Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Ingen vet hvor mange millioner landminer og bomber som ligger skjult i bakken, men udetonerte eksplosiver er et problem i alle verdensdeler.
Antall drepte av landminer. Les mer på Globalis.
Ingen vet hvor mange millioner landminer og bomber som ligger skjult i bakken, men udetonerte eksplosiver er et problem i alle verdensdeler og rammer sivilbefolkningen i fattige land hardest.
Landminer er eksplosiver som blir lagt i jorden under konflikter for å forhindre at fiendtlige styrker får adgang til et område. De detoneres blant annet ved trykk, vibrasjoner eller lyd.
Det var under andre verdenskrig at landminer først ble brukt i stor skala, ved at de ble lagt ned for hånd. På 1960-tallet ble det mulig å spre landminer over store områder gjennom å bruke fly eller raketter. Landminer er billige å produsere, og ble derfor populære å bruke i borgerkriger på 1980-tallet blant geriljagrupper i fattige land.
Landminer kan også brukes for å terrorisere sivilbefolkningen og hindre dem fra å nå frem til infrastruktur som vann og elektrisitet. Produksjonen av landminer har stadig blitt mer avansert, så minene blir mindre og vanskeligere å oppdage.
Etter at konflikter er over blir landminene liggende igjen og utgjør en fare for sivilbefolkningen, samtidig som de gjør store landområder utilgjengelig for bruk. Landminer kan gjøre det vanskelig for flyktninger å vende tilbake til områdene de tidligere bodde i.
Når en landmine detoneres kan det føre til store skader som resulterer i amputasjoner, blindhet og dødsfall. FN anslår at over 15-20 000 mennesker ble skadet av landminer hvert år. Det kreves store ressurser for å fjerne landminer i form av teknologi, opplæring og personell.
I 1997 fikk Jody Williams og Den internasjonale kampanjen mot landminer Nobels fredspris.
Her kan du se hvilke land som har ratifisert minekonvensjonen.
Konvensjonen om forbud mot landminer ble lagt frem i Oslo 18. september 1997. Minekonvensjonen forbyr medlemslandene enhver bruk, lagring, produksjon og distribusjon av miner til bruk mot mennesker. I tillegg pålegges medlemslandene å ødelegge eksisterende minelagre.
Flere av de største mineprodusentene og - forbrukerne i verden har ennå ikke skrevet under avtalen.
Konvensjonen ble åpnet for ratifisering i Ottawa, Canada, 3. desember 1997, og ble deretter overført til FNs hovedkontor i New York for ytterligere signaturer. Fortsatt er det 37 land som ikke har underskrevet avtalen. Blant disse er Kina, India, Pakistan, USA Israel, Saudi-Arabia og Finland. Land som Polen og Marshalløyene har underskrevet avtalen, men ennå ikke ratifisert den.
Norge ratifiserte Ottawa-konvensjonen 9. juli 1998. Til sammen 156 land har underskrevet og ratifisert konvensjonen.
Klasevåpen er ammunisjon som består av en beholder som inneholder mindre ammunisjonsenheter. Disse enhetene kan være granater og miner. En av de mest kjente formene for klasevåpen er klasebomber, som slippes ned fra fly over et landområde. Klasebomber består av er mindre bomber som spres over et område når den større bomben treffer bakken. De små bombene blir ofte liggende udetonerte og utgjør på samme måte som landminer en stor trussel mot sivilbefolkningen i fredstiden.
Bombene kan se ut som leketøy, og er derfor spesielt farlige for barn. Etter krigen i Libanon i 2006 gikk FN hardt ut mot bruken av klasebomber. Tidligere har det ikke eksistert noen internasjonale avtaler som regulerer bruken av klasevåpen, men etter initiativ fra Norge ble en internasjonal konferanse om klasevåpen ble holdt i Oslo i februar 2007.
Konferansen markerte starten på det som kalles Osloprosessen mot klasevåpen. Målsettingen med konferansen var å starte en prosess for et internasjonalt forbud mot klasevåpen. Som oppfølging ble det i mai 2008 holdt en konferanse i Dublin hvor 109 land ble enige om teksten til en avtale om å forby klasevåpen.
Selv om avtalen ikke er et totalforbud, forbyr den i praksis all klaseammunisjon som noen gang er blitt brukt i krigshandlinger.
Den slår fast at all produksjon skal stoppe, lagre av klasevåpen skal destrueres, og setter opp et rammeverk for opprydding og bistand til ofre for klasevåpen.
Avtalen gir ikke mulighet for en overgangsperiode med fortsatt bruk av klasevåpen, da forbudet trer i kraft umiddelbart. Land som er de største produsentene og brukerne av klasevåpen, som USA, Russland, Kina, Israel, Pakistan og India, har ikke vært med i forhandlingene
3. desember 2008 ble avtalen underskrevet av 94 land i Oslo.
Konvensjonen trådte i kraft 1. august 2010, seks måneder etter til sammen 30 land som har underskrevet konvensjonen, også ratifiserte – det vil si endelig godkjente - avtalen.
Se hvilke land som har underskrevet konvensjonen, og hvilke som har ratifisert den.
Oppdatert 05.08.2010.
English