Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Å sikre internasjonal fred og sikkerhet har alltid vært FNs hovedoppgave. FNs historie, struktur og utvikling har konsekvenser for hvordan organisasjonen arbeider for fred.
”Vi, De Forente Nasjoners folk, som er bestemt på; å redde kommende slektledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten, og atter å bekrefte vår tro på grunnleggende menneskerettigheter, på det enkelte menneskes verdighet og verdi, på menns og kvinners og på små og store nasjoners like rett (…)” Slik innledes FN-pakten som ble underskrevet og trådde i kraft den 24. oktober 1945, og dermed offisielt etablerte FN som internasjonal organisasjon.
Da FN ble etablert, var andre verdenskrig nylig avsluttet. Andre verdenskrig var det som historikere betegner som en ’total krig’; statene mobiliserte alle sine ressurser – menneskelige, industrielle, militære – til krigsinnsatsen. Den totale krigen førte til totale ødeleggelser. Hvor mange mennesker som mistet livet i løpet av andre verdenskrig, er omdiskutert, men 72 millioner er et vanlig estimat. For å sette dette tallet i perspektiv: I dag bor i overkant av 4,7 millioner mennesker i Norge. Mellom 1939-1945 mistet rundt 16 ganger dagens norske befolkning livet som følge av krigshandlinger. Grunnleggerne av FN var fast bestemt på å gjøre sitt for at noe lignende aldri skulle skje igjen. Å sikre internasjonal fred og unngå nye kriger skulle derfor være den nye organisasjonens hovedoppgave. Les mer om FNs historie her.
FN-pakten skisserer hvordan organisasjonen skal arbeide med fred, og pålegger FNs Sikkerhetsråd hovedansvaret for å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Det er kapittel VI og VII av FN-pakten som beskriver hvordan organisasjonen skal arbeide for å løse internasjonale tvister og konflikter. Kapittel VI gir Sikkerhetsrådet rett og plikt til å undersøke og megle i konflikter, mens kapittel VII gir Sikkerhetsrådet rett til å godkjenne bruk av økonomiske, diplomatiske og militære sanksjoner. Sikkerhetsrådet er det eneste organet i FN som har rett til å benytte militær makt, og alle FNs medlemsstater har plikt til å rette seg etter rådets beslutninger.
Hvis det oppstår en internasjonal konflikt, kan Sikkerhetsrådet ta initiativ til mekling eller legge fram prinsipper for en løsning. Rådet kan be FNs generalsekretær om å utrede og avlegge rapport om situasjonen. Dersom det bryter ut kamphandlinger, kan Sikkerhetsrådet forsøke å få i stand våpenhvile. Hvis partene i konflikten går med på det, kan Sikkerhetstrådet sende fredsbevarende styrker til kriseområder. Det er Sikkerhetsrådet som bestemmer hvilke fredsbevarende operasjoner som skal opprettes, hvor store de skal være og hva slags mandat de skal ha. Les mer om FNs Sikkerhetsråd her.
FNs generalsekretær har formelt hovedansvaret for fredsoperasjonene og rapporterer til Sikkerhetsrådet. De fleste operasjoner ledes direkte av en Spesialutsending for Generalsekretæren. FNs avdeling for fredsbevarende operasjoner (DPOK) formulerer retningslinjer og prosedyrer for operasjonen.
Grunnleggerne av FN var preget både av utfallet av andre verdenskrig og av tidligere forsøk på å etablere en internasjonal fredsorganisasjon, Folkeforbundet. FNs grunnleggere bestemte i 1945 at Sikkerhetsrådet skulle bestå av 15 medlemmer, hvorav 5 faste medlemmer. De faste medlemmene skulle være de statene som vant andre verdenskrig, og som hadde vært blant verdens mektigste da krigen brøt ut, det vil si USA, Frankrike, Kina, Storbritannia og daværende Sovjetunionen.
De faste medlemmene i Sikkerhetsrådet har vetorett. Det vil si at dersom et av de faste medlemmene stemmer mot en resolusjon eller beslutning, vil beslutningen ikke gå gjennom. Dette gir Sikkerhetsrådets medlemmer stor makt. Det finnes mange nyere eksempler på at faste medlemmer av Sikkerhetsrådet har varslet eller lagt ned veto mot handling når flertallet i FN ønsker å gjøre noe, blant annet Kinas varsel om veto mot tiltak i Sudan eller i kjølvannet av syklonen i Burma våren 2008. Noen ganger er det de faste medlemmene selv som truer internasjonal fred og sikkerhet. Russlands invasjon av Georgia i 2008 og USAs krig mot Irak er eksempler som viser at Sikkerhetsrådet bare er stå sterkt som medlemmene ønsker at det skal være.
I løpet av den kalde krigen, da USA og Sovjetunionen var sterke motpoler og uenige om det meste, førte vetoretten til handlingslammelse i Sikkerhetsrådet. Rådet var ikke i stand til å arbeide så aktivt for verdensfreden som FNs grunnleggere hadde håpet. I dag er det flere som mener at Sikkerhetsrådets sammensetning og struktur bør endres for å speile en ny internasjonal virkelighet og for å sette Rådet bedre i stand til å løse sine fredsoppgaver. Dagens stormakter er ikke de samme som i 1945. Kritikerne påpeker at det ikke er innlysende hvorfor akkurat USA, Kina, Russland, Frankrike og Storbritannia skal være garantert fast plass, og dermed vetorett i Rådet, mens for eksempel verken Afrika eller Sør-Amerika har en fast representant. Reform av FN generelt og Sikkerhetsrådet spesielt er en langvarig og pågående diskusjon som du kan lese mer om her.
Verden i dag er ikke den samme som da FN ble etablert i 1945. Ideene om hva begrepene internasjonal fred og sikkerhet egentlig betyr og hva som må til for å oppnå dem, har endret seg i løpet av FNs mer enn 60 år lange historie. Forenklet sagt så FNs grunnleggere krig og konflikt som en tilstand mellom stater, mens forutsetningen for internasjonal fred og sikkerhet var fravær av konflikt. I dag opererer FN med et utvidet sikkerhetsbegrep som tar høyde for at arbeidet for fred og sikkerhet også må inkludere blant annet tiltak mot fattigdom, for klima og for menneskerettigheter. Årene siden FNs fødsel har vist at krig og konflikt slett ikke er forbeholdt stater, i dag er ikke-statlige konflikter mer vanlig enn krig mellom stater. En endret oppfatning av hva som må til for å skape fred og sikkerhet og fremveksten av en ny type konflikt vil fortsette å by på store utfordringer for FNs arbeid med fred og sikkerhet i årene fremover.
English