Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
FNs organisasjon for mat og landbruk (FAO) definerer matvaresikkerhet som vedvarende fysisk og økonomisk tilgang til tilstrekkelig, trygg og næringsrik mat for å møte ernæringsbehovet og matvarepreferanser for et aktivt og sunt liv.
I følge organisasjonen har det totale antallet mennesker som sulter passert 900 millioner. I tillegg regner organisasjonen med at ytterligere 220 millioner mennesker lever på grensen til sult. Det er dobbelt så mange som for to år siden.
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at 178 millioner barn er underernærte verden over, og at det til enhver tid er 20 millioner barn som lider av alvorlig underernæring. Videre er matmangel og feilernæring årsak til over halvparten av alle barnedødsfall i verden.
Syttifem prosent av verdens fattige bor på landsbygda og er avhengig av landbruk som sitt levebrød. Forskning på klima viser at endringer i nedbør og temperatur fører til at flere mennesker vil oppleve redusert matvaresikkerhet og sult de neste 50 år enn tidligere antatt. FAO påpeker at mer hyppige endringer og intense værforhold vil ha en direkte effekt på mengde mat, tilgang på mat og nytten av mat. Dette har mange ringvirkninger. For eksempel vil barn som går på skolen på tom mage ha betydelig redusert læreevne og vanskelig for å konsentrere seg. Tider med redusert tilgang på mat fører også til nedgang i barns fremmøte på skolene fordi foreldrene ikke har råd til å sende barna på skolen. De må i stedet bidra til husholdsøkonomien gjennom arbeid og andre aktiviteter.
Retten til mat ble nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter allerede i 1948, og er senere nærmere formulert i flere internasjonale konvensjoner. Retten til mat er beskrevet i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, men rettighetene må konkretiseres og utvikles videre og forpliktende avtaler må inngås. Opp gjennom årene har det vært mye diskusjon om retten til mat er en "ordentlig menneskerett". USA har, for eksempel, ikke tiltrådt FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men, retten til mat får stadig større gjennomslag som en grunnleggende menneskerettighet.
Verdens Matvaredag markerer etableringen av FAO og feires 16. oktober hvert år. Målet med dagen er å øke den allmenne forståelse for verdens matproblemer og styrke solidariteten i kampen mot sult, underernæring og fattigdom. Dagen setter søkelyset på at tilgangen til mat er en universell rettighet og en nødvendighet for menneskers overlevelse, utvikling og velvære.
I 2004 ble medlemslandene i FAO enige om retningslinjer ("Right to food-guidelines") for hvordan retten til mat skal tolkes og virkeliggjøres. Retningslinjene gir praktiske råd og konkrete tiltak som må til for å implementere retten til mat i nasjonal sammenheng, men det betyr ikke at statene skal ha et generelt ”forsørgeransvar” med plikt til å dele ut mat til befolkningen. Det er i større grad snakk om å legge til rette, slik at enkeltmennesker og deres hushold har mulighet til å sikre seg tilgang til mat. Det enkelte land skal sikre at mat er tilgjengelig for befolkningen, både fysisk og økonomisk. Maten skal også være i tråd med befolkningens kultur og tradisjoner. Det er først i krisesituasjoner, for eksempel ved ekstrem tørke og andre naturkatastrofer, at forpliktelsen til direkte forsørging inntrer.
En kombinasjon av stagnerte avlinger, økt etterspørsel i takt med velstandsutviklingen i blant annet Kina og bruk av matvareråstoff til biodrivstoff har ført til en knapphet på mat. Viktige matproduserende land innførte eksportrestriksjoner, og som ventet ble de fattigste rammet hardest. Da matvareprisene – spesielt på basismatvarer som hvete, ris, og mais - mer enn fordoblet seg i enkelte utviklingsland, ble flere med lav kjøpekraft skjøvet ut i sult.
Dette er en sammensatt krise. Dels handler det om at matvareproduksjonen i mange utviklingsland er utkonkurrert av produksjonsstøtte og eksportsubsidier i den rike delen av verden, dels handler det om manglende investeringer i landbruk i utviklingsland. Men viktigst av alt er selve fattigdomsproblemet. Når forbrukerne i fattige land ikke har tilstrekkelig kjøpekraft, kan de heller ikke kjøpe nok mat. Det produseres fortsatt mat nok i verden til å forsyne hele menneskeheten. Derfor er sultproblematikken i første rekke et fordelingsproblem. Det viktigste enkelttiltaket mot sult er å løfte fattige ut av fattigdom.
Den globale matkrisen har ført til voldsomme opptøyer flere steder i verden. FN-organet Verdens matvareprogram (WFP) sammenligner den voksende matvarekrisen med en «stille tsunami». FAO regner mer at de økte prisene har presset nye 41 millioner mennesker i Asia, og 24 millioner sør for Sahara under sultegrensen.
De viktigste FN organisasjonene som jobber med matvaresikkerhet er FAO, WFP og IFAD. Alle tre organisasjoner har hovedkvarter i Roma.
FAO er FNs organisasjon for matsikkerhet og ernæring. Organisasjonens mandat er å samle og dele kunnskap om hvordan jordbruk, skogbruk og fiske kan forbedres og moderniseres, samt sikre riktig ernæring for alle. FAO ble grunnlagt i 1945. Siden grunnleggelsen har organisasjonen særlig fokusert på utvikling av landsbygden som er hjemsted for 70 prosent av verdens fattige og sultne mennesker. FAOs aktiviteter er delt inn i fire strategier:
FAOs motto er ”fiat panis” som er latin og betyr «la det bli brød».
WFP bekjemper sult gjennom matvarebistand, både gjennom nødhjelpsarbeid og langsiktig utviklingshjelp. Organisasjonens visjon er en verden hvor alle til enhver tid har tilgang til nødvendig næring. WFP ble etablert i 1963 og har som sine målsettinger å:
I 2007 delte WFP ut 3,3 millioner tonn mat til 86,1 millioner mennesker i 80 land rundt om i verden.
IFAD ble etablert i 1977 som en respons til matkrisene på tidlig 70-tallet som først og fremst rammet Sahel-landene i Afrika NEVN. IFAD er en internasjonal finansinstitusjon der visjonen er å finansiere landbruksprosjekter som øker matproduksjonen i utviklingsland. Gjennom gunstige lån og tilskuddsordninger gir IFAD assistanse til lokale myndigheter i utviklingen av finansieringsprogrammer og prosjekter som gjør at fattige mennesker selv kan komme ut av fattigdommen.
Målsettingene er å øke tilgangen til:
Siden oppstarten har IFAD investert mer enn 60 milliarder kroner i 770 prosjekter og programmer som har gitt hjelp til 300 millioner fattige mennesker.
English