Kvinner og fattigdom

Ekstrem fattigdom er tett knyttet til likestilling og kvinners rettigheter. Omtrent en milliard mennesker lever i dag i ekstrem fattigdom. Sytti prosent av disse er kvinner og jenter, til tross for at to tredjedeler av alt arbeid utføres av disse. Av all inntekt i verden tjener kvinner en tiendedel, og kvinner eier kun 1 prosent av all eiendom . I alle land, også vestlige, diskrimineres kvinner på arbeidsmarkedet og får lavere lønninger enn menn. Kvinner får ofte kun deltidsarbeid og lavstatus-yrker, og har dårligere tilgang til offentlig støtte. Det er derfor snakk om en feminisering av fattigdommen.

I Latin Amerika er 30 prosent flere menn enn kvinner yrkesaktive når de er 24 år. I Sør Asia er forskjellen 55 prosent. I alderen mellom 25 og 49 år blir forskjellen større da flere kvinner blir bundet til plikter i hjemmet. Kvinner tjener i gjennomsnitt 20-30 prosent mindre enn menn i samme yrker. I Øst Asia er forskjellen på lønninger for fabrikkarbeidere 39 prosent, og i Latin Amerika 61 prosent. I serviceyrker er forskjellen på 70 prosent i Afrika sør for Sahara, og 85 prosent i Europa og Sentral Asia .

Resultater av diskriminering

Diskriminering av jenter og kvinner er brudd på deres menneskerettigheter og er i seg selv urettferdig. Men kjønnsdiskriminering får også store konsekvenser både for den sosiale og økonomiske utviklingen. Den ressursen kvinner er som arbeidskraft forblir uutnyttet, i tillegg til at deres potensial som konsumenter og investorer ikke tas i bruk. Diskrimineringen starter allerede når jenter er i skolealderen. Manglende eller lav utdanning fører til at de senere ikke får jobb. Kvinner i lønnet arbeid får gjerne underbetalte stillinger med hardt fysisk og monotont arbeid, hvor forhold ikke legges til rette ved svangerskap og fødsel.

Kvinner uten utdannelse får flere barn, og barna har større sjanse for å få dårlig helse og selv gå glipp av skolegang. Kvinner har også mindre innflytelse på økonomien i husholdet. Det er vist at i de tilfeller hvor kvinner styrer familiens økonomi gir dette større prioritering til mat og barnas utdanning enn når menn bestemmer . Utdannelse fører også til at kvinner beskytter seg bedre mot HIV, som igjen fører til lavere dødstall og høyere sysselsetting.

Ved å fjerne hindringene for kvinner i arbeidslivet samt heve kvinners lønninger til menns nivå, kan antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen reduseres med opp til 25 prosent i Argentina og Brasil, og 40 prosent i Chile.

Lav utdanning og få arbeidsmuligheter for kvinner begrenser Afrikas årlige inntekt med 0,8 prosent. Likestilling kunne doblet Afrikas økonomi i løpet av de siste 30 årene.

Likestilling i Afrika sør for Sahara kunne ført til 20 prosent større utbytte i landbrukssektoren.

Asia og Stillehavs-regionen taper 42–47 milliarder dollar årlig på kvinnediskriminering i arbeidslivet, og 16–30 milliarder dollar i tillegg på kjønnsgapet i skolesystemet.

Utviklingsland som ikke oppnår lik tilgang til grunn- og videregående utdanning for jenter som for gutter innen år 2015 kan tape 0,1 – 0,3 prosent i økonomisk vekst per innbygger 1. (could lose between 0,1-0,3 percentage points of per capita growth rate). Indiske stater med høy deltagelse av kvinner i arbeidslivet har hatt raskere økonomisk vekst enn andre stater.

Barrierer

Det er flere grunner til at kvinner er blant de fattigste i verden. Både tradisjonelle holdninger og skikker fører til at kvinner diskrimineres og får dårligere økonomi. Menn blir sett på som familieforsørgere mens kvinner skal gjøre husarbeide og ta vare på barna. Gutters utdanning blir derfor prioritert fremfor jenters. Jenter giftes ofte bort i ung alder, noe som hindrer videre skolegang og fører til at de føder barn tidlig. Visse steder får kvinner ikke tillatelse til å bevege seg utenfor hjemmet uten følge av en mannlig slektning, noe som vanskeliggjør skolegang og arbeid. I tillegg møter kvinner ofte lover og regelverk som hindrer dem i å arve, eie jord og jobbe utenfor hjemmet.

