Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Den enorme økningen i produksjonen av varer fra landbruk og skog, framveksten av industri og effektivisering av landbruket har ført til mer velstand for flere milliarder mennesker. Men disse forbedringene har ofte gått på bekostning av naturen.
For første gang i historien bor over halvparten av verdens befolkning i byer, med både positive og negative konsekvenser for miljøet og menneskelig velvære. Tett befolkede byer bruker mindre ressurser enn stadig voksende forsteder, de er lettere å betjene med offentlig transport, de kan være mer effektive i energibruk, og det er enklere å håndtere avfallsreduksjon og gjenvinning.
Byer er imidlertid ofte oppført på prima jordbruksland, og næringsstoffer er ofte overført fra gårder til byer med lite eller ingen returstrømning: størsteparten av avfallet som kommer fra maten er ofte en kilde til forurensning så vel som sløsing med ressurser fordi mye av næringsstoffene går tapt istedenfor å returneres til jorda.
Landdegradering innebærer et langsiktig tap av økosystem funksjoner og tjenester, som kommer av inngrep og forandringer som økosystemet ikke kan komme seg fra på egen hånd. Degradering ødelegger en betydelig del av landskapet. Sammen med klimaforandringer og tap av biomangfold utgjør degradering av landområder den største trusselen mot den samfunnsøkonomiske utviklingen. Så mye som en tredjedel av befolkningen, spesielt de i fattige land, lider under dette problemet.
Jordsmonn, elver og grunnvann i tørre områder inneholder betydelige mengder av naturlig salt som hemmer muligheten for planter og dyr til å ta opp vann. Dårlig landbruksforvaltning øker saltproblemet. Vanningsannlegg tilfører mye mer vann enn nedbør og naturlig flom, og nesten alltid mer enn det som opptas av avlinger. Det tilførte vannet inneholder salt, og dermed blir det mer enn det som allerede finnes i jorda.
I tørre områder blir det økt saltholdighet når naturlig vegetasjon blir erstattet med avlinger og beiter som bruker mindre vann, slik at mindre av vannet tas opp i plantene og infiltrerer mer av grunnvannet enn før. Det stigende, saltholdige grunnvannet fører mer salt til vassdrag og der hvor grunnvannet kommer nært overflaten, fører fordamping til at saltet blir trukket opp og ut på marken.
Erosjon innebærer at geologiske krefter som elver, isbreer, rennende vann, vind eller bølger flytter materiale som jord og stein fra et sted til et annet på jorden. Denne prosessen har eksistert siden tidenes morgen. Men i økende grad har mennesket selv blitt en geologisk kraft som i dag står for mellom 60 og 80 prosent av all landerosjon. Det skjer når den naturlige prosessen blir forsterket av dårlig forvaltning, som ved overbeiting, og dårlig jordbrukspraksis. Gruvedrift og dårlig gjennomtenkt infrastruktur- og byutvikling kan også forårsake erosjon.
Tap av matjord betyr tap av næringsstoffer, biomangfold og jordas evne til å holde på vann. Erodert jord ender som oftest opp der vi ikke vil ha den, og gjør skade på infrastruktur, fører til sedimentering av reservoarer, bekker og elvemunninger, og det blir også vanskeligere å hente ut potensiell vannkraft. Disse tapene kan bli langt større enn de fra tapt jordbruksproduksjon. Forskere regner med at 20 000 til 50 000 kvadratkilometer går tapt årlig på grunn av landdegradering, hovedsaklig som tap av matjord. Afrika, Latin-Amerika og Asia er to til seks ganger mer utsatt enn Nord-Amerika og Europa.
Utarming av jordas næringsstoffer betyr en nedgang i plantenæring, som nitrogen, fosfor og kalium og organiske stoffer. Utarmingen fører ofte til en forsurning av jorda, som igjen øker oppløsningen av giftige stoffer, slik som aluminium. Utarming av jorda er den viktigste faktoren til begrenset matvareproduksjon i tropene, hvor matjorda er naturlig fattig i næringsstoffer. 950 000 kvadratkilometer med land er truet av landdegradering som ikke kan gjøres om dersom utarmingen av jorda fortsetter.
Innen 2025 senest vil en tredjedel av verdens befolkning være påvirket av vannmangel. Dette vil ha store virkninger på aktiviteter som landbruk. Irrigasjonslandbruk står for det absolutt største forbruket av ferskvann, nær tre fjerdedeler av det vannet vi henter ut fra elver innsjøer og grunnvann går til jordbruket. Vi tar i økende grad ut mer vann enn det som tilføres de kildene vi henter ut fra.
