Hopp til innhold
fn.no / Tema / Klima / Klimarettferdighet

Klimarettferdighet

23/03/2017
Løsningen på klimaproblemet handler egentlig om rettferdig fordeling. Hvem har ansvaret for situasjonen vi står i i dag? Hvem skal få slippe ut mest klimagass? Og hvem skal betale regningen for klimaendringene som allerede er her?
To tredjedeler av karbonbudsjettet er brukt opp
  • FNs klimapanel har beregnet at den maksimale mengden CO2 vi kan slippe ut uten av temperaturen på kloden stiger mer enn to grader, er 2900 milliarder tonn CO2. Det inkluderer både CO2 som allerede er sluppet ut, og CO2 vi skal slippe ut i fremtiden.
  • Mellom 1861-1880 og fram til 2011 slapp verden ut rundt 1900 milliarder tonn CO2. Det betyr at 2/3 av utslippene kloden tåler allerede er sluppet ut.

Spørsmålet som gjenstår er hvem som skal ha rett til å slippe ut den siste tredjedelen?

Infografikk: Karbonbudsjettet viser hvor mye CO2 vi kan slippe ut og samtidig unngå at temperaturen øker mer enn 2 grader. Det er målet FNs klimapanel har satt for å unngå farlige klimaendringer.

Karbonbudsjettet viser hvor mye CO2 vi kan slippe ut og samtidig unngå at temperaturen øker mer enn 2 grader. Det er målet FNs klimapanel har satt for å unngå farlige klimaendringer. Infografikk: FN-sambandet.

Fordeling mellom land: Hvem har ansvaret?

I FNs klimakonvensjon står det at alle land har et felles, men differensiert ansvar for klimaproblemet, og at hvert land har ulik kapasitet til å håndtere det.

Den rike delen av verden har stått for rundt 2/3 av utslippene av klimagass i atmosfæren. Dermed har de rike landene brukt en stor del av verdens samlede karbonbudsjett. Utslippene rike land som Norge har hatt, har bidratt til økonomisk vekst og velstand for oss.

I land som ikke har hatt den samme økonomiske utviklingen, har mengden utslipp vært betraktelig mindre. Samtidig rammer klimaendringene som allerede er her hardest i fattige land.

Karbonbudsjett - gif

Figuren viser hvor mye CO2 som er sluppet ut i atmosfæren siden 1850, og hvor lite CO2 som kan slippes ut i årene som kommer hvis vi vil nå målet om å holde temperaturstigningen under 2 grader. Den røde streken viser hvor mye som kan slippes ut før temperaturen på kloden vil stige med 1,5 grader.

Rike og fattige land

I Klimakonvensjonen blir verdens land delt inn i to grupper:

  1. Industrialiserte land (Anneks I-land)
  2. Utviklingsland (Ikke-Anneks I-land)

Når en snakker om "rike" og "fattige" land i klimasammenheng, er det ofte denne inndelingen en mener. Dette på tross av at virkeligheten har endret seg mye siden Klimakonvensjonen ble undertegnet i 1992. I dag er det flere land som regnes som utviklingsland som i virkeligheten er rikere enn landene i gruppe 1.

Se hvilke land som tilhører hvilken gruppe her

Fabrikkpiper slipper ut røyk. Foto: Argus/Thomas Raupach.

Rike land har det største ansvaret for klimaendringene, fordi de har sluppet ut mest CO2. Nå må verdens ledere bli enige om hvordan resten av utslippsrettighetene skal fordeles. Foto: Argus/Thomas Raupach.

Skal historiske utslipp spille en rolle?

At de rike landene har ansvar for dagens klimakrise, og dermed må stå for de største utslippskuttene, er hovedargumentet til utviklingsland i de internasjonale klimaforhandlingene. De mener at fattige land har krav på størsteparten av det resterende karbonbudsjettet. 

Mange rike land ønsker på sin side ikke at historiske utslipp skal spille en stor rolle når verden skal fordele utslippsrettigheter. De mener vi må se på situasjonen her og nå, og at inndelingen i "rike" og "fattige" land er utdatert. Det påpekes for eksempel ofte at store utviklingsland som Kina, India og Brasil står for en større og større andel av verdens klimagassutslipp.

Kina, India og Brasil vil på sin side svare med at de trenger å kunne slippe ut mer for å løfte sine innbyggere ut av fattigdom, og at dette er et gode de rike landene allerede har nytt godt av.

Et annet argument er at utslippene per innbygger er mye lavere i mange utviklingsland enn i de rike landene. En gjennomsnittlig inder slipper for eksempel ut langt mindre CO2 enn en gjennomsnittlig nordmann.

Hvem skal betale for klimaproblemet?

Et annet viktig fordelingsspørsmål handler om penger. Utviklingsland som rammes hardt av klimaendringene mener de rikere landene har et ansvar for å ta regningen:

  1. for at de skal kunne tilpasse seg klimaendringene,
  2. for at de skal begrense sine egne utslipp,
  3. for skader og tap klimaendringene fører til for utviklingslandene.

I den nye klimaavtalen som ble vedtatt i Paris i 2015 kom landene et stykke på vei mot enighet på dette punktet.

Tre mennesker på motorsykkel kjører gjennom kaoset etter tyfonen på Filippinene i 2013. Foto: Jason Gutierrez/Irin

Klimaendringene vil føre til mer ekstremvær, og flere stormer. Gjenoppbyggingsarbeidet etter ekstremvær, som tyfonen på Filippinene i 2013, blir dyrt for landet som rammes. Foto: Jason Gutierrez/Irin

Løsningen på klimaproblemet må være rettferdig

Klimaproblemet vil bidra til å fordele makt og ressurser på bestemte måter, uansett hvordan vi løser det. Jo større del av karbonbudsjettet vi i Norge slipper ut i dag, jo mindre blir det igjen til andre land, og til generasjonene som kommer etter oss. Hvis en internasjonal klimaavtale skal lykkes, må alle partene føle at avtalen er rettferdig.

Avtalen landene ble enige om i Paris var trolig det beste resultatet en kunne håpe på. Alle land måtte gi og ta noe. Hvorvidt avtalen vil oppfattes som rettferdig kommer an på hvordan de ulike landene følger den opp når den trer i kraft i 2020.

Rettferdighetskalkulator

Forskere fra Stockholm Environment Institute og tenketanken EcoEquity har utviklet en kalkulator. Den beregner hvor mye land bør kutte i klimagassutslipp basert på hvor stort ansvar de har for historiske utslipp, og hvor stor kapasitet de har i dag. 

Hovedfunnene viser:

  • Rike land må kutte mye mer enn de planlegger i dag hvis de skal ta sin rettferdige andel av utslippskuttene.
  • Mange utviklingsland, som Kina og India, ligger nærmere å gjøre det man rettferdig kan kreve av dem, hvis de følger sine nasjonale planer for utslippskutt.
  • Norge må innen 2020 redusere klimagassutslippene med 232 prosent i forhold til 1990. Det betyr at Norge må slutte å slippe ut klimagasser, og samtidig betale andre land for å redusere sine.

Prøv kalkulatoren her

Forskerne bak kalkulatoren har også gjort det mulig å lage karakterkort for enkeltland. De vurderer landenes eksisterende klimaløfter opp mot hva målene burde være hvis de skal ta sin rettferdige del av klimainnsatsen.