Det kan også være umulig for kvinner å ta opp banklån uten sin manns samtykke, noe som gjør det ekstra vanskelig for enker som står igjen uten noen eiendeler etter sin manns død4. Utdaterte regler som i utgangspunktet er ment å beskytte kvinner fra helsefarlige yrker kan begrense kvinners tilgang til arbeid . Seksuell trakassering på arbeidsplassen kan også føre til at kvinner trekker seg tilbake fra arbeidslivet. Selv i de tilfeller der lover finnes for å beskytte kvinner er det ofte at politiet og rettsvesenet ikke tar kvinners rettigheter på alvor, og selv står for diskriminerende handlinger.

Kvinner bidrar med 70 prosent av all matvareproduksjon i Afrika. De står for halvparten av landbruksarbeidet, 80-90 prosent av foredlingen, lagringen og transporten av maten. Likevel eier kvinner svært sjeldent landområdet de arbeider på. Mer enn en tredjedel av enkene i Zambia mister tilgang til familiens jordområde når ektemannen dør.

Lav deltagelse i arbeidslivet for kvinner i Midtøsten og Nord-Afrika skyldes kvinners begrensede mulighet til å bevege seg fritt uten følge av mannlig slektning5. I Saudi Arabia får jenter gå på skole kun hvis deres mannlige verge tillater det, og kvinner er nærmest fraværende i arbeidslivet .

42,7 prosent av alle kvinnelige arbeidstakere i Sør Korea har deltidsarbeid eller midlertidige arbeidskontrakter.

I 2002 opplevde 70 prosent av kvinnelige arbeidstakere i Japan diskriminering eller seksuell trakassering på arbeidsplassen .

I 2007 ble Pakistan kritisert av FN for å ha kvinnefiendtlige lover og at advokater, dommere og politi har manglende kunnskap om kvinners rettigheter.

Vold mot kvinner

Vold mot kvinner er et stort problem i alle land. Ifølge Verdensbanken er vold et større problem for kvinner i alderen 15 til 44 år enn kreft, malaria, trafikkulykker og krig. Vold mot kvinner inkluderer både psykisk og fysisk vold, både i hjemmet, utført av tilfeldige fremmede og som systematiske overgrep i konflikter. Konsekvensene av vold mot kvinner er langt større enn smerten for de enkelte kvinnene.

Volden fører til store sosiale og økonomiske kostnader for samfunnet. Det går blant annet på utgifter for politiet, helsesystemet, rettsvesenet og sosialtjenester. I tillegg fører det til økte dødstall, både i form av drap og selvmord. Kvinner som blir utsatt for vold har større sjanse for å bli avhengige av russtoffer og medisiner. Dette fører til lavere arbeidsinnsats og lønninger, og dårligere oppfølging av barna, som igjen fører til samfunnskostnader senere11. Vold mot kvinner i konfliktområder får ofte enda større konsekvenser, med svært høy prosent av voldsutsatte kvinner, sterk sosial stigmatisering og alvorlige fysiske og psykiske skader.

Gjennomsnittlig 1/5 av all arbeidsufør tid for kvinner mellom 15 og 44 år skyldes voldtekter og vold i hjemmet.

Vold i hjemmet står for 5 til 16 prosent av all arbeidsufør tid for kvinner i utviklingsland.

30 prosent av kvinnene som utsettes for vold i hjemmet i USA mister jobben som et direkte resultat av volden.

I Chile tjener en kvinne i gjennomsnittet 385 dollar i måneden. En kvinne som blir utsatt for grov vold i hjemmet tjener bare 150 dollar i måneden

I Nicaragua gjør barn av kvinner som utsettes for vold i hjemmet det dårligere på skolen enn andre barn, og de hopper av skolegangen tre år tidligere .

Man regner med at mellom 250 000 og 500 000 kvinner ble voldtatt i folkemordet i Rwanda i 1994 og at opp mot 50 000 kvinner ble voldtatt i Bosnia under krigen på Balkan.

Flere hundre tusen jenter og kvinner har blitt voldtatt i DR Kongo siden konflikten startet i 1996 . Familiene deres ønsker ofte ikke å ha noe med dem å gjøre etter voldtekten. Hjelpeapparat er for de fleste voldtektsofre nærmest ikke-eksisterende.

