Hopp til innhold
fn.no / Tema / Menneskerettigheter / FN og menneskerettighe... / Hvorfor griper ikke FN...
En stor folkemengde står tett i tett i kø for å få utdelt mat i den beleirede palestinske flyktningleiren Yarmouk sør for Damaskus, 31. januar 2014. Foto: NYT/UNRWA
Innbyggere i den beleirede palestinske flyktningleiren i Yarmouk sør for Damaskus står i kø for å få utdelt mat fra FN i januar 2014. FN har blitt kraftig kritisert for å ikke gripe inn i konflikten i Syria. Foto: NYT/UNRWA

Hvorfor griper ikke FN oftere inn når stater begår menneskerettighetsbrudd?

17/03/2017
Mange stater begår grove overgrep mot sivilbefolkningen, uten at det fører til at det internasjonale samfunnet blander seg inn. Hvorfor griper FN inn ved menneskerettighetsbrudd i noen land, men ikke i andre?

Sikkerhetsrådet må bli enige om at det er nødvendig å gripe inn

FNs medlemsstater har bestemt at det internasjonale samfunnet har ansvar for å gripe inn der det begås grove menneskerettighetsbrudd. For at dette skal være i tråd med folkeretten, kreves imidlertid et vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Sikkerhetsrådets medlemmer blir sjelden enige om at det fins gode nok grunner til at FN kan involvere seg i lands interne anliggender.

Diskusjonen handler kort sagt om hva som skal være viktigst: staters suverenitet eller menneskerettighetene?

Statssuverenitet

FN er bygget på prinsippet om statssuvereintet. Stater har suveren autoritet innenfor sine grenser. Det betyr at ingen andre har lov til å blande seg inn i hvordan staten styres.

FN har høy terskel for å bruke militærmakt

Det foregår store diskusjoner om hvorvidt Sikkerhetsrådet burde vedta å gripe inn oftere. Kritikere mener vetoretten til de fem faste medlemmene av rådet virker hemmende. Likevel er det internasjonale samfunnet enige om at Sikkerhetsrådet er det beste forumet for å ta en så alvorlig beslutning.

På den ene siden fører kravet om et sikkerhetsrådvedtak til at FN ikke griper inn mot alle stater som bryter menneskerettighetene. På den andre siden er det en forsikring mot at stater bruker menneskerettighetene som unnskyldning for å invadere andre stater ut fra egeninteresser.

Eksempler på land der FN har grepet inn

Kenya

Når: 2007/2008
  
Hvorfor: Det brøt ut voldelige sammenstøt etter at vinneren av presidentvalget ble annonsert i desember 2007. Over 1000 mennesker ble drept, og mer enn 500 000 ble drevet på flukt. Angrepene rettet seg mot medlemmer av etniske grupper som støttet de to største politiske partiene; the Orange Democratic Movement (ODM) og Party of National Unity (PNU).
  
Hvordan: Frankrikes utenriksminister ba FNs sikkerhetsråd om å reagere, og refererte til prinsippet om Responsibility to Protect.

Ban Kii-moon holdt en tale der han ba befolkningen i Kenya om å forholde seg rolig, og sikkerhetsstyrkene om å moderere seg. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan ble utnevnt til mekler.

Hva ble resultatet?

Partene ble etter hvert enige om en avtale der makten ble delt mellom de to hovedkandidatene. Eksemplet Kenya viser at FN kan bruke prinsippet om Responsibility to Protect uten å nødvendigvis gripe inn militært i en konflikt.

Elfenbenskysten

Når: 2011

Hvorfor: Det brøt ut væpnede kamper da den sittende presidenten Laurent Gbagbo nektet å gå av etter å ha tapt presidentvalget mot Alassane Ouattara i 2010. Støttespillerne til både Gbagbo og Ouattara begikk grove menneskerettighetsbrudd mot sivilbefolkningen.

Hvordan: FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1975. Den bekreftet at FN-styrken i landet, UNOCI, kunne ta i bruk alle mulige virkemidler for å beskytte befolkningen. 4. april startet UNOCI en militæroperasjon som til slutt førte til at Gbagbo ble arrestert.

Hva ble resultatet? Den internasjonale straffedomstolen (ICC) opprettet sak mot tidligere president Gbagbo. Gbagbo står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten, for å indirekte ha bidratt til drap, voldtekt, forfølgelser og andre inhumane handlinger. Rettssaken begynte i 2016. Ouattara er derimot ikke tiltalt, selv om hans støttespillere også begikk grove brudd på menneskerettighetene.

Fire bevæpnede jordanske FN-soldater sitter i en FN-tank i Abidjan, Elfenbenskysten 14. april 2011.

Jordanske FN-soldater patruljerer gatene Abidjan, Elfenbenskysten, 14. april 2011. I dagene før har voldshandlingene i landet blitt avsluttet, og tidligere president Gbagbo arrestert. Foto: UN Photo/Basile Zoma

Libya

Når: 2011

Hvorfor: Under Den arabiske våren i Libya slo Muammar Gadhafis regime voldelig tilbake mot demonstranter og opprørere. FN fryktet at det ble begått forbrytelser mot menneskeheten i landet.

Hvordan: FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1970 og 1973, som åpnet for å bruke alle midler – inkludert militære – for å beskytte sivile libyere. Med FNs velsignelse startet derfor en NATO-ledet styrke luftangrep mot landet i mars 2011.

Intervensjonen i Libya var første gang FN brukte Responsibility to protect-prinsippet til å godkjenne en militær operasjon. I tillegg var det første gang FN autoriserte at noen andre enn FN selv kunne gripe inn militært av humanitære årsaker. En av grunnene til at forslaget gikk gjennom var at det innledningsvis hadde støtte fra arabiske land.

Hva ble resultatet?

Ved hjelp av den internasjonale styrken ble Gadhafi avsatt og drept i oktober 2011. Styrken trakk seg ut kort tid etterpå. Det er fortsatt uklart hva resultatet av intervensjonen i Libya blir. Kritikere mener den internasjonale styrken gikk for langt i å blande seg inn i Libyas politikk når de bidro til regimeendring, og at dette var utenfor mandatet FNs sikkerhetsråd hadde gitt.

Libyas daværende president Muammar Gaddafi veiver med hånden mens han står på talerstolen til FNs generalforsamling. Foto: UN Photo/Marco Castro

Muammar Gaddafi taler til FNs generalforsamling i 2009. To år senere ble han avsatt og drept av libyske opprørere, som fikk støtte fra en FN-godkjent NATO-styrke. Foto: UN Photo/Marco Castro

Hvorfor grep FN inn i Libya, men ikke i Syria?

Da det syriske regimet samme år slo voldelig ned på demonstrasjonene i landet, ble det også foreslått en resolusjon i FNs sikkerhetsråd. Det var ikke tvil om at det ble begått grove menneskerettighetsbrudd. I Syrias tilfelle la imidlertid Russland og Kina ned veto mot forslaget.

Russland og Kina mente erfaringen fra Libya viste at FN-inngripen kan bidra til å avsette lederen i et land, og at dette bryter prinsippet om statssuverenitet. I Kina og Russlands øyne er det ikke FNs jobb å blande seg inn i hvem som styrer medlemslandene. 

Russland og Kina mente dermed at statssuvereniteten skal veie tyngre enn bevaring av menneskerettighetene. Fordi begge landene har vetorett, kom det ikke noe vedtak om å gripe inn i Syriakonflikten fra FNs Sikkerhetsråd. Uten et slikt vedtak kan ikke FN gripe inn med militære midler.