Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Folkeretten har ikke noe sentralt lovgivnings-, doms- og tvangsapparat slik vi kjenner det fra nasjonal rett.
For å utvikle og utbygge folkeretten videre er det derfor helt nødvendig å opprette internasjonale organisasjoner, og utstyre dem med en viss myndighet. Den viktigste av disse internasjonale organisasjonene er utvilsomt FN, som bidrar med virksomhet som minner om det vi fra nasjonale rettssystemer kjenner som lovgivende, håndhevende og dømmende virksomhet.
FN ble oppretten gjennom FN-pakten som ble vedtatt 26. juni 1945. FNs formål og prinsipper er nedfelt i FN-paktens fortale, samt artiklene 1 og 2, og gir uttrykk for hvilke oppgaver man ved etableringen tenkte seg at organisasjonen skulle ha.
Det overordnede formålet kommer til uttrykk både i fortalen og i artikkel 1 (1), nemlig ønsket om å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Ønsket om fred går som en rød tråd gjennom hele pakten, og viser seg blant annet i artikkel 2 (4) om forbudet mot trusler eller bruk av makt og kap. VI om fredelig løsning av tvister. Et annet grunnleggende formål, som er nedfelt i artikkel 1 (3), er å sikre menneskerettighetene. Dette formålet ga seg først utslag i Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948, og senere i mange forskjellige menneskerettighetskonvensjoner. De to konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og sivile og politiske rettigheter har hatt stor betydning for gjennomføringen av arbeidet med å sikre menneskerettighetene.
FN-pakten uttaler også mer detaljerte formål og prinsipper, som statenes suverene likhet og statenes lojalitetsplikt overfor FN. Artikkel 2 (6) slår fast at FN skal sikre at også ikke-medlemmer handler i samsvar med organisasjonens prinsipper i den grad det er nødvendig for å bevare internasjonal fred og sikkerhet, så pakten kan også få betydning for stater som ikke er medlemmer av FN. En viktig begrensning her, som også gjelder overfor medlemsstater, er forbudet etter artikkel 2 (7) mot å intervenere i saker som hovedsakelig gjelder statens interne forhold.
Disse teoretiske formålene og prinsippene har gitt seg praktiske utslag i flere forskjellige former.
Selv om FN ikke er gitt noen generell myndighet til å gi lover, bidrar Generalforsamlingen på forskjellige måter til å skape regler. Generalforsamlingen er FNs plenumsorgan, og her har statene en stemme hver. Forsamlingen kan i sine resolusjoner ikke treffe bindende vedtak, men bare anbefalinger. Likevel kan resolusjonene få stor betydning både rettslig ved at Den internasjonale domstol tillegger dem vekt, og rettspolitisk ved at de gir støtet til senere konvensjoner. En annen måte Generalforsamlingen skaper regler på er gjennom å vedta konvensjoner, men her ligger det en vesentlig begrensning i at konvensjonene ikke blir bindende for statene uten at de selv undertegner dem.
Les mer om Generalforsamlingen, Sikkerhetsrådet og FNs oppbygning her.
Også Sikkerhetsrådet bidrar til å skape regler. I motsetning til Generalforsamlingen kan Sikkerhetsrådet treffe bindende vedtak. Et eksempel på bruk av denne myndigheten kom i 2001, da rådet forpliktet medlemmene til å vedta lovgivning mot finansiering av terrorisme. Til gjengjeld kan ikke Sikkerhetsrådet som Generalforsamlingen behandle alle saker innenfor Paktens virkeområde, men har sin saklige kompetanse begrenset til å gjelde fred og sikkerhet.
Sikkerhetsrådets viktigste funksjon er nok likevel gjennomføring av tvangstiltak. Paktens kapittel VII gir hjemmel til forskjellige former for tvangstiltak, blant annet kan rådet i medhold av artikkel 41 fastsette tiltak som ikke innebærer bruk av væpnet makt. Dette kan være tiltak av typen diplomatisk eller økonomisk boikott, som for eksempel ble brukt mot Sør-Afrika på 70-tallet, og senere mot Irak og Serbia. De mest inngripende tiltakene er derimot bruk av militær makt, som har sin hjemmel i artikkel 42. Slik maktbruk må ikke forveksles med fredsbevarende styrker som krever samtykke fra mottakerstaten og som kan settes inn av både Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen. Vedtak i medhold av artikkel 42 er tvert imot tvangstiltak, og ble for eksempel brukt mot Irak etter invasjonen av Kuwait.
