Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Siden 1990 er andelen mennesker som lever i absolutt eller ekstrem fattigdom i utviklingsland redusert fra nærmere halvparten til omtrent en fjerdedel.
Ekstrem fattigdom betyr i praksis at et menneske lever for under 1 dollar om dagen. I 2008 oppjusterte Verdensbanken grensen til 1,25 dollar (målt i 2005-priser). Det betyr at selv om målet fortsatt sier «1 dollar om dagen» mener man i praksis de som lever under 1,25 dollar om dagen.
Denne summen er gjennomsnittet av det forbruket som antas å være et nødvendig minimum for å overleve i verdens 15 fattigste land.
Utrydde ekstrem fattigdom og sult
Delmål
Halvere andelen av mennesker som lever på mindre enn 1 dollar per dag, mellom årene 1990 og 2015.
Oppnå full sysselsetting og verdig arbeid for alle, inkludert kvinner og ungdom.
Halvere andelen som lider av kronisk sult, mellom 1990 og 2015.
Fra 1990 til 2005 gikk antallet som lever for under 1,25 dollar om dagen ned fra 1,8 milliarder til 1,4 milliarder mennesker. Med dette gikk andelen som lever under fattigdomsgrensen i utviklingsland ned fra 46 prosent i 1990 til 27 prosent i 2005.
Til tross for at finanskrisen stadig slår om seg i ulike deler av verden, og har bremset fremgangen noe, er ekspertene optimister på at målet kan nås til 2015.
For å kunne sammenligne inntekt eller konsum mellom land, må det tas hensyn til at prisnivåene er forskjellige.
Såkalte kjøpekraftspariteter (Purchasing Power Parites; PPP) er omregningsfaktorer som skal gi utrykk for forskjellen i gjennomsnittlig prisnivå mellom land.
Les mer hos Norad: Slik lager Verdensbanken sin fattigdomsstatistikk
Årsaken er at den økonomiske veksten i utviklingsland er sterk nok til å opprettholde progresjonen mot målet. Ifølge Tusenårsmålrapporten for 2010 er det forventet at den samlede andelen som lever i fattigdom i utviklingsland vil synke til 15 prosent til 2015.
Om dette skjer, vil det bety at antallet mennesker som lever under den internasjonale fattigdomsgrensen i utviklingsland i 2015 vil telle 920 millioner. Det er et høyt tall, men kun halvparten av dem som levde for under 1 dollar om dagen i 1990.
Det er forventet at alle utviklingsområder, med unntak av Afrika sør for Sahara, Vest-Asia, og deler av Øst-Europa og Sentral-Asia, vil nå tusenårsmålet.
Takket være rask økonomisk vekst, har Øst- og Sørøst-Asia nådd tusenårsmålet og til og med klart å redusere fattigdommen ytterligere. Mens andelen som levde for under 1 dollar i 1990 i Øst-Asia var på hele 60 prosent, var andelen i 2005 redusert til 16 prosent.
I verdens to mest folkerike land er andelen som lever i ekstrem fattigdom forventet å nå henholdsvis fem prosent i Kina og 24 prosent i India til 2015. I 1990 levde halvparten - 51 prosent - av Indias befolkning i ekstrem fattigdom.
Slumbebyggelse i Calcutta i India i 1983. UN Photo/Oddbjorn Monsen
Vest-Asia, deler av de tidligere Sovjetlandene i Asia og noen av de såkalte overgangslandene i Sørøst-Europa har siden 1990, som eneste områder, opplevd en mangedobling av andelen av mennesker som lever under fattigdomsgrensen.
En årsak til at noen av landene i Sørøst-Europa og det tidligere Sovjetunionen i Asia ikke klarer å nå tusenårsmålet i tide, knyttes til Sovjetunionens fall. I etterkant av unionsoppløsningen økte fattigdommen i disse landene i forbindelse med opprettelsen av selvstendige stater og overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi.
Statistikken nevnt ovenfor viser hvor mange som lever i ekstrem fattigdom, men den sier lite om hvor fattige disse menneskene er. Gjennomsnittslønnen for de som lever under 1,25 dollar om dagen er 0,88 dollar dagen.
En statistikk som måler fattigdomsgapet viser at de fattigste har fått mer å leve for siden 1990 over hele verden, med unntak av Vest-Asia og land i Sørøst-Europa og tidligere Sovjetunionen i Asia.
