Facebook, 
Twitter og 
RSS
Facebook, Twitter og RSS
Mikrokreditt er en form for fattigdomsbekjempelse som i korte trekk ut på å tilby lån og andre finansielle tjenester til mennesker som er så fattige at tradisjonelle banker ikke ønsker dem som kunder.
Grunnen til at de fattige har vært utestengt fra det tradisjonelle bankvesenet er at de har lite sikkerhet å tilby for lånene sine, samt at små lån gir høye administrasjonskostnader i forhold til inntekter fra renter og gebyrer for bankene.
Det har imidlertid vist seg at fattige ved hjelp av små lån ofte kan investere i redskap, verktøy, husdyr eller andre varer eller tjenester som i løpet av kort tid kan gi dem økte inntekter.
De fattige klarer også ofterere enn andre å betale tilbake sine lån, ofte med mye høyere renter enn de konvensjonelle bankene. Muhammad Yunus var en pioner innen mikrofinans da han opprettet Grameen Bank i 1976, og i dag er det en rekke organisasjoner som driver med dette. Yunus og Grameen fikk i 2006 Nobels Fredspris for sitt arbeid.Grameen Bank har en tilbakebetalingsprosent på over 90.
De enkleste formene for mikrofinans er spare- og lånegrupper, også kalt deltakerstyrt mikrofinans, hvor medlemmene bidrar med innskudd til en pott som den enkelte kan få låne etter tur. Her trengs det ingen kapital utenfra, selv om av ikke-statlige organisasjoner (NGO’er) ofte bidrar med opplæring. I spare- og lånegruppene er det sosiale presset den viktigste drivkraften for medlemmene til å betale tilbake lån.
Videre finnes det ”konvensjonell” mikrofinans, hvor forskjellige mikrofinansinstitusjoner tilbyr lån til fattige. Blant mikrofinansinstitusjonene finnes både private banker som tilbyr lån på ren kommersiell basis og NGO’er hvor deler av driften kan være bistandsfinansiert og med større fokus på opplæring.
Lån, eller kreditt, er imidlertid ikke den eneste finansielle tjenesten fattige har bruk for. Andre tjenester som kan komme fattige til gode er muligheter for sparing, forsikring, og å kunne sende penger til slektninger og venner bosatt langt borte.
Mange mikrofinansinstitusjoner har hatt et spesielt fokus på å hjelpe kvinner. Målet er å styrke kvinners stilling i samfunnet, samtidig som kvinner er flinkere til å oppfylle sine forpliktelser, og å bruke pengene til det beste for hele familien. I Grameen Bank utgjør kvinner 97 % av kundene.
”Det sies at dersom man gir en dollar til en mann, skaffer man mat til en mann. Dersom man gir en dollar til en kvinne, skaffer man mat til en hel familie.”
Innvendingene mot mikrofinans går blant annet ut på at det ikke er alle som har kunnskaper nok til å håndtere lån på en produktiv måte, og at de dermed kan ende opp fattigere enn før. Rentene er ofte svært høye for å dekke utgifter til administrasjon. I følge Nimal A. Fernando i den asiatiske utviklingsbanken krever asiatiske mikrofinansinstitusjoner en årlig rente på mellom 30 og 70 %. Kritikere hevder også at mikrofinans ikke når de aller fattigste, og at den ikke er bærekraftig som kommersiell virksomhet.
English