Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Tusenårsmål åtte stiller krav til de rike landene om å gi mer bistand, lette gjeldsbyrden på de fattige landene og utvikle mer rettferdige handelsregler
Samtidig handler målet om å gjøre billigere medisiner og moderne teknologi tilgjengelig for utviklingsland i samarbeid med henholdsvis legemiddelindustrien og privat sektor.
Det åttende tusenårsmålet er omfattende, og teksten under fokuserer derfor på handel, bistand og gjeld.
Tusenårsmål 8
Å bygge et globalt partnerskap for utvikling
Delmål
Ta hensyn til de minst utviklede landene (MUL), stater uten kystlinjer og fattige øystaters spesielle behov.
Videreutvikle et åpent, regelbasert, forutsigbart og ikke-diskriminerende handels- og finanssystem.
Arbeide helhetlig for løsninger på utviklingslands gjeld.
I samarbeid med legemiddelindustrien sørge for at vesentlige medisiner blir tilgjengelige, og med en overkommelig pris, i utviklingsland.
Gjøre moderne teknologi, spesielt innen informasjon og kommunikasjon, tilgjengelig i samarbeid med privat sektor.
Alle land i verden produserer varer de kan selge for å skaffe inntekt til landet (eksport), og alle land trenger å kjøpe varer som de ikke produserer i sitt eget land (import).
Mange fattige land har problemer med å eksportere sine varer (ofte jordbruksvarer) til rike land, fordi de rike landene bygger opp såkalte handelsbarrierer.
En handelsbarriere kan for eksempel være å sette høy toll på varen, slik at den ikke blir lønnsom for forbrukeren å kjøpe.
Et annet eksempel er jordbrukssubsidier, som betyr at myndighetene holder prisene nede på varer produsert i deres eget land, slik at varene fra utlandet blir utkonkurrert fordi de er for dyre.
Slik blir ofte varer fra fattige land utestengt fra verdenshandelen, og hindrer de fattige landenes mulighet for økonomisk vekst gjennom handel.
Fattige land kommer også dårlig ut fordi de ofte er produsenter av råvarer som for eksempel kaffe, kakao og te.
Dette er varer som har lav pris på verdensmarkedet og som har liten elastisitet, det vis si at etterspørselen etter varen alltid vil være forholdsvis begrenset.
Kaffe er den største eksportvaren på Øst-Timor. Her blir kaffebønnene sortert. UN Photo/Martine Perret
FN har i flere tiår hatt et mål om at de rike landene skal gi minimum 0,7 prosent av sitt bruttonasjonalprodukt i bistand. Veldig få land oppfyller dette målet.
Tusenårsmål 8 fastslår at vi trenger en betydelig økning i bistanden for å nå de andre tusenårsmålene.
Men bistand handler ikke bare om kvantitet (hvor mye), men også om kvaliteten på bistanden (på hvilken måte pengene brukes).
FN er også veldig klar på at bistand alene ikke fungerer, men må komme sammen med andre tiltak som investeringer i privat sektor, bedre handelsbetingelser, gjeldsslette og kamp mot korrupsjon.
I dag er det slik at fattige land betaler mer til rike land i renter på gamle lån enn de mottar i bistand. Pengestrømmen går altså fra de fattige til de rike landene.
Den store u-landsgjelda kan spores tilbake til 70-tallet, da rike land ga store lån til fattige land med svært lave renter.
Mange av dem som tok opp store lån, var diktatorer som brukte pengene til eget forbruk eller til våpen for å undertrykke befolkningen.
Utover på 80-tallet gikk rentene opp, blant annet på grunn av en galopperende oljepris. Landene fikk problemer med å betale på lånene.
Mange land sliter fortsatt med enorm utenlandsgjeld. Penger som kunne gått til helse og skole, må brukes på renter og avdrag på gamle lån. Mange organisasjoner presser på sine lands myndigheter for at de skal slette gammel gjeld.
Men det hjelper lite at ett land sletter sin gjeld som et engangstilfelle. Alle land og institusjoner som har gitt lån til fattige land har et ansvar for å inngå forpliktende avtaler om gjeldsslette og å utvikle et bedre regelverk for lån til fattige land.
Mål 8 har 16 ulike indikatorer, her kan du se statistikken.
Kun fem land i verden (Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Luxemburg) gir mer enn 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekten i bistand. Dette har stort sett vært uendret de siste 10 årene.
Norge satte for første gang av 1 prosent til bistand på statsbudsjettet høsten 2008.
I 2006 slettet Norge gjeld til en rekke fattige land. Gjeldssletteinitiativer som HIPC (Heavily Indebted Poor Countries) fra 1996 og MDRI (Multilateral Debt Relief Initiative) fra 2005 har ført til at over 20 av de fattigste landene i verden har fått slettet over 83 milliarder dollar.
I land som har fått gjeldsslette, har budsjetter for offentlige tjenester økt med rundt 20 prosent. I gjennomsnitt går det nå 40 prosent mer til utdanning, og 70 prosent mer til helse.
Fortsatt har de fattigste 53 landene en gjeldsbyrde på mellom 290 and 380 milliarder dollar.
Når det gjelder handel, har det ikke vært mye framskritt å spore.
I den såkalte Doha-runden i 2001 ble det skissert en agenda som skulle sikre de fattige landenes interesser. Men så langt har man ikke kommet fram til noen bindelde avtaler, for forsøk på forhandlinger har brutt sammen gang på gang.
English