Arbeidere i Afghanistan venter på oppdrag. Bildet er tatt i 2008. UN Photo/Jawad Jalali
En andel av dem som lever i ekstrem fattigdom holder en lønnet jobb. Likevel tjener ikke disse lønnsmottakerne nok til at antallet mennesker de eventuelt forsørger lever for mer enn 1,25 dollar om dagen.
Arbeidet med å oppnå full sysselsetting og verdig arbeid for alle, inkludert kvinner og ungdom, har stagnert eller gått tilbake mange steder. Årsaken er finanskrisen som tiltok fra 2007.
På grunn av finanskrisen ble det anslått at 3,6 prosent av verdens arbeidere ville falle under fattigdomsgrensen mellom 2008 og 2009.
Regionalt stod det verst til i Afrika sør for Sahara, hvor hele 63,5 prosent av arbeiderne stod i fare for å ramle under grensen for ekstrem fattigdom.
Disse anslagene viser at svært mange arbeidere så vidt holdt seg over grensen for ekstrem fattigdom før finanskrisen slo til.
Antallet mennesker som sulter er nesten uforandret siden 1990.
Det er det flere grunner til. En klar grunn er den generelle befolkningsøkningen. Mange uviklingsregioner har hatt klart å redusere andelen som sulter. Det vil si at selv om antallet mennesker som sulter forblir likt, har prosentandelen gått ned.
Fra 1990 til siste måleperiode for 2005-2007 har andelen underernærte mennesker gått fra 20 til 16 prosent.
Men nedgangen i prosent har stagnert siden 2000-2002. Progresjonen for å redusere utbredelsen av sult har ikke klart å redusere antallet mennesker som lider av underernæring.
I perioden 2005-2007 led 830 millioner mennesker av underernæring, i 1990-1992 gjaldt dette 817 millioner mennesker. På grunn av dagens situasjon med økte matvarepriser og lønnsfall, har FNs internasjonale fond for landbruksutvikling (FAO) tidligere anslått at så mange som 1 milliard mennesker kunne lide av underernæring i 2009.
Denne gutten som bor i en flyktningleir i Vest-Sahara, veies i en rutinemessig kontroll. UN Photo/Evan Schneider
Så langt har ingen av regionene, med unntak av Nord-Afrika, klart å nå tusenårsmålet. Men flere av dem, deriblant Sørøst-Asia, Latin-Amerika og Karibia, og Øst-Asia ligger godt an. Fremskritt i sistnevnte region kommer først og fremst av stor nedgang i andelen mennesker som sulter i Kina.
Afrika sør for Sahara gjorde også fremskritt før finans- og matkrisen (2008) satte inn, men ikke raskt nok i forhold til befolkningsveksten. Dermed er regionen ute av stand til å komme tilbake på spor for å nå tusenårsmålet.
Statistikken ovenfor gjelder hele befolkningen, men statistikker viser at underernæring i større grad rammer barn under fem år. I 2008 er hvert fjerde barn i verdens utviklingsland underernærte.
Fra 1990 til 2008 har andelen underernærte barn gått ned fra 31 til 26 prosent på verdensbasis. Med unntak av Vest-Asia har alle utviklingsregionene opplevd fremskritt.
Øst-Asia, Latin-Amerika, Karibia og de tidligere Sovjetstatene i Asia har alle helt eller nesten klart å halvere andelen barn som lider av underernæring. Sørøst-Asia og Nord-Afrika ligger på god vei.
Kvinner og barn i Niger på en matstasjon i regi av Leger uten grenser i 2005. UN Photo/Evan Schneider
Selv om det blir gjort fremskritt, er det ikke nok til å tusenårsmålet. Det kreves en akselerert og samlet handling for å øke innsatsen som effektivt bekjemper underernæring.
Det finnes en rekke enkle og kosteffektive handlinger som kan bidra til å redusere underernæring for babyer på et tidlig tidspunkt (brystmelk osv).
Underernæring blant barn under fem år fortsetter å være utbredt, både på grunn av mangel på mat, og mangel på kvalitetsmat, utilstrekkelig vann, sanitære forhold, helsetilbud. Med mindre dette endrer seg, vil det være vanskelig å oppnå progresjon.
Aller verst er det i Sør-Asia. Her er mer enn 25 prosent av babyene som fødes, undervektige ved fødsel. Her i denne regionen er 46 prosent av befolkningen underernært.
Tallene oppgitt her er hentet fra The Millennium Development Goals Report 2010.
English