Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Folkeretten, eller internasjonal rett, er et rettssystem, på samme måte som for eksempel norsk rett og svensk rett. Statene får stadig mer med hverandre å gjøre, og organisasjoner spiller en viktig rolle internasjonalt.
Folkeretten er et rettssystem, på samme måte som for eksempel norsk rett og svensk rett. I en moderne, ”globalisert” verden får statene stadig mer med hverandre å gjøre, og forskjellige organisasjoner spiller en viktig rolle i internasjonale forhold. Selv om statene i utgangspunktet er suverene, er det helt nødvendig at handlingene de foretar seg på den internasjonale arena er underlagt rettslig regulering. Mens de nasjonale rettssystemer regulerer forholdene innad i den enkelte stat, er folkeretten det system som regulerer forholdet mellom statene.
Å gi en presis definisjon av begrepet er vanskelig, særlig fordi folkeretten er et dynamisk rettsområde. Som en følge av at folkeretten endrer seg, kan også innholdet i begrepet endre seg over tid. Dette viser seg for eksempel når det gjelder synet på hvem som er subjekter i folkeretten, altså synet på hvem som kan hevde rettigheter og pådra seg forpliktelser i henhold til rettsreglene.
Tradisjonelt ble folkeretten gjerne beskrevet som ”den del av retten som regulerer rettsforholdene mellom stater, i deres egenskap av sådanne”. En slik definisjon tar utgangspunkt i at reglene gjelder for statene, og utelukker internasjonale organisasjoner og individer. Opprinnelig var det nemlig bare statene som ble anerkjent som folkerettens subjekter, men i dag har folkeretten utviklet seg slik at den regnes for å omfatte mer enn bare statene. En mer treffende definisjon av folkerett kunne dermed være ”rettsregler og del av jusen som i det vesentlige gjelder rettsforholdet mellom stater som sådanne”. Poenget med presiseringen ”i det vesentlige” er å åpne for at individer og internasjonale organisasjoner også kan være folkerettssubjekter.
Både den tradisjonelle og den nye definisjonen får fram det viktige poenget at vi kun snakker om folkerett der statene utøver statsmyndighet. Når staten i stedet opptrer på privatrettens område, for eksempel ved å drive handels- og næringsvirksomhet, er den derimot underkastet de samme regler som private. Slike forhold dreier seg altså ikke om folkerett — et statseid handelsskip som opptrer i internasjonal skipsfart vil for eksempel ikke nyte godt av de regler om statsskips immunitet som gjelder i folkeretten. Derimot dreier det seg om folkerett når Norge og Danmark strides om territorialgrensen i havet mellom Jan Mayen og Grønland, når den norske stat ikke gir borgerne de rettighetene de er sikret gjennom konvensjoner staten er forpliktet av, ja til og med når postbudet bringer et brev fra utlandet befinner vi oss innenfor folkeretten.
Folkeretten har visse særpreg som skiller den fra nasjonale rettssystemer. Til tross for at individer nå anerkjennes som folkerettssubjekter i visse sammenhenger, er det ikke tvil om at det er statene som spiller hovedrollen i folkeretten. Dette får betydning for folkeretten som rettssystem.
Suverenitetsprinsippet innebærer at alle stater er suverene og ikke underkastet noen annen vilje enn sin egen. En følge av dette er at det ikke fins noen internasjonal myndighet som gir regler, løser konflikter og gjennomtvinger løsninger, slik vi kjenner det fra de nasjonale rettssystemer. I mangel av en sentral lovgivende myndighet, står statene fritt til selv å velge hvilke bindende rettslige ordninger de skal la seg underkaste gjennom traktater. Det vil si at den enkelte borger på ingen måte selv kan velge hvilke av Stortingets lover han eller hun skal være bundet av.
Bare praksis som er så innarbeidet at den kan kalles folkerettslig sedvane er bindende for stater uten at de eksplisitt har godtatt dette i form av å slutte seg til en konvensjon. Et ytterligere innhugg i statenes suverenitet er at de frivillig kan underkaste seg forskjellige former for flertallsvedtak. Et eksempel på dette er FN-paktens artikkel 108, som bestemmer at et flertall på to tredjedeler kan vedta endringer i pakten. Den eneste muligheten en stat som er uenig i slike endringer har til ikke å bli bundet av dem, er å si opp sitt medlemskap i FN.
Et annet utslag av suverenitetsprinsippet er at statene ikke automatisk er undergitt noen domsmyndighet, men også dette utgangspunktet må tåle visse modifikasjoner. En rekke traktater oppretter egne tvisteløsningsmekanismer, eller åpner for at statene frivillig kan forplikte seg til å la fremtidige tvister bli løst ved en eller annen form for tvungen tvisteløsning. For eksempel innebærer artikkel 19 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen at partene til konvensjonen er underlagt myndigheten til Den europeiske menneskerettighetsdomstol, og mange stater har anerkjent Den internasjonale domstols kompetanse som obligatorisk i medhold av artikkel 36 domstolens statutter. Når statene på denne måten har anerkjent en domstols kompetanse, er de undergitt dens myndighet.
Når det gjelder muligheter for håndheving, så eksisterer det ikke noen form for verdenspoliti eller internasjonal namsmyndighet. Unntak som gir mulighet for kollektiv rettshåndhevelse finnes i FN-paktens artikler 41 og 42. Artikkel 41 gir FNs sikkerhetsråd kompetanse til å vedta bindende pålegg til alle medlemsland om bruk av sanksjoner som boikott, mens det i medhold av artikkel 42 kan beslutte bruk av makt for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Artikkel 42 ble for eksempel brukt som grunnlag for Korea-krigen på 50-tallet.
Ut over dette er det langt på vei statenes eget ansvar å sørge for å de etterlever sine forpliktelser. KRL-faget og Grunnlovens bestemmelse om at statskirkens medlemmer plikter å oppdra sine barn i den kristne tro gir interessante eksempler på at statenes vilje til etterlevelse kan variere. Uttalelser fra FNs menneskerettighetskomité er ikke bindende, men da komiteen i 2004 uttalte at KRL-faget med begrenset rett til fritak var i strid med Norges forpliktelser etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, foretok Stortinget omgående de nødvendige endringer i opplæringsloven. Den samme menneskerettighetskomiteen gav i behandlingen av Norges femte periodiske rapport i 2006 uttrykk for at Grunnlovens bestemmelse om kristne foreldres plikt til å oppdra sine barn i den evangelisk-lutherske tro burde oppheves umiddelbart, uten at det til dags dato har ført til endringer.
Man kan etter dette spørre seg om i hvor stor grad folkeretten er forpliktende for statene. Enkelte hendelser på den internasjonale arena er rent politiske, og gir ikke uttrykk for rettslige forpliktelser. Et eksempel på dette er FNs universelle menneskerettighetserklæring fra 1948, som bare proklamerer hvilke mål statene ønsker å jobbe mot. Det er også en kjensgjerning at fraværet av en sentral myndighet fører til at også bestemmelser som er ment å være rettslig bindende relativt hyppig blir brutt av statene. Enkelte kritiske røster vil dermed hevde at folkeretten ikke egentlig er noen ”rett”. Dette er langt på vei et rettsfilosofisk spørsmål, men en praktisk tilnærming til spørsmålet viser at folkeretten i hvert fall oppfattes som rett. De som kommer i kontakt med den, enten det er som privatpersoner eller som representanter for statene, oppfatter folkeretten som juridisk bindende. Dette må være viktigere enn at det ikke fins noe fullstendig tvangsapparat.
English