Når det gjelder den dømmende virksomhet FN utfører, spiller Den internasjonale domstol den sentrale rolle. Domstolen er et av FNs hovedorganer, men for at den skal kunne dømme, må begge statene i konflikten ha godkjent domstolens kompetanse. Slik godkjenning kan skje på tre måter: Enten henviser statene en konkret konflikt til domstolen, eller de kan godkjenne kompetansen i visse typer saker på forhånd gjennom en konvensjon, eller de kan avgi erklæring om at de godtar domstolens kompetanse som obligatorisk i forhold til andre stater som har avgitt tilsvarende erklæring. 65 stater — altså ca. en tredjedel av medlemmene — har pr. 31. juli 2007 avgitt slik erklæring, deriblant Norge.
I tillegg til at Den internasjonale domstol er etablert i medhold av FN-pakten, oppretter flere av FNs konvensjoner egne overvåknings- eller tvisteløsningsorganer. Praktisk viktig er FNs menneskerettighetskomité, som har til oppgave å påse at statene etterlever sine forpliktelser etter konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Dette skjer blant annet ved at komiteen behandler klager fra individene mot de respektive statene. Selv om avgjørelsene bare er ”synspunkter”, og dermed ikke rettslig bindende, utøver komiteen i disse sakene en slags dømmende virksomhet. I tillegg mottar komiteen statsrapporter, og legger gjennom sine behandlinger av rapportene føringer for hva statene bør og ikke bør foreta seg. Men heller ikke her kan komiteen gi statene rettslig bindende pålegg — det eksisterer ganske enkelt ikke noen sanksjoner som kan brukes mot stater som ikke etterkommer komiteens anbefalinger. For eksempel fikk Norge i behandlingen av den femte periodiske rapporten i mars 2006 anmodning om umiddelbart å oppheve bestemmelsen i Grunnloven om kristne foreldres plikt til å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro, uten at Norge til nå har etterkommet dette.
Vi har sett at et sentralt formål med etableringen av FN var å bevare internasjonal fred og sikkerhet. Dette har likevel vært et område der organisasjonen ofte har mislykkes i å oppnå sine målsettinger. Paktens bestemmelser sikter kanskje før høyt når de legger til grunn at bruk av militær makt aldri skal være tillatt, med unntak av i selvforsvar. Maktbruk ble uansett bare gjort forbudt i internasjonale forhold, mens en stats interne forhold ikke reguleres. I tillegg bruker pakten et fredsbegrep som har blitt forstått som ”negativ fred” — altså fraværet av krig — heller en ”positiv fred”, som vil innebære noe mer enn rent fravær av krigshandlinger. Disse forholdene bidro for eksempel til at begrepet selvforsvar har blitt tolket ganske vidt, og at de to blokkene under den kalde krigen etablerte sine egne systemer for kollektivt selvforsvar gjennom NATO og Warszawapakten.
Andre områder der FN ikke har lykkes helt med sitt arbeid er nedrustning og utjevning av forskjellene mellom I-land og U-land. Organisasjonen kritiseres også for byråkratisering, og for å vedta resolusjoner i et slikt enormt omfang at man kunne la seg lure til å tro at det er antallet resolusjoner i seg selv som fører til endringer. Samtidig er det viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er organisasjonen som sådan det er noe galt med, men snarere de enkelte statene som må klandres når man ikke når målene som er satt. FN som sådan besitter jo ikke noen egen økonomisk, politisk eller militær makt, men er avhengig av støtte fra medlemsstatene. De fem stormaktenes hyppige bruk av vetoretten i Sikkerhetsrådet er en viktig årsak til FNs manglende handlekraft, og U-landene som utgjør flertallet i Generalforsamlingen er ofte pådrivere til å vedta et stort antall resolusjoner som gir uttrykk for rettigheter de mener å ha.
Samtidig har FN opplevd udiskutabel suksess på andre områder. Særlig når det gjelder avkolonialisering og utvikling av menneskerettigheter har FNs innsats vært uunnværlig. Selv om Sovjetunionens forslag om å nedfelle formålet om avkolonialisering i FN-Pakten ikke ble vedtatt, førte referansen i artikkel 1 (2) til folkenes selvbestemmelsesrett til at nesten alle kolonier som ønsket selvstendighet oppnådde dette innen 1975. På menneskerettighetenes område har de to konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle, og sivile og politiske rettigheter hatt særlig stor betydning for individenes rettigheter. Et annet område hvor FN har lykkes i større grad enn man kunne forvente, er progressiv utvikling av folkeretten. Her har FN særlig bidratt til utviklingen ved å nedfelle i skriftlige dokumenter tidligere uskreven rett, og uten FNs bidrag ville nok utviklingen ha gått atskillig tregere.
English