitt mandat. ILOs konstitusjon, Philadelphia erklæringen og flere konvensjoner vedtatt i 1919 er gjeldene den dag i dag. Men økende globalisering tvinges organisasjonen igjen til å revurdere sine strategier, oppgaver, programmer og arbeidsmetoder.

Siden 1919 har ILO blitt ledet av:

Juan Somavia, ILOs Generaldirektør

Juan Somavia, ILOs Generaldirektør 1999 - i dag

  • Albert Thomas, Frankrike (1919-1932)
  • Harold Butler, Storbritannia (1932-1938)
  • John Winant, USA (1939-1941)
  • Edward Phelan, Ireland (1941-1948)
  • David Morse, USA (1948-1970)
  • Wilfred Jenks, Storbritannia (1970-1973)
  • Francis Blanchard, Frankrike (1973-1989)
  • Michel Hansenne, Belgia (1989-1999)
  • Juan Somavia, Chile (1999-i dag)

Les mer om ILOs historie på ILOs hjemmeside .