Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Ved inngangen til 2010 levde 43,2 millioner mennesker på flukt i ulike deler av verden. Av disse var antallet internt fordrevne 27,1 millioner, mens antall flyktninger som har krysset en grense var 16,1 millioner.
Ifølge FNs flyktningkonvensjon fra 1951 defineres en flyktning som en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse.
FN opprettet i 1954 et kommissariat som har som oppgave å lede og koordinere det internasjonale arbeidet for å løse problemer og beskytte menneskene på flukt.
Les mer om UNHCR, FNs høykommissariat for flyktninger.
Tallet på flyktninger som faller under UNHCRs ansvar tilsvarer ikke antallet mennesker på flukt.
Selv om ikke alle mennesker som flykter kommer inn under UNHCRs ansvarsområde prøver FN å hjelpe alle som trenger det, samtidig som de legger press på statene for å få dem til å utvide definisjonen på hvem som har krav på beskyttelse.
Etniske usbekere fra Kirgisistan rømmer fra etnisk vold i byen Osh sommeren 2010. Usbekistan stengte på et tidspunkt grensen til Kirgisistan etter stort påtrykk fra flyktninger. Personene på bildet venter på at grensen eventuelt skal åpnes igjen. UN Photo/AFP.
I Flyktningkonvensjonen fra 1951 ble det definert hvem som kan sies å utgjøre flyktninger. Videre slås det fast hvilke rettigheter en person med flyktningstatus har. Blant disse rettene er religionsfrihet, rett til å bevege seg fritt, rett til utdanning og rett til jobb.
Konvensjonen slår også fast de forpliktelsene mennesker med flyktningstatus har, slik som plikten til å rette seg etter de lover og regler som finnes i vertslandet.
I 1967 kom protokollen til Flyktningkonvensjonen fra 1951. Dette dokumentet fjerner de tidsbegrensninger og geografiske grenser som står i den originale konvensjonen.
Tanken med Flyktningkonvensjonen var i utgangspunktet å beskytte europeere som hadde vært involvert i hendelser under annen verdenskrig (før 1. januar 1951). Etter konvensjonen fra 1951 kunne bare personer som falt innenfor dette kravet innvilges flyktningstatus.
Med protokollen fra 1967 gikk således Flyktningkonvensjonen fra å være begrenset til å bli et universelt dokument som kan brukes overfor flyktninger over hele verden.
Flyktninger fra Sierra Leone venter på transport tilbake til landsbyene sine i hjemlandet etter nesten et tiår i flykningleir i Liberia. Bildet er tatt i 2006. UN Photo/Eric Kanalstein
Kun sivile kan få status som flyktning. Mennesker som deltar i militære aktiviteter kan ikke bli innvilget flyktningstatus, men det kan gis til tidligere soldater. Mennesker som er dømt for krigsforbrytelser kvalifiserer heller ikke for flyktningstatus.
Videre er det et sentralt element at mennesker må krysse en internasjonalt anerkjent grense for å utløse retten til beskyttelse som flyktning.
Dette gjør at mennesker som er på flukt i sitt eget land ikke dekkes av konvensjonen, men forblir gjenstand for de lovene og reglene som finnes i landet hvor de befinner seg. Disse kalles internt fordrevne, eller internaly displaced person (IDPs), og utgjør stadig flere og flere av menneskene på flukt i verden.
I 2010 var antallet internt fordrevne 27,1 millioner, mens antall flyktninger som har krysset en grense var 16,1 millioner. Flyktninger som omfattes av konvensjonen og internt fordrevne er gjerne mennesker som har flyktet for akkurat de samme årsakene. Forskjellen ligger i at de har flyktet til et annet land.
Internt fordrevne på Øst-Timor setter opp telt fra UNHCR. Bildet er fra 2007. UN Photo/Martine Perret
Les mer om
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter
FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
En stat har til oppgave å gi innbyggerne i landet ulike rettigheter; politiske, sivile, økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter.
En stat skal videre gi innbyggerne beskyttelse i form av lover og regler, samt ha et fungerende politi- og rettsvesen.
Staters mulighet til å tilby borgerne disse rettighetene kan svikte som følge av krig eller uro. Det kan også skje at enkelte land svikter i å sikre rettighetene til enkeltgrupper i landet.
I Flyktningkonvensjonen står det ingenting om flykninger som er på flukt fra konflikt i eget land, men i de siste årene har de største flyktningstrømmene kommet fra borgerkriger, og etnisk eller religiøs vold.
UNHCR mener mennesker som flykter fra slike tilstander også skal bli behandlet som flyktninger så lenge deres stat er uvillig eller ute av stand til å beskytte dem.
Av det totale antallet mennesker på flukt, i eller utenfor sitt land, og uansett grunn, regner FN med at halvparten er fordrevet på grunn av konflikt og halvparten på grunn av naturkatastrofer. I tillegg kommer de statsløse.