Veien videre

For å gi kvinner større mulighet til utdanning, økonomisk frihet og deltagelse i arbeidslivet kreves det lovreformer, opplæring og større innsats i institusjoner og holdningsendringer. FNs kvinnekonvensjon er en god referanseramme for å endre nasjonale kvinnediskriminerende lover. Likevel er det mange land som har reservert seg mot sentrale punkter i konvensjonen , og innenfor et land kan man finne parallelle eksisterende lovsystemer, hvor den religiøse eller tradisjonelle loven begrenser store deler av kvinners liv. For å oppnå økonomisk likestilling må nasjonale lover samkjøres og følge FNs kvinnekonvensjon.

Men, for å iverksette lover kreves det også håndhevelse, retningslinjer og opplæring innfor rettssystem, offentlige instanser og det private næringsliv. Opprettelse og støtte av uavhengige interesseorganisasjoner er også viktig. Det kanskje viktigste tiltaket for å styrke kvinners stilling er å endre tradisjoner, religiøse overbevisninger og holdninger som begrenser kvinners handlingsrom.

 Stereotyper om kjønnsroller og kvinners underlegenhet er vel så store hindringer for å bekjempe fattigdom for kvinner som offisielle lover og organer. I tillegg er det viktig at handlingsplaner og satsningsområder støttes opp med tilstrekkelig politisk vilje og økonomiske midler, og at kvinner selv er representert og blir hørt i styrer og utøvende organer. Tiltak må også rettes mot spesielt sårbare kvinner, blant annet enker, funksjonshemmede, eldre og minoriteter.

Utviklingsland behøver 23,8 milliarder dollar årlig for å oppnå Tusenårsmål nummer tre om å fremme likestilling innen år 2015.

Tanzania har innført flere lovreformer fra 90-tallet som har ført til at antallet kvinner i parlamentet har økt fra 20 til 30 prosent, og at kvinner ifølge sivil lov i dag kan eie land på lik linje som menn. Likevel eksisterer det tradisjonelle lovsystemet fremdeles som fortsetter å diskriminere kvinner i rettssystemet .

Peru etablerte i 2002 et Departement for kvinner og sosial utvikling. FN påpekte i 2007 at større myndighet og flere økonomiske bevilgninger behøves for at departementet skal kunne gjøre en god nok jobb .

Vietnam innførte i 2006 en ny likestillingslov, og har gjennomført lovreformer innenfor landloven og familieloven. Det har også blitt utviklet en handlingsplan for årene 2001-2010 for å styrke kvinners rettigheter. Utfordringen blir nå å gjennomføre og informere om lovene og planene for å få konkrete resultater .

FNs arbeid for kvinner

Det er i dag flere instanser og organisasjoner innen FN-systemet som arbeider for kvinners rettigheter og likestilling. Noen er spesielt viet kvinnespørsmål, mens andre har et bredere mandat hvorav kvinners situasjon faller innenfor arbeidsområdet. Selv om et kjønnsperspektiv skal være integrert i alle FNs aktiviteter og planer er det likevel enighet om at enheter med spesialkompetanse på kvinnespørsmål er nødvendig. Enhetene skal utarbeide rapporter, retningslinjer og manualer til bruk i FN, samt være rådgivere og koordinatorer overfor nasjonale myndigheter.

Generalsekretærens spesialrådgiver for likestilling (OSAGI) jobber blant annet med integrering av kjønnsperspektiv i FN.

FN-sekretariatets avdeling for kvinners rettigheter (DAW) jobber blant annet med mainstreaming i FN.

FNs kvinnekommisjon (CSW) jobber med kvinnespørsmål i Det økonomiske og sosiale råd (ECOSOC).

FNs kvinnefond (UNIFEM) jobber med fattigdomsproblemet for kvinner, vold mot kvinner og kvinner i konfliktområder.

Komitéen for FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) er et kontrollorgan som følger opp Kvinnekonvensjonen.

