Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Hvorfor velger noen grupper å bruke terrorisme som virkemiddel?
I følge tidligere generalsekretær Kofi Annan er svaret på dette vanskelige spørsmålet rett og slett at grupper som tyr til terrorisme mener det er den mest effektive kampmetoden de har tilgang til, samtidig som de oppfatter at gruppen de kjemper for er enige i voldsbruken. Som forlengelse av denne tanken blir den viktigste jobben for verdenssamfunnet, i følge Annan, å vise terroristene at de tar feil.
Det finnes ingen klare årsaker til terrorisme, men ulike faktorer kan trekkes frem:
Eksempler:
I dag: I Nepal kjemper maoistgeriljaen en diktatorisk konge. Geriljaen samarbeider også med de 7 opposisjonspartiene som ikke får bedrive normal demokratisk virksomhet.
Historisk: I Liberia har ulike grupper i årevis kjempet mot flere diktatorer. Den siste var Charles Taylor som nå stilles til retten av FNs krigsforbryterdomstol i Sierra Leone.
Eksempler:
I dag: Israel okkuperer landområder som FN har tilegnet palestinerne i gjentatte resolusjoner.
Historisk: Heimevernets aksjoner under frigjøringskampen i Norge under krigen 1940-45. Koloniherrene England, Frankrike og Portugal ble nedkjempet i Afrika og India av nasjonale frigjøringsbevegelser.
Eksempler:
I dag: I Tyrkia blir kurdere som demonstrerer for sine rettigheter skutt, fengslet og kalt terrorister når de kjemper for sine grunnleggende menneskerettigheter.
Historisk: ANC og Nelson Mandelas kamp mot apartheidregimet i Sør-Afrika.
Eksempel:
Al Qaida, som har som mål å gjenreise muslimers ære over hele verden
I argumentasjonen og/eller propagandaen fra terrorgrupper hevdes det ofte at motstanderne ikke ga dem noe annet valg enn å slå til mot de mest sårbare.
Terrorister ønsker noe mer enn den rene terrorhandlingen, blant annet oppmerksomhet fra media. Ofte vil de formidle sin politiske eller religiøse agenda til massemediene. Målet er også ofte å skape frykt. Mange grupper bruker også terrorisme som et pressmiddel. Ved å fremprovosere en krisesituasjon kan terrorister skape behov for en mothandling fra de ansvarlige myndigheter. Hensikten kan også være materiell og menneskelig ødeleggelse, for å sette en motpart ut av spill.
Terror rammer blindt, - det vil si at det rammer uskyldige mennesker. Terrorgrupper vet de får mye oppmerksomhet og plass i media, og hevder ”hensikten helliger midlet” ved at de ofrer noen få for over tid å redde mange. Men, her kan det også stilles mange spørsmål. Hvem er såkalt ”uskyldig”? Bærer alle skyldige uniform og alle uskyldige ikke? Hva med undertrykkeren? Hva med propagandaapparatet som undertrykker og med politikerne som fastsetter de undertrykkende lover, - hva med flertallet som overkjører de få?
Det stilles også spørsmålstegn ved at de samme virkemidlene ofte brukes både av terrorister og av statsmakten. I Midtøsten spør man seg for eksempel om hva som er forskjellen på de rakettene terroristene benytter mot ulovlige bosettere og de rakettene myndighetene bruker.
Myndigheters raketter har en tendens til å ramme minst like mange sivile og uskyldige som terroristenes raketter.
Spørsmålet om statsterrorisme skal inn i terrorismebegrepet er av de vanskeligste spørsmålene for FN. Kofi Annan og andre hevder at staters overgrep mot egen befolkning, eller mot en annen stat, skal rammes av andre eksisterende internasjonale lover og avtaler, og derfor bør holdes utenfor kampen mot terrorisme.
Et annet viktig poeng er at de ”ansiktsløse” overgriperne som bedriver terror kan være vanskeligere for verdenssamfunnet å forholde seg til enn det en stat som begår overgrep. Det er bred enighet om at man må lage effektive sanksjoner og særlige tiltak mot disse som ikke må stå til rette for sine handlinger i internasjonale organer som FN. Et godt eksempel her er al-Qaida, som ikke har noe bestemt hjemland, og som man derfor ikke kan verken gi sanksjoner til eller møte på den andre siden av et forhandlingsbord.
English