Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Fattigdom er et enormt globalt problem som FN jobber med fra flere fronter.
I Norge definerer vi fattige som personer med en inntekt under halvparten av medianinntekten, og etter denne definisjonen levde 196 000 mennesker under fattigdomsgrensen på 101 000 i 2006. I mange utviklingsland vil imidlertid en fattig nordmann bli sett på som velstående.
Verdensbankens definisjon av moderat fattigdom er å måtte leve for under to dollar, eller litt over ti kroner, dagen.
Ekstrem fattigdom defineres som å overleve på under én amerikansk dollar dagen. Det vil si mellom fem og syv kroner.
I Norge snakker vi om fattigdom i relativ forstand, det vil si at en ikke har råd til å være med på sosiale aktiviteter og ellers ta del i samfunnet på en meningsfull måte. Menneskene som faller under Verdensbankens fattigdomsgrense lever i absolutt fattigdom, noe som innebærer at de ikke får dekket grunnleggende behov, som mat, rent vann, husly, helse og utdanning.
Uansett hvilke definisjoner som blir brukt, handler fattigdom om mangel på trygghet, forutsigbarhet, valgmuligheter og innflytelse.
Rundt én milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom, altså for mindre enn 5 kroner dagen. Afrika sør for Sahara er regionen i verden med størst antall ekstremt fattige. I FNs tusenårsmålsrapport fra 2007 viser de siste tallene (2004) at 41,1 % av befolkningen har mindre enn 1 dollar dagen å rutte med. I Øst-Asia er den tilsvarende andelen 9,9 %; sørlige Asia, 29,5 %; Sørøst-Asia, 6,8 % vestlige Asia (eller Midtøsten), 3,8 %; Nord-Afrika, 1,4; og Latin-Amerika og Karibien, 8,7 %.
Selv om Afrika sør for Sahara har den største andelen fattige, finnes det største antallet fattige i de asiatiske landene. Det er den høye veksten i spesielt Kina og India som er hovedgrunnen til antallet fattige i verden har falt fra ca 1,25 millioner i 1990 til ca én million i 2004.
Videre finnes det store forskjeller i fattigdom innad i land. Tradisjonelt har den største fattigdommen vært i rurale strøk, men en stadig økende urbanisering har ført til at mange fattige nå lever i slumområder utenfor storbyer. Her er forholdene ofte minst like ille som på landsbygda, siden folk sjeldent har muligheten til å dyrke mat til eget forbruk. Videre er det ofte kvinner og barn som rammes hardest av fattigdom. Kvinner er ofte marginalisert i forhold til utdanning og økonomiske muligheter, og bærer ekstra byrder, blant annet i forhold til barnepass, og henting av vann og ved. Fattige barn mister ofte muligheten til å få utdanning, og er mer utsatt for forskjellige sykdommer.
Fattigdomsbekjempelse er på mange måter essensen av det vi kaller utvikling. Fattigdom er nært knyttet til utfordringer innen likestilling, miljø, korrupsjon, infrastruktur, jordbruk, konflikt, handel, helse, utdanning, arbeidsledighet, og mye annet. Derfor varierer det fra situasjon til situasjon hvilke utfordringer som er viktigst å ta tak i for å bekjempe fattigdom.
Hvordan man best skal bekjempe fattigdom er også et politisk spørsmål, hvor mange parter har vidt forskjellige syn. I denne artikkelen tar vi for oss en del av de viktigste tiltakene som blir brukt i dag.
Økonomisk vekst kan på mange måter sies å være kjernen i det som skal til for å få et land, eller et individ, ut av fattigdom. Innen bistand snakkes det om ”spin off" - en teori som går ut på at hvis man får (for eksempel) et lokalt marked til å fungere vil dette nesten automatisk generere mer økonomisk vekst, og videre også nære seg selv og spre seg videre. Denne teorien har vist seg suksessfull noen steder, men man har i de fleste miljøer gått bort fra tanken om at "spin off" kan skapes så ukomplisert. Virkeligheten er dessverre mer kompleks.
Bistand, det som nå kalles utviklingssamarbeid, kan være bilateral (direkte fra giverland til mottakerland) eller multilateral (fra giverland til en organisasjon (som FN) og videre til mottakerne). Bistanden kan bli gitt som budsjettsstøtte til mottakerlandets regjering; til en spesiell sektor, som utdanning, den kan ta veien om organisasjoner som arbeider i mottakerlandet, eller den kan øremerkes til forskjellige prosjekter. Bistanden kan også være bundet eller ubundet. Bundet bistand kommer med krav om at pengene må brukes til å kjøpe spesielle varer eller tjenester fra giverlandet. Bistanden kan også gis med spesielle krav om reformer (kondisjonalitet).
FN har et mål om at giverland skal bidra bistand tilsvarende 0,7 % av landets brutto nasjonalprodukt (BNP). I 2007 var det bare fem land som oppfylte dette målet: Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Luxemburg.
Bistand er fra de rike landenes side en viktig strategi for å bekjempe fattigdom i utviklingsland. Den første storsatsningen på bistand skjedde etter andre verdenskrig, da USA gjennom den såkalte Marshallhjelpen ga betydelige beløp til gjenoppbygging i europeiske land, med gode resultater.
