Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Vassdrag brer seg ut over jordas overflate og fungerer som transportårer, gir energi og dekker menneskenes daglige forbruk. Verdens vannressurser er ujevnt fordelt, og dette gir stadig opphav til konflikter.
For hvem eier egentlig vannet som strømmer i elvene? Tatt i betraktning vannets betydning for alt liv på jorda — og vannets ujevne utbredelse, kan spørsmålet om eierskap på mange måter synes irrelevant. Vann er noe vi må ha. Derfor er det kanskje mer fruktbart å snakke om retten til vann. Utfordringen for nasjoner og verdenssamfunnet som helhet er å sikre alle mennesker — og samfunn - godt og nok vann til daglig forbruk. Forvaltning og rettferdig fordeling er stikkordene.
Menneskerettighetene defineres av Amnesty som grunnleggende regler som beskriver hva vi trenger for å leve i verdighet som mennesker. Mennesker må ha tilgang på vann for å få dekket grunnleggende behov som væsketilførsel og hygiene. Tilgang på vann er også en forutsetning for å kunne ivareta internasjonale menneskerettigheter knyttet til for eksempel helse og mat.
Mange organisasjoner arbeider for at tilgang til vann skal nevnes eksplisitt i internasjonale konvensjoner. Dette vil legge et ansvar på nasjonale myndigheter når det gjelder å sikre sine borgere tilgang på vann.
Et godt forvaltningsregime er nødvendig for å hindre degradering av vannressursene. Dette innebærer først og fremst et samarbeid mellom myndigheter, industri, forskere og andre eksperter. Til tross for at elver også renner gjennom privat grunn er vann å regne som en fellesressurs, der eget forbruk påvirker vannkvalitet og vanntilgang for andre — nå og i framtiden. Forvaltningen må derfor prioritere samfunnet som helhet og la kortsiktige økonomiske interesser komme i annen rekke.
I Norge er nesten alle elvene en nasjonal ressurs. Over halvparten av menneskene i verden lever derimot langs vassdrag som er delt mellom to eller flere land. Et eksempel er Ganges, som renner gjennom India, Nepal og Bangladesh. Det er derfor viktig at nasjoner samarbeider om felles forvaltningsregimer. Effektivt internasjonalt samarbeid er nødvendig for å kunne løse konflikter relatert til vann på en fredelig måte. En generell utfordring og arbeidsdeling i internasjonal vannforvaltning er fokus på vannforsyning i Sør, mens en i Nord legger vekt på økologi, økonomi og avanserte beslutnings- og styringssystemer.
Til tross for økningen i verdens befolkning er forskere enige om at det er nok vann på jorda til å dekke våre behov. Fordi vannressursene er svært ujevnt fordelt geografisk, står vi overfor store utfordringer når det gjelder å gjøre denne ressursen tilgjengelig for alle. Hvordan fordele vann mellom fattig og rik, mellom industri og jordbruk? Og hvem skal betale — brukere i et marked eller staten gjennom et felles ledningsnett for vann og avløp?
Privatisering av nasjonale vannverk står på dagsorden i en rekke utviklingsland. Bakgrunnen er dårlig nasjonal økonomi, mens hensikten er ønsket om økonomisk effektivitet. Markedet styres av tilbud og etterspørsel. For en ”vare” som vann kan dette slå uheldig ut i tilfeller der mennesker ikke har penger til å betale prisen som markedet har satt. Grunnleggende behov og kjøpekraft er ikke alltid i samsvar. Noen har råd til å betale for å vanne sine hager, mens andre må tømme lommeboka si for å slukke tørsten. Markedet fungerer best der brukerne er relativt likestilte og har råd til å betale for varen. Dette er ikke tilfelle i verden i dag.
Vannets karakter og viktige funksjon taler for at myndighetene bør ha et overordnet ansvar for forvaltning og distribusjon. Perspektivet i dette arbeidet må være langsiktig og målet rettferdig fordeling og bevaring av vannressursene for framtidig bruk. I dette arbeidet er det nødvendig å trekke på ulik kompetanse og lokal kunnskap gjennom samarbeid.
English