Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
På 1960-tallet var det bekymringer for fremtidige atomkriger. Det ble derfor vedtatt en ikke-spredningsavtale av atomvåpen.
Land som har atomvåpen i dag. Les mer på Globalis.
På 1960-tallet var det bekymringer over at mange land skulle skaffe seg atomvåpen, og mulighetene for fremtidige atomkriger. Det ble derfor vedtatt en ikke-spredningsavtale av atomvåpen.
Ikke-spredningsavtalen av atomvåpen ble undertegnet 1. juli 1968 og trådte i kraft 5. mars 1970. Alle land unntatt India, Pakistan og Israel har signert avtalen. De fem landene som gjennomførte kjernefysiske eksplosjoner før 1. januar 1967, dvs. USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike, har status som kjernevåpenstater.
Disse landene har tillatelse til å ha atomvåpen. De øvrige statene som har signert avtalen er ikke-kjernevåpenstater. Nord-Koreas status er usikker da landet trakk seg fra avtalen i januar 2005. På engelsk heter ikke-spredningsavtalen the Nuclear Non-Proliferation Treaty og forkortes ofte bare til NPT.
På grunn av det siste punktet ble det i 1995 holdt et møte hvor medlemsstatene avgjorde at ikke-spredningsavtalen skulle forlenges på ubestemt tid. Men fordi det ble reist tvil om kjernevåpenstatenes vilje til å nedruste, ble forlengelsen kun akseptert på tre vilkår:
NPT undergraves ved at Israel, India og Pakistan ikke er tilsluttet og at Nord-Korea har meldt seg ut.
India og Pakistan er erklærte atomvåpenmakter, Israel vil ikke innrømme det, men de har et hundretall atomvåpen. Nord-Korea har sannsynligvis et fåtall primitive atomvåpen.
Andre land i berørte regioner, spesielt Midtøsten, vil bli fristet til å søke ”balanse”. Iran er et aktuelt eksempel.
I NPT er bare de stater som utførte atomtester før 1. januar 1967 definert som atomvåpenstater. Det gjelder USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina. Det er uaktuelt å invitere India, Israel og Pakistan inn i NPT som atomvåpenstater. Det bør i stedet kreves at de tilslutter seg NPT som ikke-atomvåpenstater. Dette er det vanskelig å få aksept for. Det vil kunne være lettere å få aksept for en ordning der de tre landene undertegner protokoller i tilknytning til NPT og deltar i arrangementer som sikrer en viss kontroll med landenes radioaktive materiale. Det måtte i så fall være ulike ordninger for India/Pakistan og for Israel.
Artikkel 6 i NPT forplikter atomvåpenstatene til total atomnedrustning. Kravet om en internasjonal konvensjon som forbyr atomvåpen er en sak som får større og større oppmerksomhet. Det eksisterer konvensjoner mot kjemiske og biologiske våpen på bakgrunn av disse våpnenes inhumane karakter og at de rammer sivile. Atomvåpen er i enda større grad et masseødeleggelsesvåpen.
Helt siden atomvåpnene ble oppfunnet, har det vært et internasjonalt krav om å forby bruken av dem. FNs generalforsamling har hvert år med stort flertall vedtatt resolusjoner om et forbud. I 1996 fastslo Den internasjonale domstolen i Haag, FNs høyeste juridiske organ, at folkerettens forbud mot bruk av ikke-diskriminerende våpen også gjelder atomvåpen.
En konvensjon mot atomvåpen må i klartekst forby utvikling, produksjon, lagring og transport av atomvåpen, samt bruk og trussel om bruk. Dette vil ikke være noen rask og lettvint løsning på atomtrusselen. Utarbeidelsen vil være komplisert og det er umulig å si hvor lang tid den vil ta.
Det er ønskelig med tilslutning fra alle land. Det ville naturligvis være et tap dersom eksempelvis USA skulle unnlate å støtte utarbeidelsen av en atomvåpenkonvensjon, men det er grunn til å minne om at landminekonvensjonen virker uten USAs støtte. Den amerikanske administrasjonen har tatt initiativ til nytt engasjement i forhold til nedrustning og atomvåpenpolitikk etter presidentvalget i 2008.
De internasjonale forbudene mot landminer og mot klasevåpen ble vedtatt for noen år siden på tross av at mange var skeptisk da ideene ble lansert. Et forbud mot atomvåpen ville være et stort framskritt for menneskeheten. Atomvåpenstatene forsvarer sin maktposisjon med at bare de og ingen andre har lov til å ha atomvåpen. Utfordringen er at så lenge noen har atomvåpen, prøver andre å skaffe seg slike. Vi kommer ikke til noen løsning før samme regel gjelder for alle, et generelt internasjonalt forbud.
Under tilsynskonferansen i 2000 ble det vedtatt en 13. punkters prøvestansavtale som vil tre i kraft når 44 land har ratifisert avtalen. Denne er fremdeles ikke trådt i kraft, og inntil videre må stater holde seg til sine egne offisielle erklæringer om at de skal avholde seg fra prøvesprengninger.
En fullstendig prøvestansavtale var en av forutsetningene for at ikke-atomvåpenstatene opprinnelig gikk med i NPT i 1968. CTBT ble ferdigforhandlet og vedtatt av FN i 1996, men vil ikke tre i kraft før den er ratifisert av alle de 44 nøkkellandene som avtalen forutsetter. Det mangler fortsatt 9 land. USA og Kina har ikke ratifisert avtalen. India, Nord-Korea og Pakistan har ikke en gang undertegnet Prøvestansavtalen. Ingen land prøvesprenger i dag, men det skjer etter egenpålagte tidsbestemte begrensninger (moratorier). Så lenge de 44 landene ikke ratifiserer CTBT, er avtalen ugyldig. Det er riktignok mulig å ha og utvikle atomvåpen uten å prøvesprenge. Ikke minst gjelder dette enklere atomvåpen som potensielle nye atomvåpenstater kan tenkes å utvikle.
For de avanserte atomvåpenstatene er det kanskje mest aktuelt å teste tennmekanismer m.m. i laboratorielignende anlegg, eventuelt utføre ”subkritiske” tester (tester som inneholder så små mengder spaltbart materiale at det ikke kan komme i gang en kjedereaksjon/ eksplosjon). Slike tester omfattes ikke av CTBT, og er samtidig vanskelige å oppdage.
Det er imidlertid sannsynligvis nødvendig å prøvesprenge svært avanserte, nye våpen. Uansett regnes CTBT som en hjørnestein i nedrustningen, og har stor demonstrativ kraft. En viktig fordel ved CTBT er også at det er bygd opp et administrativt og teknisk apparat rundt avtalen med et regime for verifikasjon og kontroll.
English