FNs internasjonale institutt for likestilling (UN-INSTRAW) jobber med forskning, opplæring og informasjon om kvinnespørsmål.

jobber særlig med reproduktive rettigheter og kvinners helse. FNs befolkningsfond (UNFPA)

På den siste dagen av FNs 63. generalforsamlingen, 14. september 2009, ble det vedtatt en resolusjon om FN-reform (A/RES/63/311) som blant annet går ut på at de Avdelingen for kvinners rettigheter (DAW), Generalsekretærens spesialrågiver for likestilling (OSAGI), FNs kvinnefond (UNIFEM) og FNs internasjonale institutt for likestilling (INSTRAW) skal slås sammen og erstattes av en ny likestillingsenhet. En svakhet ved de fire enhetene er at de har vært ukoordinerte, hatt få ressurser og har vært underlagt andre organisasjoner nedover i FN-systemet. Den nye enheten som skal opprettes vil ha en sterkere stilling i FN-systemet ved at den vil ledes av en undergeneralsekretær som skal rapportere direkte til FNs generalsekretær. Norge har jobbet systematisk for å styrke FNs likestillingsarbeid, blant annet nettopp ved å uttrykke ønske om å opprette en ny samlet enhet.

Resolusjonsforslaget ble lagt frem kort tid før generalforsamlingen ble avviklet, og ble vedtatt uten at viktige detaljer hadde blitt diskutert. Det gjaldt blant annet hvordan enheten skal finansieres og hvor mange ansatte den skal bestå av. Likevel er dette et skritt i riktig retning for at FN arbeid for likestilling skal bli ytterligere effektivisert og forsterket.

Integrering av kjønnsperspektiv

En integrering av kjønnsperspektiv (kalt ”gender mainstreaming” på engelsk) ble etablert som en global strategi for å fremme likestilling i handlingsplanen fra FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Handlingsplanen skal både gjelde for lands regjeringer og for FNs enheter. Integrering av kjønnsperspektiv kan både sees på som en strategi og en analytisk tilnærmingsmåte.

Definisjonen på integrering av kjønnsperspektiv er ”vurderingen av konsekvensene for kvinner og menn av enhver handling, inkludert lover, retningslinjer og programmer, på alle områder og nivåer. Det er en strategi for å gjøre både kvinners og menns interesser og erfaringer til en integrert del av utarbeidelsen, realiseringen, overvåkingen og evalueringen av retningslinjer og programmer i alle politiske, økonomiske og sosiale sfærer, så kvinner og menn tjener likt på det, og diskriminering ikke vedlikeholdes. Målet er å oppnå likestilling .”

Å integrere kjønnsperspektiv er en analytisk måte å tilnærme seg kunnskap og utfordringer. ”Kjønn” refererer til forståelser og forventninger knyttet til det å være kvinne eller mann. Ved å integrere et kjønnsperspektiv vurdere man måten kjønnsaspektet bidrar til tendenser, problemer eller resultater, på samme måte som alder, etnisitet, økonomi og utdanning. Grunnen til at kjønnsperspektiv fører til større fokus på kvinner enn på menn er fordi det oftere avsløres systematisk kjønnsdiskriminering av kvinner enn av menn.

Integrering av kjønnsperspektiv går på mer enn bare å legge en kvinnerelatert del til en allerede eksisterende aktivitet, eller å øke kvinners deltagelse. Det går i stedet ut på å sette likestilling i sentrum for retningslinjer, målsetninger, budsjetter og institusjonelle strukturer og prosesser. Integrering av kjønnsperspektiv handler om å ta både kvinners og menns synspunkter, erfaringer, kunnskaper og interesser med i planer og avgjørelser.

Likestilling betyr ikke at kvinner og menn blir like, men at kvinners og menns rettigheter, plikter og muligheter ikke avhenger av om man er født som jente eller gutt. Likestilling innebærer at begge kjønns interesser, behov og prioriteringer tas i betraktning, og at man tar hensyn til de ulikhetene som finnes innad i begge kjønnsgrupper. Likestiling handler ikke kun om ”kvinne-saker”, men angår også menns interesser. Likestilling er et spørsmål om menneskerettigheter, og er en betingelse for å oppnå langvaring utvikling.

For å oppnå integrert kjønnsperspektiv er det viktig at vilje til gjennomføring ligger hos ledere på øverste plan, i tillegg til at opplæring gis til alt personell. Analyser med kjønnsperspektiv bør gjennomføres separat eller som del av større evalueringer, og data bør deles inn etter kjønn som kategori. Det er viktig at integrering av kjønnsperspektiv ikke erstatter mer kvinne-spesifikke retningslinjer, programmer, regler og enheter, men at de eksisterer side om side. Integrering av kjønnsperspektiv har større effekt på kvinners liv og videre utvikling av likestilling enn en rekke kvinne-spesifikke programmer.