Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Tenk deg en virkelighet hvor bare de rikeste har rent vann i springen. Private selskap har tatt over distribusjonen av drikkevannet, og prisen er skrudd opp...
De som ikke har råd til springvann må kjøpe enda dyrere plastpakket vann. Hvis de da ikke tvinges til å slukke tørsten med forurenset vann og blir tall på en stadig høyere sykdoms- og dødsstatistikk.
Denne virkeligheten er allerede høyst reell mange steder i verden. Ifølge FN lever to femtedeler av verdens befolkning under elendige hygieniske forhold, mens en sjettedel ikke en gang har adgang til rent drikkevann. For oss som i løpet av et døgn tapper i gjennomsnitt 170 liter vann hver fra kranene i vårt eget hjem, er det et uvirkelig scenario. Men det kryper stadig nærmere. Klimaendringer har ført til flere flom- og jorderosjonskatastrofer i Europa de siste årene, og industriforurensning finner fram til selv de mest avsondrete fjellvann i Norge. God vannkvalitet vil ikke være en selvfølge for oss i framtiden.
Foreløpig er vi så heldige at vi har nok av vann. Men det har ført til at vi sløser for mange millioner årlig. Visste du for eksempel at du kan forsyne et menneske i et utviklingsland med nok vann til en hel dags forbruk for hver gang du skyller ned toalettet?
I tillegg til overforbruket lekker det så mye vann fra det norske ledningsnettet at det vil kunne dekke vannbehovet i mesteparten av det sørlige Afrika.
Den tidligere japanske statsministeren og haikudikteren Ryutaro Hashimoto, er blant dem som kaller det 20. århundre for vannets århundre. Kursen er også satt av FN som i sin tusenårserklæring har gjort vann til et av dette århundrets prioriterte utviklingsmål. Det går ut på at andelen mennesker som ikke har adgang til rent drikkevann skal halveres innen 2015. Det er bare 13 år til, men på verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling i Johannesburg, bekreftet FNs medlemsland at de fortsatt tror på målet. Samtidig føyde de til et vel så viktig mål om at de sanitære forholdene skal bedres for like mange mennesker. Enkelte land fulgte opp med mer konkret handling enn det som ble mange andre tema i Johannesburg til del: USA erklærte at de ville investere 970 millioner dollar i løpet av de neste tre årene i prosjekter for bedre vann- og hygieneforhold. EU lanserte sitt “Vann for liv” initiativ som primært skal arbeide med å nå utviklingsmålene for vann og hygiene i Afrika og Sentral-Asia. Beboerne i asiatiske byer skal sikres rent drikkevann ved hjelp av blant andre den asiatiske utviklingsbanken som bevilget over 500 millioner dollar, mens FN har mottatt minst 20 millioner dollar i ekstra ressurser øremerket vann- og hygiene. Dette kan bare ses som en start. Ifølge Verdensbanken må rundt 300.000 mennesker kobles til ledningsnettet hver dag i de neste ti årene, dersom tusenårsmålet skal nås. Prislappen vil ligge på rundt 25 millarder dollar årlig. I forhold til de millionene som er nevnt over virker det som en uoverkommelig sum. Men det spørs hva man sammenligner med: dersom alle europeere slutter å spise iskrem et år, tilsvarer det bortimot halvparten av beløpet.
Norge bidrar i dag med utviklingshjelp også innenfor vannsektoren. I tillegg har Bondevik-regjeringen gitt tilsagn om en bevilgning på 375 millioner kroner over tre år som skal gå til å følge opp resultatene fra Johannesburg på flere områder, herunder vann. En annen form for oppfølging er at EUs vanndirektiv skal gjennomføres i Norge. Her heter det blant annet at vann ikke er en vanlig handelsvare, men en verdi som skal beskyttes, forsvares og behandles som sådan (direktiv 2000/60/EF av 23. oktober 2000). Landene som direktivet omfatter plikter blant annet å oppdatere lovverket slik at det sikrer en bærekraftig vannforvaltning og å sørge for en god overvåkning av alle vannressurser.
Dette arbeidet er i overensstemmelse med det fokuset FN setter på overvåking og bærekraftig forvaltning av vannressursene i globalt perspektiv. Den første FN-rapporten om verdens vannsituasjon, World Water Development Report, ble presentert på verdens vannforum i 2003. Denne rapporten kan være et godt utgangspunkt for den innsatsen som må gjøres de neste årene for å sikre verdens vannressurser. Men det må mer til.
Nelson Mandela var klar i sin tale i Johannesburg da han tok til orde for å gjøre adgangen til rent drikkevann til en menneskerettighet og sette vann og hygiene langt høyere opp på den politiske, økonomiske og sosiale agenda.
Landbruket forbruker i dag nesten 70 prosent av alt tilgjengelig ferskvann. En økning i matvareproduksjonen betyr en økning i forbruket av vann. En FAO-rapport fra 93 utviklingsland indikerer at en rekke vannfattige land allerede i dag forbruker sine vannressurser raskere enn de fornyes. Fortsetter utviklingen i den retningen vil ett av fem utviklingsland ha mindre vannressurser enn de forbruker i 2030. Da nytter det lite om alle har fått tilgang til vannklosett og vannkran i egen bolig.
Ferskvannsressursene skal stille så mange behov. En helhetlig, effektiv og bærekraftig forvaltning er nødvendig for å sikre bedre vannkvalitet, mer rettferdig fordeling og mindre overforbruk og spill. Men det er uenighet om hvordan dette skal gjøres. De multinasjonale selskapene ivrer for privatisering av vannforsyningene og innføring av genmodifiserte vekster som trenger mindre vanning. De, og mange forskere med dem, mener at dette er nødvendig for å få folk ut av fattigdommen. Men så langt viser det seg at prisene har en tendens til å stige i de landene hvor private inviteres til å overta. I Bolivia og Argentina har det ført til opptøyer, og under verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling demonstrerte folk i den fattige bydelen Alexandria i Johannesburg mot den franske vanngiganten Suez. De hadde ikke penger til å betale firmaet som myndighetene hadde overlatt ansvaret for byens vann. Dette er en situasjon som stadig flere fattige mennesker vil oppleve. Blant annet ønsker Det internasjonale Valutafondet å åpne veien for utenlandske vanninvestorer i en rekke av verdens mest fattige land.
Mangelen på rent vann og faren for kommersiell utnyttelse er noen av grunnene til at det nå på mange hold arbeides med å gjøre adgang til rent drikkevann og hygieniske sanitærforhold til en menneskerettighet. Menneskerettighetskomiteen i FN har blant annet behandlet spørsmålet. I en foreløpig rapport går det fram at tre milliarder mennesker — halvparten av verdens befolkning — vil mangle rent drikkevann i 2015, og at vannkonflikter vil føre til stigende kriser dersom det internasjonale samfunn ikke står sammen om å løse problemene. Det er viktig å sikre mennesker adgang til rent drikkevann som et ledd i fattigdomsbekjempelsen. Det er også viktig å sørge for en bærekraftig forvaltning av vannressursene. Men det er mange oppfatninger og ideer om hvordan det skal gjøres. En forankring i de globale menneskerettighetene kan være en veiviser når FN og verdenssamfunnet nå for alvor retter søkelyset mot verdens ferskvannsressurser.
English