Jeffery Sachs, en amerikansk økonom og tidligere spesialrådgiver for FNs generalsekretær Kofi Annan, er en tilhengerne av økt bistand. I 2005 la Sachs fram en rapport kalt “Investing in Development: A Practical Plan to Achieve the Millennium Development Goals.” Rapporten slo blant annet fast at mange utviklingsland er fanget i en fattigdomsfelle, og tok til orde for at en kraftig økning av bistand kunne gi disse landene et ”big push” ut av fattigdommen. Samtidig understrekte rapporten at bistanden må suppleres med gjeldsslette og markedstilgang til markedene i de rike landene.
Videre gav rapporten eksempler på ”Quick wins”, det vil si tiltak som er relativt enkle og billige å gjennomføre, og som vil raske og gode resultater. Blant de viktigste er:
I Norge er det Norad som håndterer den norske bistanden. Norge har tradisjonelt vært positive til bistand og var tidlig ute, og har gitt relativt mye. Likevel er det viktig å huske at penger til bistand stort sett er for lommerusk å regne i den store sammenhengen. For eksempel er det Norge har gitt i bistand totalt siden 50-tallet, mindre enn det Norge tjener på turisme i 2007. Og turisme er ikke en veldig stor næring i Norge…
Bistand får imidlertid kritikk fra flere hold. William Easterly er en amerikansk økonom som kritiserer de ledende bistandsaktørene for å ha for mye fokus på hvor mye penger som brukes, i stedet for hvilke resultater pengene gir. Easterly mener at de store aktørene bør fokusere på tiltak som fungerer, istedenfor å lage store, kompliserte planer som ikke er tilpasset lokale forhold. Bistanden mangler tilbakemelding, ansvarliggjøring, insentiver og resultater.
Andre setter spørsmålstegn ved giverlandenes motiv. Rike lands bistand er ofte knyttet til landets øvrige utenrikspolitiske interesser. For eksempel er Irak og Israel blant de største mottakerne av bistand fra USA. Kritikerne frykter at bistand kan brukes som et verktøy for å kontrollere utviklingsland. Mange land gir også nesten utelukkende bistand til sine tidligere kolonier.
Andre igjen, som den kenyanske økonomen James Shikwati, mener at bistand fører til korrupsjon, tar knekken på lokale initiativ, og at bistand i form av mat og klær ødelegger for lokal produksjon.
Verdensbankens rolle og deres strukturtilpasningsprogrammer har også blitt voldsomt kritisert. Særlig har kritikken gått på at det har blitt gitt for mange og for store lån, (både illegitime og legitime) som senere har gjort land til gjeldsslaver. Verdensbanken stiller også krav til landene som har fått lån om å privatisere store deler av offentlig sektor. Særlig har offentlige institusjoner som sykehus, skoler, veiutbygging, tilgang til nasjonale ressurser (som vann og olje) blitt skadelidende, og mange mener det er en av hovedårsakene til at fattige land fremdeles er fanget i fattigdom. Statene har også mistet mye av kontrollen over prosessene i landet.
En annen sterk kritikk som henger sammen med kondisjonalitet er at mottakerlandene har hatt ekstremt mange aktører å forholde seg til. Mange mottakerland må forholde seg til et utall bilaterale givere (land) og mange organisasjoner.
For eksempel har FN opp mot 20 forskjellige underorganer til stede i mange land i Afrika. Alle krever sine rapporter og sine møter. Alle vil vite hvor sine penger blir av og hvordan de bekjemper fattigdom. Mange fattige lands regjeringer bruker uholdbart mye tid på å møte giverlands og organisasjoners rapporteringskrav.
For å bøte på dette problemet går utviklingen innen bistand i dag går mer og mer i retning av budsjettstøtte, det vil si støtte til regjeringene i mottakerlandene – som selv kan prioritere pengene dit de vil. Dette er heller ikke en uproblematisk løsning, da mange regjeringer i sør sliter med korrupsjon og dårlig styresett. Et annet tiltak som er satt i gang de senere årene er giverkonferanser i forkant av møte med mottakerlandene. Da kan alle de forskjellige giverne (land og organisasjoner) møtes og bli enige om hvem som vil og kan bidra med hva.
En del land er motstandere av denne måten å jobbe på og vil ha full kontroll over hva de gir til hvem – men har godtatt å møte opp for å informere om hvilke planer de har, slik at de andre hver fall kan unngå å gjøre akkurat det samme.
Også FN prøver å jobbe mer synkronisert gjennom en reform som fremdeles pågår, kalt "Ett FN". FN har mange underorganisasjoner og det finnes eksempler på at i en hovedstad i et mottakerland, jobber seks forskjellige FN-organisasjoner med 10 forskjellige vannprosjekter. Dette er lite effektivt både på menneskelige - og økonomiske ressurser.
Statsminister Jens Stoltenberg satt i høynivåpanelet som kom med reformforslaget "Ett FN" som skal gjøre FN mer koordinert og helhetlig på landnivå.
English