Internt fordrevne personer er leiren Zam Zam i Darfur i Sudan sommeren 2004. UN Photo/Eskinder Debebe
Ifølge Flyktningkonvensjonen har flyktninger krav på internasjonal beskyttelse. Det er først og fremst vertslandene for flyktninger som skal beskytte disse.
147 land har ratifisert konvensjonen fra 1951 og/eller protokollen fra 1961, og er dermed forpliktet til å etterleve innholdet i disse. UNHCR har en kontrollfunksjon som kan gå inn og sikre at flyktninger sikres asyl, samt at de ikke tvinges tilbake til et farlig hjemland.
Den beste, og den ønskelige løsningen på flyktningsituasjonen, er at mennesker kan returnere trygt til hjemlandet sitt. Dette er FNs foretrukne løsning, og det skjer ofte. Men, retur må bare forekomme når forholdene i hjemlandet gjør det mulig.
Samtidig som stadig flere mennesker drives på flukt, er det også en rekke positive utviklingstrekk i det globale flyktningbildet. De senere årene har millioner flyktninger og internt fordrevne vendt hjem etter at borgerkriger og konflikter er avsluttet eller blitt mindre brutale.
I løpet av 2009 vendte 251.500 mennesker frivillig vendte tilbake til hjemlandet fra eksil. Dette er det laveste tallet siden 1990, ifølge UNCHR. I 2007 valgte drøyt 730.000 flyktninger å reise hjem. Den gangen var over halvparten, rundt 374.000 afghanske flyktninger som forlot Pakistan og Iran. På andreplass fulgte drøyt 130.000 flyktninger som vendte hjem til Sudan.
For 2009 er antallet flyktninger fra Afghanistan og Sudan som reiste tilbake til de to landene på henholdsvis 57.320 og 33.110.
Samtidig som antallet flyktninger som kunne returnere var rekordlavt i 2009, var antallet internt fordrevne som kunne returnere til sine hjemsteder rekordhøyt.
I 2009 kunne hele 2,2 millioner internt fordrevne reise hjem igjen.
Selv om flyktninger og internt fordrevne i ulike tilfeller kan vende tilbake til sine hjemsteder, betyr ikke alltid det at konfliktene i hjemlandet er avsluttet. For samtidig som noen opplever at de kan vende tilbake til visse områder i et land, kan landsmenn oppleve å måtte flykte fra hjemsteder andre steder i landet.
Etter åtte år returnerer flyktninger hjem til Kosovo. Bildet er tatt i mars 2007. UN Photo/Robert Sullivan
Dette skjedde blant annet i DR Kongo i 2007. Da vendte mer enn en million internt fordrevne og 60.000 flyktninger i eksil hjem i løpet av året. Samtidig ble en halv million mennesker drevet på flukt i landet. Den ustabile situasjonen viste at FNs fredsbevarende styrke i landet, MONUC, ikke hadde lyktes i å beskytte befolkningen mot overgrep.
Det er ikke slik at mennesker som får flyktningstatus for alltid har rettigheter som flyktning. Rettighetene tar slutt for eksempel dersom man slår seg ned i et annet land, eller dersom grunnen til at man fikk asyl i utgangspunktet forsvinner, for eksempel gjennom at det blir trygt å reise hjem.
En myte er at alle flyktninger strømmer fra verdens konfliktområder til Vesten og til Europa. Dette er ikke riktig, og det er langt fra slik at det er de mest ressurssterke landene som tar imot flest flyktninger.
De aller fleste flyktningene som krysser en internasjonal anerkjent grense flykter til et naboland. Det er bare et fåtall som ender opp i den vestlige verden.
I 2009 var utviklingsland vertsnasjon for 80 prosent av verdens flyktninger. Pakistan, Iran og Syria er de landene i verden som har flest flyktninger som oppholder seg innenfor landenes grenser.
I dette bildet fra 2003 ser vi en nyankommen gruppe flyktninger fra Afghanistan til en flyktningleir i Chaman i Pakistan. UN Photo/Luke Powell
FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR, sitt mandat er å lede og koordinere internasjonalt arbeid for å løse flyktningeproblemer og beskytte flyktninger verden over.
I tillegg til å jobbe med mennesker på flukt, hjelper UNHCR flyktningene med å vende tilbake når dette er mulig. Rundt 5.000 mennesker jobber for UNHCR i 120 land. Rundt 80 prosent av de ansatte jobber ute i felten. Flesteparten jobber i Asia eller Afrika, hvor både antallet flyktninger og internt fordrevne fra et land til et annet er størst.
Mer informasjon finner du hos UNHCRs nordiske kontor eller hos Flyktninghjelpen.
Les mer om tallene for 2009:
UNHCRs rapport Globale trender 2009.
Flyktninghjelpens Flyktningregnskapet 2010.
English