Mennesker på flukt i eget land beskyttes ikke av flyktningkonvensjonen og har ikke rett på internasjonal hjelp.
Ved inngangen til 2010 var hele 27,1 million mennesker på flukt i eget land. I 2008, så vel som 2007 var antallet 26 millioner.
Tallet på internt fordrevne har økt jevnt fra 17 millioner i 1997 fram til 2010. Samtidig har andelen flyktninger holdt seg jevnt på et sted mellom 13-16 millioner mennesker i samme tidsperiode, viser en oversikt fra Internal Displacement Monitoring Centre.
Over halvparten av menneskene som er på flukt i verden i dag, er altså internt fordrevne. De har ikke krav på status som flyktninger, og forblir gjenstand for de lovene og reglene som finnes i sitt eget land.
FNs flyktningkonvensjon fra 1951 definerer en flyktning som «en person som har flyktet fra sitt land og har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til, eller, på grunn av slik frykt, ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse».
FN jobber for å hjelpe alle i nød, men disse har altså ikke krav på beskyttelse. Ifølge FNs generalsekretær Ban Ki-Moon er internt fordrevne den største humanitære utfordringen verden står overfor.
En internt fordrevet er en som har blitt tvunget til å forlate sitt hjem eller bosted med en velbegrunnet frykt for forfølgelse enten på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning og sosial tilhørighet, eller på grunn av vold, menneskerettighetsbrudd eller naturkatastrofer, uten at personen har krysset en internasjonalt anerkjent statsgrense.
Internt fordrevne forkortes med det engelske IDPs (internally displaced person).
Definisjon:
Ifølge de veiledende prinsippene for internt fordrevne, som fastsetter deres rettigheter og garantier som er relevant for deres beskyttelse, defineres internt fordrevne som «personer/grupper av mennesker som er tvunget/nødt til å flykte eller å forlate sine hjem/hjemsted, særlig som et resultat av - eller i et forsøk på å unngå effektene av - væpnede konflikter/situasjoner eller generell vold, brudd på menneskerettighetene eller natur- eller menneskeskapte katastrofer, og som ikke har krysset noen internasjonalt anerkjent landegrense»
De fleste internt fordrevne er på flukt som følge av konflikter og uro i landet. En stat har som oppgave å beskytte innbyggerne gjennom velfungerende lover og regler, samt politi- og rettsvesen.
Konflikt, politisk uro og overgrep på sivilbefolkningen skjer stort sett i lite fungerende stater. Ofte er det staten selv som står for overgrepene på sivilbefolkningen. Nettopp derfor er det ekstra viktig at denne sårbare gruppen får rett på internasjonal hjelp.
Tall fra 2007 viser at innbyggere i 28 land ble drevet på flukt i hjemlandet. I 21 av disse landene var myndighetene direkte eller indirekte ansvarlig for at menneskene ble tvunget på flukt. I 2009 måtte 6,8 millioner forlate hjemmene sine i 23 land som følge av konflikt og vold.
DR Kongo var et tydelig eksempel på en lignende trend i 2007. Det året fikk mer enn én million internt fordrevne og 60.000 flyktninger returnere hjem. Men samtidig ble andre innbyggere, 500.000 tilsammen, drevet på flukt i samme land.
Selv om Flyktningkonvensjonen ikke gjelder for de internt fordrevne, forsøker UNHCR å hjelpe dem som trenger det. Men på grunn av den juridiske situasjonen sliter organisasjonen med å få nok ressurser til å hjelpe alle som har behov.
Likevel regner UNHCR med at de hjelper rundt halvparten av verdens internt fordrevne. På slutten av 2009 nådde UNHCR ut til 15,6 av de 27,1 millioner internt fordrevne med beskyttelse og assistanse.
I stadig flere land lever deler av befolkningen som internt fordrevne. Mens tallet på land var 52 i 2007, er antallet til 2010 steget til 54 land. De siste årene har Sudan, Colombia og Irak toppet listen over land med flest internt fordrevne.
Halvparten av de 27,1 millionene menneskene som er internt fordrevne lever i disse tre landene, samt DR Kongo og Somalia.
Den beste løsningen er at internt fordrevne kan vende hjem. Men der det ikke er mulig, blir mange boende i leire, eller hos slekt og venner andre steder i landet i lang tid.
Det er mange grunner til at det kan være vanskelig å vende tilbake selv etter at en borgerkrig er over. Etniske konflikter kan gjøre det vanskelig, for eksempel i forhold til lokale vinnere og tapere. Andre opplever at noen rett og slett har tatt over huset og jorda deres mens de var på flukt.
Tall fra UNHCR fra 2009 viser at et høyere antall mennesker, tilsammen 2,2 millioner, kunne returnere til sine hjemsteder det året.
I Sør-Sudan har avslutningen av den langvarige borgerkrigen i 2005 resultert i en omfattende tilbakevending i årene etter.
Også i nabolandet Uganda skapte forhandlingene mellom myndighetene og opprørerne i Lord’s Resistance Army (LRA) håp om tryggere tider, og flere hundre tusen internt fordrevne vendte tilbake til sine hjem i 2007.
I juni 2009 slo FNs fredbevarende styrke i Sudan (UNMIS) at 2,5 millioner av Sør-Sudans fordrevne og flyktninger var returnert hjem. Men det har vist seg å være vanskelig å få på plass gode og varige løsninger.
I 2009 økte konfliktene i området, og 390.000 mennesker ble fordrevet. En årsak til dette er at nettopp LRA har etablert seg i området.
Ved inngangen til 2010 er 4,9 millioner av Sudans befolkning på 42,3 millioner internt fordrevne.