Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Den overordnede målsettingen er å hindre at atomvåpen blir brukt. Den beste – og kanskje eneste – måten å hindre det på er å fjerne dem alle.
Av Sverre Lodgaard, tidligere NUPI-direktør
De kan ikke avoppfinnes, men i likhet med kjemiske og biologiske våpen kan de forbys. I vår tid er dette ett av to eksistensielle spørsmål: Det andre gjelder klima og miljø.
Visjonen
I en tale i Praha 5. april 2009 understreket Barack Obama sin ambisjon om fred og sikkerhet i en verden uten atomvåpen. I Kairo to måneder senere svarte han på kritikken som har vært rettet mot atommaktene. Ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT) deler verden i to: De fem som hadde testet atomvåpen pr. 1. januar 1967 og alle de andre, som ble invitert til å si fra seg retten til å skaffe slike våpen.
Skillet var ment å være midlertidig, for meningen var at atommaktene skulle fjerne sine arsenaler. Men det har de ikke gjort. Obama ga kritikerne medhold: ”Det er derfor jeg så sterkt har bekreftet USAs forpliktelse til å søke en verden hvor ingen har slike våpen” (min utheving). Veien fram er imidlertid lang og hindrene tallrike.
Framstøt mot en atomvåpenfri verden har vært gjort tidligere. Baruch–Lilienthal (1946), McCloy–Zorin (1961) og Reagan–Gorbatsjov (Reykjavik 1986) prøvde, men forgjeves. Reagan og Gorbatsjov var personlig sterkt overbevist om at atomvåpnene burde fjernes, og i åra som fulgte ble det inngått flere nedrustningsavtaler.
Men den store ambisjonen glapp. Clinton hadde gode muligheter etter den kalde krigens slutt, men han prioriterte ikke disse spørsmålene. Obama, derimot, har en rotfestet ambisjon – som ung student deltok han i atomdemonstrasjoner på 80-tallet – og han går systematisk til verks.
Begrunnelsen
Hva er begrunnelsen for framstøtet denne gangen? Kort sagt er det engstelsen for at terrorister kan skaffe seg slike våpen, og at våpnene spres til flere land. En atomvåpenfri verden er også en tryggere verden for atomkraft. Dette er ikke blant de viktigste begrunnelsene – hovedsaken er å hindre at våpnene blir brukt – men for atomkrafttilhengerne, og alle som mener at atomkraft er nødvendig for å begrense utslippene av klimagasser, er det viktig nok.
En verden uten atomvåpen ville blitt mer tillitvekkende om det også var en verden uten atomkraft, men på samme måte som NPT bygger på et kompromiss mellom ”nei” til atomvåpen og ”ja” til atomkraft vil, en slik verden antagelig tuftes på samme kompromiss.
Nedrustning til null
Nedrustning til null er ingen entydig oppskrift. Det kan bety null operative våpen, null våpen på lager, eller null ferdigmonterte våpen. Også i andre henseender kan en atomvåpenfri verden ta ulike former. Én av dem er en verden hvor våpnene er eliminert, men hvor statene opprettholder en mobiliseringsbase for hurtig gjeninnføring av dem.
Basen kan omfatte spaltbart materiale på lager, produksjonsutstyr ferdig til bruk, og teknikere og ingeniører som raskt kan bringe dem på bane igjen. Formålet er å avskrekke andre fra å bryte ut og konfrontere en utbryter hvis avskrekkingen svikter.
Dette er en dårlig idé, først og fremst fordi den holder liv i forestillingen om at atomkrig fortsatt er mulig. Mange stater vil tenke at forholdsregler må tas. Det kan føre til nye vertikale og horisontale kappløp – vertikale for å gjøre overgangen fra virtuelle til reelle våpen så kort som mulig, horisontale ved at flere stater blir involvert.
Også virtuelle arsenaler trenger fagfolk som kan øve ettersyn med dem, og fagfolkene er aldri nøytrale eksperter, men folk som har en egeninteresse i det de driver med, og kanskje foretrekker reelle framfor virtuelle våpen. En slik verden inneholder kimen til sin egen ødeleggelse og kan fort forbruke den tilliten som var nødvendig for å skape den.
Nedrustning ”under null”
Derfor er det bedre å tenke seg en verden ”under null”, der alt våpenmateriale er ødelagt, der det øves streng kontroll med spaltbart materiale for fredelige formål, og der fagfolkene er overført til andre sektorer.
Det norske statsministeroppropet om kjernefysisk nedrustning – Bondevik, Brundtland, Nordli, Stoltenberg (Thorvald) og Willoch – påpeker at dette vil være en mer stabil verden. Å gå under null er imidlertid et spørsmål om mer eller mindre, så det fins mange mulige varianter av denne versjonen.
En atomvåpenfri verden med skjold
En tredje versjon er den Reagan foreslo for Gorbatsjov i Reykjavik, nemlig en atomvåpenfri verden med et skjold i tilfelle noen prøver å gjeninnføre våpnene. Denne ideen er vesensforskjellig fra den rollen det amerikanske rakettskjoldet er blitt tillagt, og som ble best karakterisert av Richard Nixon: Hvis du har et skjold, er det lettere å bruke sverdet. Reagan så for seg en verden hvor stormaktene samarbeider om et vern mot utbrytere.
Er det mulig å utvikle et slikt skjold samtidig som man ruster ned mot en atomvåpenfri verden? Spørsmålet er kritisk, for i dag er rakettskjoldplanene et hinder for nedrustning. Både kinesere og russere ser det amerikanske programmet som en trussel mot sin gjengjeldelsesevne. Russernes nedrustningsvilje begrenses av programmet, og kineserne bygger ut sine styrker som mottrekk.