Ørkenspredning skjer når forskjellige landdegraderingsprosesser inntreffer, og innvirker på store, tørre områder. Tørre områder dekker rundt 40 prosent av jordas landoverflate, og er hjem til to milliarder mennesker, hvorav 90 prosent bor i utviklingsland. Men ørkenspredning er ikke bare begrenset til utviklingsland: en tredjedel av Middelhavslandene er sårbare, sammen med rundt 85 prosent av USAs beitemark. Et av de viktigste redskapene i kampen mot ørkenspredning er planting av trær, fordi de holder på vannet i jorda og bevarer jordkvaliteten.
Trær begrenser også jorderosjon og tar til seg karbondioksid fra atmosfæren. Skogen er vert for en stor del av det biologiske mangfoldet som eksisterer på land, beskytter vannkilder og mildner klimaforandringene. Skogen er viktig for lokalsamfunn, som en kilde til brennstoff, tradisjonelle medisiner og mat.
De største forandringene de siste 20 årene har skjedd i skogene. Store skogområder har blitt konvertert til dyrket jord, gressletter, og også til nyplantede skoger som brukes i produksjonen av diverse varer.
Mellom 1990 og 2005 skrumpet de globale skogsområdene inn med 0,2 prosent i året. Tapene var størst i Afrika, Latin-Amerika og i det Karibiske Hav. På samme tid vokste skogarealene i Europa og Nord-Amerika, og etter år 2000 i Asia og på Stillehavsøyene. I tillegg til forandringer i skogsområder, har det også skjedd en endring i sammensetningen av verdens skoger. Urskogene har blitt erstattet med andre typer skoger. Vi regner med at rundt 50 000 kvadratkilometer med urskog forsvinner årlig, mens 30 000 kvadratkilometer seminaturlig og plantet skog kommer til, ofte med tretyper som er mer passende for de produktene mennesker trenger i sitt daglige liv.
I løpet av de siste 20 årene har utbredelsen av landbruksarealer bremset opp, men disse arealene blir nå dyrket mer intenst: I 1980 produserte en hektar i gjennomsnitt 1,5 tonn, nå produserer den 2,5. Dette er takket være kunstgjødsel, og gjødselen bidrar til å fø rundt 2 milliarder mennesker mer på jorda. Dessverre ender som regel mer enn halvparten av gjødselen opp i omkringliggende vassdrag, og utfallet blir en overgjødsling av vannet som igjen fører til overdreven algevekst. Disse algene bruker opp oksygenet i vannet på bekostning av fisk og andre vannorganismer.
Vi bruker kjemikalier i alle aspekter av hverdagen, og de har vært med på å øke livskvaliteten vår betraktelig. Minst 100 000 forbindelser er i bruk og flere hundre nye tilføyes hvert år. Dette medfører store utfordringer når det gjelder kontrollen med nye stoffer som kommer på markedet. Vi ligger allerede bakut når det gjelder effektiv regulering av nye forbindelser hvis langtidseffekter vi kjenner lite til. For til tross for de gevinstene vi har høstet fra kjemikaliene vi bruker, har vi i økende grad innsett at de også kan ha en negativ innvirkning på menneskers helse og naturen omkring. Og det kan ofte ta flere år før vi ser konsekvensene av bruken. Farlige kjemikalier lekker ut til land, luft og vann fra gruver, avløp, energi og transport utslipp, fra bruken av pesticider og gamle kjemikalieforråd. Industriland har hatt framskritt i arbeidet med å kontrollere denne forurensningen, men utviklingsland ligger etter når det gjelder gjennomføringen av tiltak for å beskytte miljø og helse mot miljøgifter.
Mange kjemikalier har lang oppholdstid i naturen og sirkulerer mellom luft, vann, sedimenter, jord, flora og fauna. Noen stoffer kan spres over lange strekninger med vind og havstrømmer til forholdsvis uberørte områder – det er funnet høye konsentrasjoner av blant andre kvikksølv og bromerte flammehemmere i både mennesker og dyr i Arktis.
Etablerte industriland lider fortsatt under tidligere synder. Miljøgifter i jord- og vannområder nær tidligere forurensede industriområder, dumpingplasser og deponier skape fortsatt helseproblemer. Dette gjelder spesielt i USA, Europa og det tidligere Sovjetunionen. Vi regner med at det finnes mer enn 2 millioner områder i Europa som inneholder farlige kjemikalier. Rundt 100 000 av disse krever opprydning.
Mellom 1980 og 2000 førte kontrolltiltak til lavere utslipp i mesteparten av Europa. Forbrukerprodukter er nå en større kilde til forurensning enn primærnæringene. Mens OECD land er de største produsentene og forbrukerne av kjemikalier, har det vært en forflytting av kjemisk produksjon til nyindustrialiserte land, som for 30 år siden hadde lite eller ingen kjemisk industri. Denne forflyttingen av produksjon har ikke alltid vært fulgt av kontrolltiltak, og dette har ført til en økt fare for utslipp av farlige kjemikalier til naturen.
English