Gjensidig ødeleggelsesevne er riktignok ingen ønskelig situasjon. Begrepet er kontra intuitivt, for det sier at du er tryggest når du er naken. Forkortelsen MAD (Mutually Assured Destruction) er for så vidt treffende. Men når rakettforsvarsplanene står i veien for nedrustning, er det ikke da bedre å kvitte seg med denne ideen først som sist?
Steg for steg
Tilbake til nåtiden: Hvilke avtaler legges det opp til i tida framover? Hva kan vi forvente?
For Obama er enighet med Russland avgjørende. Uten en ny avtale med russerne ville nedrustningsinitiativet sloknet før det hadde begynt. Nå er avtalen ferdigforhandlet, med noen reduksjoner. Den er ikke skjellsettende, men var et nødvendig første steg.
I neste omgang skal det forhandles om dype kutt i arsenalene, og det blir ikke like enkelt. Da må alle atomvåpnene tas med i regnestykket, både reservearsenalene, som er store på begge sider, og de taktiske som russerne har mange av.
Et resolusjonsforslag i den amerikanske Kongressen tar til orde for høyst 1000 strategiske våpen og høyst 3000 våpen alt i alt for hver av partene. Det betyr en nedskjæring fra tilsammen 23 000 våpen i dag til i alt 6000.
Samtidig gjøres det nye forsøk på å få på plass noen rustningskontrolltiltak av gammel årgang, i første rekke prøvestansavtalen og en avtale mot produksjon av spaltbart materiale for våpenformål. Prøvestansavtalen ble ferdigforhandlet i 1996, men flere land har ikke ratifisert den, blant dem USA. Forhandlinger om stans i produksjonen av våpenmateriale har ennå ikke begynt.
Kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen
Geneve-protokollen av 1925 forbyr bruk av kjemiske og biologiske våpen fordi de er inhumane. Senere ble det forbudt å ha slike våpen også: Avtalene om biologiske våpen (1972) og kjemiske våpen (1992) forbyr dem. I 1996 kom den internasjonale domstolen i Haag til tilnærmet samme konklusjon for bruk av atomvåpen.
Atomvåpnenes virkninger gjør det særdeles vanskelig å bruke dem i overensstemmelse med internasjonal humanitær rett. En protokoll som forbyr bruk av atomvåpen ville etterlate samme budskap: Atomvåpnenes virkninger er så omfattende og grusomme at ingen sivilisert stat bør bruke dem. Bruk av slike våpen burde tvert imot stemples som en forbrytelse mot menneskeheten.
Geneve-protokollen er i praksis en avtale om ikke-første-bruk. En avtale som forbyr bruk av atomvåpen ville også være en ikke-første-bruk-protokoll, dvs den ville tillate kjernefysisk gjengjeldelse. En paragraf som omtaler bruk av atomvåpen som en forbrytelse mot menneskeheten, kunne skrives inn. Alternativt kunne Sikkerhetsrådet inviteres til å avgi en slik erklæring.
Fra tid til annen blir det sagt at atomvåpnene ikke kan avoppfinnes og derfor ikke elimineres. Dette er tøv. Kjemiske våpen kan heller ikke avoppfinnes, men de er likevel forbudt. I den pharmasøytiske verden forbyr man stadig medikamenter som viser seg å ha uheldige virkninger, uten at de kan avoppfinnes, osv. Dette er et argument vi burde spares for.
Politiske forutsetninger
Store steg mot en atomvåpenfri verden forutsetter at stormaktene greier å samarbeide om sikkerhetsspørsmål. De må søke sikkerhet i fellesskap, ikke på bekostning av hverandre, og de må sikre bedre etterlevelse av inngåtte avtaler gjennom FNs sikkerhetsråd.
Globaliseringen oppmuntrer til en slik utvikling. Landene blir stadig mer avhengig av hverandre og av omforente internasjonale kjøreregler. Finanskrisa og klimaspørsmålene virker i samme retning: Så mye oppmerksomhet og energi som disse spørsmålene krever, er politisk konflikt og militær konfrontasjon noe av det siste regjeringene trenger. Dette er derfor en mulighetenes tid for internasjonalt samarbeid om fred og sikkerhet.
Faren for at atomvåpen skal bli brukt er antagelig størst i Sør-Asia og Midtøsten. Her er det behov både for regionale tiltak og globale initativer som kan dempe konfliktnivået. I Midtøsten er arbeidet for en atomvåpenfri sone viktigere enn noen gang, gitt de israelske atomvåpnene og uroen omkring det iranske atomprogrammet. George Bush den eldre foreslo stans i produksjonen av spaltbart materiale i Israel. Det forslaget bør tas fram igjen som ledd i arbeidet for en regional soneordning.
For at politiske ledere skal komme i inngrep med komplekse realiteter må problemene belyses og forenkles slik at veien fram blir tenkbar. I så måte har drøftingene om en atomvåpenfri verden nådd lengre nå enn noen gang før, og det som er tenkbart blir også mer sannsynlig. Men diskusjonene er mer eller mindre begrenset til de vestlige landene.
I mange andre regioner sitter folk på gjerdet og venter og ser hva det blir til. Det gjelder blant annet de nye stormaktene i Asia, som vokser raskt både i økonomisk styrke og politisk selvtillit. Fortsettelsen er avhengig av at disse maktene, særlig Kina, blir engasjert i drøftingene, og jo fortere, dess bedre.
.
English